Artsinformasjon

Kjennetegn: Berggylta har stor variasjon i farger og fargetagninger. Fargene varierer ikke bare etter fiskens levested, men også med fiskens “sinnstilstand”. Berggylta har stort hode og liten munn med store lepper, og kan bli opptil 60 cm lang (3,5 kg).

Utbredelse: Arten er utbredt langs kysten i hele Sør- Norge opp til Trondheimsfjorden, og er tallrik fra fjæra ned mot 20 meters dyp.

Næring: Føden består av muslingen, snegler, børstemark, rur og andre krepsdyr.

Forplantning: I likhet med blåstålen, er berggylten også hermafroditt som skifter kjønn i 6 års alderen.

Berggylta er brukt som matfisk, men mest til fiskesuppe. Gabriel Scotts forklaring på hvorfor ikke flere spiser berggylt: “Som suppefisk er han særdeles fin, og hodet smager som sylte – ja, var det ikke for kvindfolkets grin, så åd en mere berggylte.”

Bergnebb er en liten fisk som bare blir opptil 18 cm i våre farvann. Den kjennetegnes på en sort prikk mellom 1. og 5. piggstråle og en stor sort prikk øverst ved haleroten. Bergnebb er utbredt langs kysten nord til Nord- Trøndelag, og om sommeren er det en vanlig fisk å se i fjæra på 10-20 cm dyp. Om vinteren går fisken dypere, gjerne ned mot 50 meter. Føden består av små muslinger og krepsdyr.

Blekksprutene er de mest avansert utviklede bløtdyrene. De har et komplekst nervesystem, og velutviklede sanseorganer. Det ytre skallet mangler, eller er redusert til et indre skall hos alle arter som finnes langs norskekysten. Blekksprutene er rovdyr og de frittsvømmende artene er aktive jagere på fisk. Blekksprutenes muskler i kappen og tentaklene er god mat, og blir av mange regnet som en delikatesse. I Norge finnes det flere arter blekksprut. De to mest vanlige, sepia (Sepia officinalis) og akkar (Loligo vulgaris) hører begge til i overorden Decapodiformes (tiarmet blekksprut).

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Denne arten er hermafroditt, dvs. at den skifter kjønn i løpet av sin levetid. I dette tilfellet blir fisken født som hunnkjønn (rødnebb, øverst i bildet), men utvikler seg til hannkjønn (blåstål, nederst i bildet) når den er 7-13 år gammel. Forskerene oppdaget ikke at de to fiskene var hunn og hann av samme art før lenge etter førstebeskrivelsen (Linnaeus, 1758), og i litteraturen er arten beskrevet under hele 14 forskjellige navn. Derfor kan en fremdeles finne andre latinske navn på blåstålen.

Kjennetegn: Blåstålen kan bli ganske stor (35 cm) og formen gjør at den er vanskelig å forveksle med andre gylter.

Arten finnes langs kysten i hele Sør- Norge, og lever fra 5 til 200 meters dyp.

Kjennetegn: Dvergulken har et stort hode og tre korte og en lang pigg på forgjellelokket. Til forskjell fra piggulke har den en piggstråle og tre bløtstråler i bukfinnen. Vanlig lengde hos denne arten er rundt 17 cm.

Leveområde: Dvergulken lever helst på hard bunn med mye stein og alger.

Næring: ever av mye småfisk og småkreps.

Utbredelse: Finnes langs hele kysten, og er vanlig ned til 30 meters dybde.

Dødningehånd er vanlig langs hele norskekysten helt opp til overflaten. Den har fått navnet sitt pga. sitt utseende i overflaten. Koloniene er avhengige av god vannutskiftning, og kan bli tallrike på steder med sterk strøm.

Kjennetegn: Rød eller brungrønne men farge varierer. Har bløt bakkropp og 4. og 5. gangbeinpar er betydelig kortere. Lever i tomme sneglehus som passer størrelsen og som de bærer med seg.

Syv arter fordelt på to slekter finnes lang norskekysten, og flere av dem kan leve i symbiose med nesledyr (Cnidaria).

