Artsinformasjon

Soleihov (bekkeblom) har store gule blomster som blomster om våren og tidlig forsommer. Planten kan minne om vårkål, men soleihov er kraftigere og har bare 5 blomsterblad, vårkål har mange (7-12). De gulgrønne bladene er glatte, hele og hjerteforma. Soleihov er vanlig i hele landet opp til 1500 m. Den vokser i fuktge enger og beitemarker, i sumpskog og langs bekker og vannkanter. Det fins to underarter; vanlig soleihov (ssp. palustris) og fjellsoleihov (ssp. minor. Planten er giftig og har blitt brukt i folkemedisin.

Kjennetegn: Bladmoser er en stor gruppe planter som inkluderer bjørnemose, torvmose, etasjemose og mange andre. Vi trenger ikke bestemme alle moser til art, ofte er det godt nok å vite at det er en mose! Bladmosene spiller en viktig økologisk rolle. De danner ofte bunndekket i skogene hvor lite annet klarer å vokse, og utgjør hovedmassen av vegetasjonen på myrer og i høyfjellet.

Det er ca 800 arter av bladmoser i Norge.

Bladmosene er oppbygd av stengel og blader. Vokseformen kan enten være opprett og danne tuer (akrokarpe moser), eller være krypende og danne matter (pleurokarpe moser).

De har ofte spesialceller eller strukturer på bladene som gjør dem i stand til å holde på fuktighet og forhindre uttørking.

Bladmosene deles inn i torvmoser, svartmoser og egentlige bladmoser.

Moser oppsto tidlig, og i silur hadde vi moseskoger før de andre plantene kom på banen.

Planten kan bli 1-2m lang og har kraftige 1-2cm breie blad. Blomsterstandene er kjevleformet med det tynne hanakset øverst og det kompakte, brune hunakset nederst. Han- og hunaksene sitter tett samlet. Den kan vokse ut til ca. 0.5m dyp. Arten vokser i næringsrikt vann og finnes nord til Nordland. Det finnes en dunkjevleart til, smal dunkjevle (T. angustifolia), som har smalere blad og hvor han- og hunaksene sitter adskilt (dvs. åpenrom på 1-2cm mellom de to aksene). Den smale dunkjevla er mer sjelden.

Bukkeblad er en vanlig vann og myrplante. Den har store, flotte hvite blomster i tette aks. Blomsterknoppene er rosa. Ofte er det bare bladene vi ser, og de er lett å kjenne igjen ved de er trekoblet og sitter på en stilk som strekker seg over vannflaten.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Kjennetegn: Alle starrartene har trekantet stengel. Flaskestarr har 30-80cm lange og 2-3.5mm breie opprette, blågrønne blad. Akssamling av 2-3 lyse hannaks øverst og 2-4 hunnaks nederst. Hunnaksene er 1-6cm lange og frukten er omgitt av et gulgrønt, oppblåst og glatt fruktgjemme (frukthylster) med to-delt nebb. Planten kan gå ut til ca. 0.5m dyp. Den finnes i myrer og ved innsjøer og elver over hele landet.

Sammen med elvesnelle kan den være eneste helofyttvegetasjon i næringsfattige innsjøer eller innsjøer på fjellet. Flaskestarr kan forveksles med sennegras (Carex vesicaria) som har klart gulere bladfarge (sees best på avstand). Sennegras vokser ofte i samme områder som flaskestarr. Blant de starrartene som tilhører sumpplantene er det bare disse to som har oppsvulmete fruktegjemmer.

Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger.

Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien.

Krypsiv har lange (3-20 cm) og trådsmale blad som danner en stor, uryddig rosett. Dette er den av vannplantene som minner mest om et “vanlig” gress. Vannformen, som oftest er uten blomster, kan bli flere meter lange og utvikle kjedeformete skudd, særlig i forsurete og kalkete innsjøer, hvor de tilslutt kan danne overflatematter. Krypsiv finnes nord til Troms, helst i næringsfattige, sure innsjøer.

Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer.