Artsinformasjon

Gråsteinbiten har et fredelig levesett selv om den kanskje ikke ser så fredelig ut. Allikevel bør en passe puselankene for den kraftige munnen, for kjevene er så kraftige at de kan tygge åreblad opp til fliser. Gråsteinbiten kan bli opptil 125 cm lang og veie 20 kg. Den finnes langs hele norskekysten, og trives best på tangbevokst steinbunn. Under gytingen i sommerhalvåret kommer steinbiten helt opp i fjæra, men om vinteren trekker den ned på rundt 400 meters dyp. Føden består av dyr med hardt skall slik som muslinger, krabber, snegl og kråkeboller.

Lomren har en fargerik marmorering på øyesiden og et lite hode med oppsvulmete lepper. Den blir opptil 66 cm lang og lever på 10-260 meters dyp langs hele norskekysten. Lomren spiser nesten bare børstemark, og selv om den kan ta andre bunndyr, regnes den som en næringsspesialist. Eldre individer lever generelt dypere enn de yngre, og gytingen foregår om våren på 40-100 meters dyp.

Det er hunnen som kalles rognkjeks mens hannen kalles rognkall.

Kjennetegn: Arten har en rund kropp med tykk hud og syv rekker benknuter på sidene og buken. Den fremste ryggfinnen er skjult av en tykk benknutekem. Under fisken sitter en kraftig sugekopp som arten kan suge seg fast til stein og annet hardt underlag. Rognkallen har et større hode og brystfinner enn rognkjeksen, og kjennes også igjen på den stive kjønnspapillen. I gytetiden blir rognkallen rødt på buken.

Leveområde: Arten går i fjæra i gytetiden, men ellers lever den stort sett på 50-150 meters dyp. Om våren gyter fisken på grunt vann mellom steiner og alger, og eggene voktes av hannen til de klekkes. Hverken hunnen eller hannen spiser i gytetiden, men på dypere vann ellers i året spiser den gjerne pelagiske krepsdyr og blekksprut.

Utbredelse: Rognkjeksen er vanlig langs hele kysten.

Nytte: Selv om den har et velsmakende kjøtt, er den kanskje mest kjent for rognen som brukes til å lage kaviar.

Kjennetegn: Kjennes ofte igjen på de røde prikkene på øyesiden. Et sikrere kjennetegn er allikevel de huddekte benknutene på gjellelokket. Venstrevendte rødspetter er sjeldne, men noe mer vanlig er at blindsiden også er farget (“dobbeltflyndrer”).
Rødspetten blir sjelden større enn 50 cm lang, men det er fanget individer på opptil 100 cm og 7 kg.

Utbredelse: Arten er utbredt langs hele norskekysten.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 250 meters dyp. Den trives best på sandbunn, men finnes også på mudder- og grusbunn hvor den lever av mange slags bunndyr.

Biologi: Rødspetten kan bli opptil 50 år gammel, og den er 3-6 år før den blir kjønnsmoden.

Forvaltning: Storfisket av rødspette har foregått i rundt hundre år, men på grunn av tidlig overbeskatning har det vært nødvendig med kraftige kvotereguleringer, fredningstid og minstemål.

Seien er ganske lik lyren, men skiller seg hovedsaklig ved å ha en lyst, rett sidelinje. Den har også et noe svakere underbitt. Seien kan bli opp mot 120 cm og rundt 30 kg tung, og svømmer som regel i stim i de frie vannmasser på jakt etter småfisk og krepsdyr. Seien lever gjerne i de øvre vannlag, men kan også forekomme som bunnfisk ned mot 300 meters dybde. Sei har stor betydning som matfisk, og er en populær sportsfisk.

Sjøstjerner har fem eller flere armer med tubeføtter på undersiden. Tubeføttene brukes til bevegelse og til å åpne skjell, og styres ved hjelp av trykk i et vannkanal- system. Langs norskekysten finnes det rundt ti arter.

Skrubbe er utbredt langs hele norskekysten, og finnes både på løs bunn og på hard bunn med algevegetasjon. Skrubben er en veldig tolerant art, og er kjent for å foreta lange vandringer. Om sommeren kan ikke kjønnsmodne individer påtreffes i ferskvann, ofte langt oppe i elver, og arten kan om vinteren finnes på over 100 meters dyp i havet. Den gyter bare i havet på 40-100 meters dyp. Skrubben skiller seg fra rødspetten ved at den har spisse benknuter langs sidelinjen og langs hele basis av rygg- og gattfinnen. Dessuten mangler skrubben rødspettens knuter på gjellelokket. Skrubben tilhører de høyrevendte fiskene, men allikevel finnes det i lokale populasjoner en relativt stor andel venstrevendte individer. Føden består av nesten alle typer småfisk og bunndyr. I ferskvann tar skrubben mye tanglopper og larver av fjærmygg.

Ofte overgrodd og kamuflert av alger.

Kjennetegn: Opptil 22 cm skallbredde. Brunrød på oversiden og gulhvit på undersiden.

Taskekrabben er den store arten som gjerne ender sine dager i ei gryte med kokende vann. En finner sjelden levende individ på grunt vatn i dagslys. Særlig på seinsommeren rører han seg oppover, på flod sjø heilt opp i fjøra, når mørket kjem. Hovedårsaken til det er trolig at han beiter på rur og blåskjell. Den er registrert nordover til Midt-Troms.

Torsken kjennes igjen på den lange, ofte tykkmagete kroppen og den tydelige skjeggtråden under haken. Fargen til torsken kan variere etter levested, og f. eks. den lille, rødaktige taretorsken er samme art som den store havtorsken (som kan bli over 55 kg tung). Torsk forekommer fra fjæra og ned til over 600 meters dyp, både i de frie vannmasser og som bunnfisk. En skiller gjerne mellom to hovedtyper torsk: vandrende oseanisk torsk, og den stasjonære kysttorsken. I tillegg kan torsken deles inn i flere stammer. Arten er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Den forekommer langs hele kysten og i havområdene rundt Norge. Hovednæringen består for det meste av annen småfisk og krepsdyr.

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.