Eremittkrepsene har bløt bakkropp, og 4. og 5. gangbeinpar er betydelig kortere. Eremittkrepsene lever i tomme sneglehus som de bærer med seg. Trollkrabber og trollhummere har kalkskjelett over hele bakkroppen, og segmenteringen er tydelig. Hos disse er bare 5. gangbeinpar er kortere enn de foranstående. Trollkrabbene er “krabbelignende” med en redusert abdomen som er foldet inn under framkroppen. Trollhummerene er mer langstrakte med en stor halevifte.

Arten kan bli opptil 25 cm lang, og har et kort hode som ikke utgjør mer enn en femtedel av fiskens lengde. Som navnet sier har arten fem skjeggtråder, fire på snuten, og en under haken. Den er utbredt langs norskekysten nord til Nordkapp, og forekommer på de fleste bunnforhold fra fjæra ned til ca. 20 m dyp. Føden består av små krepsdyr, muslinger og fisk.

Fjesingen kan bli opptil 49 cm lang og kan veie 1,7 kg. Den er utbredt langs norskekysten nord til Trondheimsfjorden, og lever på 5-150 meters dyp. Fjesingen lever stort sett nedgravd i sand hvor den sluker tilfeldig forbipasserende fisk. Om natten jager den i de frie vannmasser. Fjesingene er beryktet for å være giftige. På gjellelokkene og den fremre ryggfinnen sitter pigger som er forbundet med giftkjertler. Stikkene er smertefulle men normalt ikke farlig for voksne mennesker.

Flyndrefamilien skiller seg fra varene hovedsaklig ved at de er høyrevendte, men det finnes arter (f. eks. skrubbe) som har en viss andel venstrevendte individer. Flyndrene har vanligvis mindre munn enn varene, og forgjellelokket er fritt og ikke dekket av hud slik som hod tungene. I norske farvann finnes det 8 arter.

Artene i fløyfiskfamilien kjennetegnes på den spoleformete kroppen, og hodet som er tiltrykt ovenifra. Selv om hodet er bredt, så er munnen liten. De to store øynene sitter tett sammen oppe på hodet, og er tilpasset et liv nedgravd i sand. Familien er mest utbredt i alle varmere hav, men vi har tre arter i sør i Norge.

Gapeflyndre har fått navnet etter sin store munn. Den forveksles ofte med små kveiter, men skiller seg fra disse ved å ha en spisst utbuet halefinne. Skjellene til gapeflyndra har små torner, og huden føles derfor ru å ta på. Arten er utbredt fra 10- over 500 meters dyp langs hele norskekysten. Den lever på bløtbunn og sandbunn på moderate dyp i sommerhalvåret, og spiser alle typer bunndyr.

Gressgylten likner på grønngylten, men har ikke den møke flekken bak øyet, og har 4-6 piggstråler på gattfinnen mens grønngylten bare har 3. Fargene kan variere avhengig av miljøet fisken lever i. Gressgylten har en noe mer sørlig utbredelse enn grønngylten, og er mer sparsomt utbredt langs kysten i Sør- Norge. Den lever blandt alger fra fjæra og ned mot 25 meters dyp. I våre farvann fungerer gressgylten som en “pussefisk”, dvs. den spiser parasitter fra huden og gjellelokkene til større fisk.

Kjennetegn: Grønngylten er ganske liten, og blir opptil 25 cm lang. Hannen har farger i blått, brunt og grønt, mens hunnen er mer ensfarget brun. Karakteristisk for arten er den store, halvmåneformete, sorte flekken flekken bak øye, og den mindre, mørke flekken ved haleroten.

Utbredelse: I Norge finner vi grønngylten langs kysten i hele Sør- Norge opp til Møre.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 30 meters dyp, blant alger på steinbunn.

Næring: Føden består av små muslinger og krepsdyr.

Gråsteinbiten har et fredelig levesett selv om den kanskje ikke ser så fredelig ut. Allikevel bør en passe puselankene for den kraftige munnen, for kjevene er så kraftige at de kan tygge åreblad opp til fliser. Gråsteinbiten kan bli opptil 125 cm lang og veie 20 kg. Den finnes langs hele norskekysten, og trives best på tangbevokst steinbunn. Under gytingen i sommerhalvåret kommer steinbiten helt opp i fjæra, men om vinteren trekker den ned på rundt 400 meters dyp. Føden består av dyr med hardt skall slik som muslinger, krabber, snegl og kråkeboller.

I denne gruppen ligger funn av eggkapsler fra hai og skate.

Havedderkoppene har fått navnet fra sitt edderkopplignende utseende. De har en tynn segmentert kropp, chelicerer, et par palper og fire til seks par lange, tynne bein. Havedderkoppene beveger seg sakte over underlaget, og finnes i alle hav. De fleste havedderkopper er små dyr (1-10 mm), men det finnes dyphavsformer med nesten 75 cm fra beinspiss til beinspiss. Havedderkoppene spiser alger og detritus, men endel arter er rovdyr på fastsittende nesledyr, svamp og mosdyr.

Utbredelse og habitat: Vanlig hummer er utbredt fra Lofoten sørover helt til Marocco og lever i hulrom i steinrøyser grunnere enn 60 meter. Fisket i Norge har avtatt dramatisk i perioden etter 1950.

Minstemål ved fangst: Ved fangst av hummer er det et minstemål på ryggskjoldet for at det skal være tillatt å fange dem. De må være minst 9 cm. fra bakerste ende av øyehulen til bakerste kant av carapax – målt midt oppe på ryggen. Er de mindre må de settes ut i sjøen igjen.

Stekt fersk hvitting regnes som en delikatesse og har fått navnet “havets kylling”. Kjøttet har imidlertid dårlig holdbarhet, og omsettes derfor lite hos oss. Hvittingen er slank, har spisst hode og overbitt. Ved brystfinneroten har den en tydelig mørk flekk, og kantene på rygg- og gattfinnene er hvite. Hvittingen blir opptil 55 cm lang i våre farvann, og den forekommer langs hele kysten. Arten er en bunnfisk på 10-200 meters dyp, men kan også finnes i de frie vannmasser. I gytetiden opptrer den i stim. Hvittingen trives best på sand- og mudderbunn der den spiser krepsdyr og småfisk.

Hysa er en viktig matfisk både i Europa og i Nord- Amerika, og blir omsatt frossen, tørket og røkt. Arten kjennes lett igjen på de store svarte flekkene under den fremste ryggfinnen, og på den lille munnen med tydelig overbitt. Den er en bunnfisk, og lever av rogn, fisker, små blekkspruter og bunndyr som det finner i muddret. På slambunn suges byttedyrene inn i munnen og slammet sprøytes ut gjennom gjellelokkene. Hysa finnes på 40-300 meters dyp langs hele norskekysten og kan foreta store vandringer.

Hårvaren har fått navnet sitt fordi den har hårlignende børster på øyesidens skjell. Kroppen er høy, hodet er stort og ryggfinnene begynner helt fremme ved snuten. Bukfinnene er sammenhengende med gattfinnen. Hårvaren blir opptil 25 cm lang og er utbredt på steinbunn i tarebeltet langs norskekysten nord til Lofoten. Føden består for det meste av krepsdyr og småfisk.

Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden.

Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene.

Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel.

Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms.

Kamstjerna er ganske flat og stiv med ei rad med pigger i ytterkanten rundt heile individet. Den er funnet i alle fylkene.

Knurren blir opptil 45 cm lang og lever på 10-50 meters dyp. Den skiller seg fra rødknurr ved at den har benknuter langs sidelinjen og ved basis av ryggfinnen. Knurren trives best på sandbunn, men finnes også mudder- skjell- og steinbunn hvor den spiser forskjellige krepsdyr og yngel. Selv om kjøttet til knurren er velsmakende, blir den hos oss lite anvendt som matfisk.

Kolmulen er lang og slank, og kjennes igjen på de to korte ryggfinnene som sitter med stor avstand til hverandre. Arten har fått navnet sitt fordi munnhulen og gjellehulene er svarte. Den kan bli opptil 50 cm lang, og svømmer i stim i de frie vannmassene hvor den jakter andre pelagiske dyr mellom overflaten og 700 meters dyp. Kolmulen vertikalvandrer og kommer i høyere vannmasser om natten. Den finnes langs hele kysten, og har fått stor betydning kommersiellt. I 1996 ble det fanget 356 100 tonn kolmule av norske fiskere.

Kjennetegn: Opptil 11 cm høy og 7 cm bred. Gråhvit, gråbrunt eller grågrønt ru skall. Den er en åtseleter som finnes i flere fargevarianter. Kongesneglen lager store eggansamlinger som ofte kan bli funnet i fjæra.

Den finnes en ferskvannskrabbe i Norge, ullhåndkrabben. Det er en art som er introdusert i Europa, og som forplanter seg i saltvann. Ullhåndkrabben er registrert i Glomma vassdraget. Alle andre krabber i Norge (ca. 25 arter) er helt salt- eller brakkvannslevende. Krabbene har en redusert abdomen i forhold til de andre tifotkrepsenet, og denne er bøyd inn under framkroppen. Ofte har krabbene en bred, flattrykt framkropp. Porselenskrabben og Trollkrabben hører ikke til her, men i underorden Anomura.

Kun en art, ferskvannskreps, er kjent i Norge.

Kutlingfamilien er en stor og variert gruppe med rundt 800 arter på verdensbasis. Hodet er vanligvis jevnt avrundet, og munnen har store lepper. Et ytre kjennetegn er at bukfinnene er sammenvokst, og sammen med en tverrgående hudfold danner de en slags sugekopp som fisken kan holde seg fast med. Det finnes 11 arter kutlinger i norske farvann.

Kveita er den største flyndrefisken vi har, og den kan bli over 3 meter lang og veie over 200 kg! Kveita liker seg best på dypt vann (300-2000 m dyp) og bare ungfisk finnes ved kysten på relativt grunt vann. Den er kresen på vanntemperatur, og foretrekker temeraturer mellom 0 og 10 grader. Arten er ingen utpreget bunnfisk selv om den også kan ligge nedgravd i sand. Den svømmer godt og jakter på annen fisk i de frie vannmasser. Kveita trenger noen år før den blir kjønnsmoden, og de fleste kveiter når ikke kjønnsmoden alder før de er 12-13 år gamle. Det betyr at selv stor matfisk ikke trenger å være kjønnsmoden når den blir fisket, og arten er derfor ømfintlig for overfiske. Fredningstiden for kveite er 15. januar- 1. mars og minste tillatte maskevidde er 16- 18 tommer.

Kystringbuk er en gruntvannsfisk som kun meget sjelden går dypere enn 30 meter. I likhet med vanlig ringbuk er det en art som kan ha mange forskjellige farger, men den skiller seg fra denne ved at sugeskålen kun er litt bredere enn øyediameteren. Kystringbuken blir bare 6,5 cm lang, og lever av småkreps som den finner i algebeltet.

Langen er som navnt sier, lang. Den er også litt flattrykt fra sidene, og har en lang skjeggtråd, øynene er mindre enn hos blålangen, og er mindre enn skjeggtrådens lengde. Langen har to ryggfinner , en kort og en lang som går helt ned til halefinnen. Sidelinjen er svakt bøyet ove brystfinnen. Langen lever stort sett på dypt vann (300-400 m), og det er stort sett bare ungfisker som lever grunnere. Den kan bli opptil 1,8 m lang, og veie 30-35 kg, og finnes langs norskekysten nord til Nordkapp. Lange kan svømme i små stim, men svømmer ofte alene ved hard bunn eller sandbunn med store steiner. Føden betsår stort sett av annen fisk, men langen kan ta krepsdyr og blekksprut også.

