Artsinformasjon

Kjennetegn: Når botngras blomstrer er den lett å kjenne igjen på den lange stengelen med hvite eller svakt lyseblå blomster like over overflata. Bladene, 5-6 cm lange, sitter i en rosett, er butte, svakt flattrykte og noe nedbøyde.

Leveområde: Står på grunt vann i næringsfattige, klare og svakt sure innsjøer og stille elver, også i fjellet. I forsurete innsjøer kan den finnes i store mengder.

Utbredelse: Botngras er vanlig nord til Nordland.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Evjesoleie er en flerårig , krypende plante. Den krypende stengelen er bueforma og har røtter ved hvert ledd. Bladene er tynne og linjeforma. Blomstene er små (0.5 – 1 cm breie) og gule og sitter enkeltvis på en kort stilk. Evjesoleie vokser på leirete og sandig strand ved elvebredder og innsjøkanter. Den er nokså vanlig i det meste av landet nord til Finnmark. Den er mest vanlig i bjørkeskogsbeltet til rett over skoggerensen. Du finner den i lavlandet også.

Kjennetegn: Gul nøkkerose er en vannplante, og både blad og blomster er festet på bunnen. Stenglene er hule, slik at delene av planten som er under vann får luft. Gul nøkkerose har ikke kronblad, men noen runde gule begerblad som likner på kronblad.

Det er de fem gule begerbladene som er mest synlige. Innover i blomsten som er 4-5 cm brei, sitter mange kronblad som danneren overgang til støvbærerne. Den blomstrer i juni – juli.

Gul nøkkerose vokser i tjern og innsjøer, både i næringsrikt og næringsfattige vann. Planten vokser ofte sammen med hvit nøkkerose. Den er nokså vanlig på Østlandet inn til Hedmark og Oppland og i kyststrøk nord til Sogn og Fjordane. I Trøndelag fins den spredt fra Holtålen nord til Leka. I Finnmark fins den i Sør-Varanger.

Planten har vært brukt som medisinplante. Den kan forveksles med soleinøkkerose, men denne er en del mindre.

Nøkkeroser oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon, allerede i kritt.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkerosefamilien

Hjertetjønnaks finnes som regel bare med undervannsblad. Bladbasis er alltid hjertformet og avrundet og går rundt stengelen. Bladene er helt uten stilk og meget fint og uregelmessig tannet langs bladranden. Bladspissen er som regel butt. Bladstørrelsen varierer en del, 2-8cm lange og 1-4cm brede. Slirehinna er liten (1cm lang), butt og uten kjøl, og faller ofte av tidlig i vekstperioden. Røttene er forgreinet med varierende tykkelse. Hjertetjønnaks finnes både i innsjøer og elver, både i næringsfattige og næringsrike innsjøer. Ikke i forsurete vann. De lange rotkjedene utover bunnen gjør at arten kan motstå stor grad av næringsbelastning (dårlige lysforhold) i og med at det til stadighet produseres unge, friske skudd i indre deler. Planten finnes i det meste av landet, men er svært sjelden på Vestlandet.

Lappvier er en busk som kan bli opptil 2 m høy. Den vokser på myrer i vierkratt og heier i fjellet, oftest på næringsfattig grunn. Den er vanlig i fjellskogene og fjellet i hele landet. Nordpå er den også vanlig i lavlandet, sørpå er dette sjeldnere. Bladene er myke, lyst grågrønne, lodne og med nedbøyd kant uten tenner. Den nedbøyde bladkanten skiller den fra sølvier som har flat bladkant og ellers er svært lik.

Kjennetegn: Blomstene er mørkt røde og det er begerbladene som er størst og gir blomsten den fine stjerneformen. Planten har en kraftig underjordisk rotstokk som gjør at den sprer seg lett.

Leveområde: Myrhatt er en plante som trives på fuktige plasser slik som myrer, fuktenger og vannkanter.

Kjennetegn: Sjøsivaks er en opptil flere meter høy plante med glatte, trinne og bladløse mørkegrønne strå. I spissen sitter et stort duskformet aks. Småaksene har rødbrune og glatte dekkskjell. Planten kan gå ut til 2-2.5m dyp.

Leveområde: Finnes helst ved noe næringsrikt vann.

Utbredelse: Sjøsivaks finnes nord til Nordland.

Krypsiv har lange (3-20 cm) og trådsmale blad som danner en stor, uryddig rosett. Dette er den av vannplantene som minner mest om et “vanlig” gress. Vannformen, som oftest er uten blomster, kan bli flere meter lange og utvikle kjedeformete skudd, særlig i forsurete og kalkete innsjøer, hvor de tilslutt kan danne overflatematter. Krypsiv finnes nord til Troms, helst i næringsfattige, sure innsjøer.

Vanlig tjernaks har bare flyteblad som utgår fra en opptil flere meter lang grov og greinet stengel. Flytebladene er brune eller rødbrune (enkelte ganger brungrønne) og avlange. Akset med mange brunlige småaks, sitter like over vannoverflata. Planten finnes over hele landet i alle typer vann.

Tusenblad har bare undervannsblad. Bladene er kransstilte, fjærdelte blad med helt smale linje-trådformete fliker. Bladene er 7-15mm lange, lysegrønne, brunlige eller rødbrune og sitter i 4-tallige kranser. Stengelen er ofte blekgrønn, rødlig eller brunlig og kan være sterkt forgreinet. De uanseelige blomstene sitter i aks, som kommer opp over vannoverflata ved blomstring. Både bladene og stengelen er svært mjuke og planten faller helt sammen når den tas opp av vannet. Tusenblad er den vanligste langskuddsplanten og vokser i alle vanntyper over hele landet, helst i næringsfattige innsjøer og elver, også i svakt surt vann. Tusenblad kan foveksles med de andre artene innenfor samme slekt, akstusenblad, kamtuseblad og kranstusenblad. Disse er forholdsvis sjeldne og er som regel større og stivere (faller ikke helt sammen når de tas opp av vannet). Ikke i forsurete vann.

Vass-slirekne finner du enten i grøfter eller som ugras på land eller i næringsfattige til litt næringsrike vann. Plantne har forskjellig vokseform på land og i vann. Hos vannplantene sitter flytebladene på lange skaft og er avrundet i enden. Landplantene er oppreiste, de har ikke bladskaft og bladene er tilspisset i enden. Blomstene er lyserosa og sitter i små tette aks.

Kategori: Høy risiko på Norsk svarteliste 2007.

Vasspest har sittende blad i 3-tallige kranser. Bladene er ca. 1cm lange og ca. 2mm breie, med et nesten ovalt omriss. Planten er mørkegrønn. De uanseelige blomstene (bare hunplanter i Norge) er lyserøde og sitter på lange, tynne stengler like over overflata. Vasspesten har sin hovedutbredelse på Østlandet, med enkeltforekomster i Telemark og Agder, og er nylig funnet i 4 innsjøer ved Haugesund. Den finnes i alle vanntyper, men store bestander finnes helst i mer næringsrike innsjøer. Ikke i forsurete vann. Vasspesten kan danne svært store bestander i enkelte innsjøer og elver, hvor den kan utkonkurrere andre arter. Den spres lett ved stengelbiter og utstyr som har vært brukt i innsjø med vasspest bør derfor vaskes og tørkes før det brukes i andre vann. Ingen biter av vasspest må henge igjen! Funn av planten bør rapporteres til NIVA.