Artsinformasjon

Kjennetegn: Når botngras blomstrer er den lett å kjenne igjen på den lange stengelen med hvite eller svakt lyseblå blomster like over overflata. Bladene, 5-6 cm lange, sitter i en rosett, er butte, svakt flattrykte og noe nedbøyde.

Leveområde: Står på grunt vann i næringsfattige, klare og svakt sure innsjøer og stille elver, også i fjellet. I forsurete innsjøer kan den finnes i store mengder.

Utbredelse: Botngras er vanlig nord til Nordland.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Kjennetegn: Furu blir et stort tre, opptil 40 meter høyt. Furu har ofte en lang naken stamme med greinene samlet øverst. Nålene sitter to og to sammen, og furu har lengre nåler enn gran. Knoppene er spisse og klisne. Konglene er matt gulbrune og spisse.

Voksested: Den kan vokse på tørre skrinne steder, på myr, på næringsfattig og på kalkrik grunn.

Utbredelse: Furu vokser i nesten hele landet. Den går nesten opp til Nordkapp, og i fjellet går den opp til 1400 m høyde. Furu var blant de første trærne som etablerte seg i Norge etter istiden.

Økologi: Furuskogene slipper inn mer lys og er ikke så tette som granskogene. Det er derfor ofte frodigere i en furuskog enn i en granskog.

Anvendelse: Furu har alltid vært brukt til mange formål. Først og fremst til husbygging, men de andre plantedelene som skudd, røtter og bark har også vært utnyttet.

Kjennetegn: Stort tre som kan bli nærmere 50 meter høyt. Nålene er firkantet, stive og spisse. Nålene er kortere og føles mer “stikkete” enn på furu. De unge skuddene er lysegrønne. De ovale konglene er 10 – 15 cm lange og henger nedover.

Voksested: Treet krever litt næring og kan ikke vokse for tørt. Det tåler mye skygge.

Økologi: I en tett granskog er det så mørkt at svært lite annet vil trives på jordbunnen.

Utbredelse: Gran er et vanlig skogstre på Østlandet og mye av Sørlandet, i Trøndelag og i søre Nordland. På Vestlandet er det meste av granen plantet og har siden forvillet seg. Bare enkelte steder finner vi naturlig granskog, f.eks på Voss og i Modalen. Gran vandret inn i Norge østfra for omkring 2000 år siden.

Anvendelse: Gran er det økonomisk viktigste treet hos oss. Det er først og fremst papirindustrien som bruker gran.

Kjennetegn: Gul nøkkerose er en vannplante, og både blad og blomster er festet på bunnen. Stenglene er hule, slik at delene av planten som er under vann får luft. Gul nøkkerose har ikke kronblad, men noen runde gule begerblad som likner på kronblad.

Det er de fem gule begerbladene som er mest synlige. Innover i blomsten som er 4-5 cm brei, sitter mange kronblad som danneren overgang til støvbærerne. Den blomstrer i juni – juli.

Gul nøkkerose vokser i tjern og innsjøer, både i næringsrikt og næringsfattige vann. Planten vokser ofte sammen med hvit nøkkerose. Den er nokså vanlig på Østlandet inn til Hedmark og Oppland og i kyststrøk nord til Sogn og Fjordane. I Trøndelag fins den spredt fra Holtålen nord til Leka. I Finnmark fins den i Sør-Varanger.

Planten har vært brukt som medisinplante. Den kan forveksles med soleinøkkerose, men denne er en del mindre.

Nøkkeroser oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon, allerede i kritt.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkerosefamilien

Hvit nøkkerose er ganske vanlig her til lands, og kalles også hvit vannlilje.

Kjennetegn: Hvit nøkkerose er norges største blomst. Den vokser i stille tjern, men kan ogå vokse i elver og næringsfattig/næringsrikt vann. Rotstokken kan bli svært tykk og står rett opp i vannet. Hvert år kommer det nye blad opp fra basis av rotstokken. Bladene flyter fordi bladstilken har fire lange luftkanaler, disse leder også oksygen ned til rota. Blomstringen skjer i juni til august.

