Artsinformasjon

Kjennetegn: Når botngras blomstrer er den lett å kjenne igjen på den lange stengelen med hvite eller svakt lyseblå blomster like over overflata. Bladene, 5-6 cm lange, sitter i en rosett, er butte, svakt flattrykte og noe nedbøyde.

Leveområde: Står på grunt vann i næringsfattige, klare og svakt sure innsjøer og stille elver, også i fjellet. I forsurete innsjøer kan den finnes i store mengder.

Utbredelse: Botngras er vanlig nord til Nordland.

Vi har to arter av brasmegras, stivt og mjukt.

Bukkeblad er en vanlig vann og myrplante. Den har store, flotte hvite blomster i tette aks. Blomsterknoppene er rosa. Ofte er det bare bladene vi ser, og de er lett å kjenne igjen ved de er trekoblet og sitter på en stilk som strekker seg over vannflaten.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Evjesoleie er en flerårig , krypende plante. Den krypende stengelen er bueforma og har røtter ved hvert ledd. Bladene er tynne og linjeforma. Blomstene er små (0.5 – 1 cm breie) og gule og sitter enkeltvis på en kort stilk. Evjesoleie vokser på leirete og sandig strand ved elvebredder og innsjøkanter. Den er nokså vanlig i det meste av landet nord til Finnmark. Den er mest vanlig i bjørkeskogsbeltet til rett over skoggerensen. Du finner den i lavlandet også.

Kjennetegn: Alle starrartene har trekantet stengel. Flaskestarr har 30-80cm lange og 2-3.5mm breie opprette, blågrønne blad. Akssamling av 2-3 lyse hannaks øverst og 2-4 hunnaks nederst. Hunnaksene er 1-6cm lange og frukten er omgitt av et gulgrønt, oppblåst og glatt fruktgjemme (frukthylster) med to-delt nebb. Planten kan gå ut til ca. 0.5m dyp. Den finnes i myrer og ved innsjøer og elver over hele landet.

Sammen med elvesnelle kan den være eneste helofyttvegetasjon i næringsfattige innsjøer eller innsjøer på fjellet. Flaskestarr kan forveksles med sennegras (Carex vesicaria) som har klart gulere bladfarge (sees best på avstand). Sennegras vokser ofte i samme områder som flaskestarr. Blant de starrartene som tilhører sumpplantene er det bare disse to som har oppsvulmete fruktegjemmer.

Flotgras kjennes best på de smale, opptil meterlange og bare 2-4mm brede og flate bladene, som flyter på vannet. Bladbasis er oppblåst. Både bladene og de blomstrende stenglene er lysegrønne eller gulgrønne på farge. Blomsterakset sitter like over vannflata og har 2-4 hunaks nederst og 1-3 tettsittende hanaks øverst. Flotgras kan forveksles med andre arter i samme slekt, og særlig sterile planter er vanskelig å skille. Flotgras finnes over hele landet i alle vanntyper, men helst i næringsfattig, surt eller nøytralt vann. Finnes også i humussjøer og elver.

Grøftesoleie må ha det nokså fuktig og du finner den ofte i tette klynger langs bekker og vannkanter. Den er nokså lett å skille fra andre soleier på bladene som er smale, avlange og hele. Den kan likne på evjesoleie, men denne har stengel som kryper mer, bladene er trådsmale, planten og blomsten er mindre. Grøftesoleiens gule blomster blir 1-2 cm breie og blomstrer i juni – juli. Den er vanlig i lavlandet nord til Lofoten. Det er langs kysten den forekommer i store mengder. Planten inneholder mye giftstoff, og uttrekk av planten har blitt brukt mot ulike revmatiske lidelser.

Kjennetegn: Gul nøkkerose er en vannplante, og både blad og blomster er festet på bunnen. Stenglene er hule, slik at delene av planten som er under vann får luft. Gul nøkkerose har ikke kronblad, men noen runde gule begerblad som likner på kronblad.

Det er de fem gule begerbladene som er mest synlige. Innover i blomsten som er 4-5 cm brei, sitter mange kronblad som danneren overgang til støvbærerne. Den blomstrer i juni – juli.

Gul nøkkerose vokser i tjern og innsjøer, både i næringsrikt og næringsfattige vann. Planten vokser ofte sammen med hvit nøkkerose. Den er nokså vanlig på Østlandet inn til Hedmark og Oppland og i kyststrøk nord til Sogn og Fjordane. I Trøndelag fins den spredt fra Holtålen nord til Leka. I Finnmark fins den i Sør-Varanger.

Planten har vært brukt som medisinplante. Den kan forveksles med soleinøkkerose, men denne er en del mindre.

Nøkkeroser oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon, allerede i kritt.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkerosefamilien

I Norge finnes 6 vasshår-arter, med klovasshår som den vanligste. Plantene er lysegrønne og spinkle, men kan danne store såter i innsjøer og elver. Klovasshår er først og fremst en undervannsplante som kan bli ca. 1m lang, ofte lite forgreinet med 10-30mm lange, smale motsatte blad. Bladendene er formet som en klo. Fruktene sitter ved bladbasis, ofte bare en ved hvert bladpar. Klovasshår kan forveksles med andre arter i slekta, først og fremst småvasshår, dikevasshår og sprikevasshår. Klovasshår er forholdsvis vanlig i hele landet, helst i næringsfattige innsjøer og elver. Ikke i forsuret vann.

Planten har en knollformet jordstengel og de sylformete bladene som sitter i en rosett har tverrnerver og fire luftekanaler. Bladene er vanligvis 5-10cm lange (kan bli 15-20cm lange), mørkegrønne, stive og med en kort tilspisset spiss. Planten finnes over hele landet og er svært vanlig på bunnen av næringsfattige innsjøer ut til flere meters dyp. Også i fjellet. Den finnes ikke i svært næringsrike innsjøer. Planten kan forveksles med den noe mer sjeldne mjukt brasmegras (I. echinospora), som har lysere og mer langspisse blad. Bladene er mindre stive og ligger derfor mer utover.

Krypsiv har lange (3-20 cm) og trådsmale blad som danner en stor, uryddig rosett. Dette er den av vannplantene som minner mest om et “vanlig” gress. Vannformen, som oftest er uten blomster, kan bli flere meter lange og utvikle kjedeformete skudd, særlig i forsurete og kalkete innsjøer, hvor de tilslutt kan danne overflatematter. Krypsiv finnes nord til Troms, helst i næringsfattige, sure innsjøer.

Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer.