Artsinformasjon

Planten kan bli 1-2m lang og har kraftige 1-2cm breie blad. Blomsterstandene er kjevleformet med det tynne hanakset øverst og det kompakte, brune hunakset nederst. Han- og hunaksene sitter tett samlet. Den kan vokse ut til ca. 0.5m dyp. Arten vokser i næringsrikt vann og finnes nord til Nordland. Det finnes en dunkjevleart til, smal dunkjevle (T. angustifolia), som har smalere blad og hvor han- og hunaksene sitter adskilt (dvs. åpenrom på 1-2cm mellom de to aksene). Den smale dunkjevla er mer sjelden.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

I Norge finnes 6 vasshår-arter, med klovasshår som den vanligste. Plantene er lysegrønne og spinkle, men kan danne store såter i innsjøer og elver. Klovasshår er først og fremst en undervannsplante som kan bli ca. 1m lang, ofte lite forgreinet med 10-30mm lange, smale motsatte blad. Bladendene er formet som en klo. Fruktene sitter ved bladbasis, ofte bare en ved hvert bladpar. Klovasshår kan forveksles med andre arter i slekta, først og fremst småvasshår, dikevasshår og sprikevasshår. Klovasshår er forholdsvis vanlig i hele landet, helst i næringsfattige innsjøer og elver. Ikke i forsuret vann.

Det finnes 4 arter av nøkkeroser i Norge, fordelt på to slekter: Nymphaea som er hvite, og Nuphar som er gule.

Kjennetegn: Sjøsivaks er en opptil flere meter høy plante med glatte, trinne og bladløse mørkegrønne strå. I spissen sitter et stort duskformet aks. Småaksene har rødbrune og glatte dekkskjell. Planten kan gå ut til 2-2.5m dyp.

Leveområde: Finnes helst ved noe næringsrikt vann.

Utbredelse: Sjøsivaks finnes nord til Nordland.

Sverdlilja er i blomstrende tilstand lett kjennelig på de store gule blomstene som sitter enkeltvis eller i kvast. Bladene er sverdformet, 0.5-1m lange og 20-30mm brede, grågrønne med typelig V-form ved basis. Går ut til ca. 0.3m dyp. Planten finnes ved næringsrikt vann nord til Nordland

Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer.

Vanlig tjernaks har bare flyteblad som utgår fra en opptil flere meter lang grov og greinet stengel. Flytebladene er brune eller rødbrune (enkelte ganger brungrønne) og avlange. Akset med mange brunlige småaks, sitter like over vannoverflata. Planten finnes over hele landet i alle typer vann.