De har store blomster som er tilpasset pollinering med biller.

Hvit nøkkerose er vanlig i lavlandet nord til Troms, spesielt langs kysten. Planten er giftig og er knyttet til en del overtro. Den blir ofte delt inn i tre underarter som igjen danner former seg imellom; stor nøkkerose, smånøkkerose og kantnøkkerose.

Nøkkeroser oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon, allerede i kritt.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkerosefamilien

Kjennetegn: Kjennes igjen på de runde, buttkantete bladene med litt store tenner som skjelver ved det miste vindpust. Det gjør de fordi bladene sitter på lange, flate bladskaft. Barken er blank og gulgrønn.

Levområde: Osp er vanlig i skog og tørre lier i hele landet opp til 1200 m. Den er lyskrevende og blir skygget ut hvis den får konkurranse fra høyere trær. Osp var blant de første trærne som vandret inn i Norge etter istiden.

Formering: Den setter mye rotskudd og utløpere og formerer seg vegetativt på denne måten. Tette ospekratt kan derfor være svært vanskelig å rydde.

Anvendelse: Barken ble tidligere ble brukt til dyrefôr og osp alltid vært et viktig tømmertre til ulik bruk, i vår tid f. eks til fyrstikker.

Kjennetegn: Inntil ein halv meter høg med hard stengel. Små og nåleforma blad. På blomstrane er det dei lysraude begerblada som er dominerande.
Røsslyngen blomstrer i juli-august. Både blomster og frøkapsler sitter ofte på gjennom vinteren.

Utbedelse: Røsslyng finnes i hele landet, men det er mest av den langs kysten i de åpne lyngheiene. Den vokser også til fjells.

Leveområde: Røsslyng trives best på sur jord og får den for mye næring i form av nitrogen vil andre planter konkurrere den ut. Planten trenger fuktighet for å kunne spire. Den er ikke så godt beskyttet mot frost, og heller ikke mot vanntap. Er jorden frosset, kan vanntapet bli så stort at lyngen tørker opp og dør over store områder.

Bruk: Røsslyng har faktisk dannet grunnlaget for jordbruksøkonomien langs Europas vestkyst i omkring 5000 år. Det var menneskene som fjernet skogen med ild og øks for å få fram lyngen isteden. Røsslyngen som er grønn hele året, var vinterbeite for dyrene. I dag har de fleste bønder sluttet å sende sau på lyngbeite, slå lyngen for å få nok vinterfôr til kyrne og ikke minst brenne lyngen som man gjorde for stadig å få ny frisk lyng. De siste 50-100 årene har kystlyngheiene derfor begynt å gro til med skog igjen. Røsslyngen har også blitt brukt til brensel, til strø under dyrene og i folkemedisinen.

Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn.

Voksested: Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark.

Utbredelse: Selje finnes i omtrent hele landet.

Anvendelse: Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder. Veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til kontakt med matvarer. Selje er lett å kløyve.

Planten har en knollformet jordstengel og de sylformete bladene som sitter i en rosett har tverrnerver og fire luftekanaler. Bladene er vanligvis 5-10cm lange (kan bli 15-20cm lange), mørkegrønne, stive og med en kort tilspisset spiss. Planten finnes over hele landet og er svært vanlig på bunnen av næringsfattige innsjøer ut til flere meters dyp. Også i fjellet. Den finnes ikke i svært næringsrike innsjøer. Planten kan forveksles med den noe mer sjeldne mjukt brasmegras (I. echinospora), som har lysere og mer langspisse blad. Bladene er mindre stive og ligger derfor mer utover.

Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer.

Vanlig tjernaks har bare flyteblad som utgår fra en opptil flere meter lang grov og greinet stengel. Flytebladene er brune eller rødbrune (enkelte ganger brungrønne) og avlange. Akset med mange brunlige småaks, sitter like over vannoverflata. Planten finnes over hele landet i alle typer vann.