Leppefiskfammilien er en stor og artsrik familie med rundt 400 arter på verdensbasis. Alle leppefiskene er marine. De fleste artene holder til i tropiske strøk rundt korallrev og liknende, og det finnes bare seks arter i Norge. Både kroppsform og farger er varierte i hos leppefiskene, og kjønnene har som oftest forskjellige fargetegninger. De største leppefiskene kan bli over 3 meter lange og veie flere hundre kilo, men det er de mindre artene som er vanlige langs vår kyst. De minste leppefiskene er ofte “pussefisker”, dvs. at de lever av å plukke parasitter fra huden, gjellelokkene og inne i munnhulen på større fisker. Leppefiskene lever på grunt vann og liker seg best på steinbunn med mye vegetasjon.

Lomren har en fargerik marmorering på øyesiden og et lite hode med oppsvulmete lepper. Den blir opptil 66 cm lang og lever på 10-260 meters dyp langs hele norskekysten. Lomren spiser nesten bare børstemark, og selv om den kan ta andre bunndyr, regnes den som en næringsspesialist. Eldre individer lever generelt dypere enn de yngre, og gytingen foregår om våren på 40-100 meters dyp.

Lyren har et utpreget underbitt, mangler skjeggtråd og har et stort øye. Til forskjell fra seien, har den en mørk sidelinje som gjør en bue over brystfinnen. Lyren lever i de frie vannmasser, dels ved bunnen ned til ca. 200 meters dyp. Den er vanlig langs kysten nord til Lofoten, og litt midre utbredt fra Lofoten og nordover. Arten kan bli opptil 1,3 m lang og er en delvis stimfisk i den forstand at voksne dyr kun går i stim i gytetiden. Føden består av annen fisk og krepsdyr. Lyr er en god fisk, og blir fisket kommersiellt.

Lysingen har en slank kropp, en kort og en lang ryggfinne, og kraftige kjever med store krumme tenner. Halefinnen og brystfinnene er mørke, mens de andre finnene har mørke kanter. Arten blir sjelden lenger enn 80 cm, og er utbredt på begge sider av Atlanterhavet, hos oss langs norskekysten nord til Nordland. Den forekommer vanligvis pelagisk i stim på 150-550 meters dyp hvor den jakter sild, brisling, makrell og annen stimfisk. Lysingen er en utmerket matfisk, men fangstene av den de siste årene har vært synkende. I Norge foregår nå et bare ubetydelig fiske etter arten.

Makrellen er en hurtigsvømmende fisk, og den er lett gjenkjennelig på fargetegningene i grønt eller blått. Makrellen kan bli opptil 66 cm lang og veie 3,5 kg, men den er sjelden over 40 cm. Det er en stimfisk som om sommeren ofte sees i de øvre vannlag. Om vinteren trekker den dypere ned mot 200-250 meter. Den er funnet langs hele kysten, men er mindre vanlig lengst nord i landet. Makrellen spiser små krepsdyr og yngel.

Slekta Hyas vil bli revidert i databasen. Hyas araneus har vore oppført som pyntekrabbe i databasen vår og sannsynlegvis er dei fleste registreringar i databasen observasjonar av denne arten. Det korrekte norske navnet på denne arten er imidlertid Sandpyntekrabbe, mens den mindre, djuparelevande og meir raudlege Hyas coarctatus heiter Pyntekrabbe. Dei registreringar vi kan få bekrefta vil bli lagt til rett art, mens resten vil bli flytta til slekta Hyas (pyntekrabber). Hyas araenus er ofte dekket av alger og dyr. Den er funnet langs heile kysten.

I sjøen er mangebørstemark den vanligste børstemarken. Ofte ser man ikke marken i det hele tatt, fordi de graver seg ned i sanden eller bygger seg hus som de bor i. Vanlige mangebørstemarker er f. eks. fjæremark og posthornmark. Tidligere ble mangebørstemarkene delt inn i grupper på grunnlag av deres levevis (frittsvømmende eller gravende), men denne inndelingen har vist seg å ikke samsvare med den naturlige grupperingen som følge av evolusjon. Den virkelige inndelingen og definisjon av de høyere gruppene (ordener) i Polychaetea er diskutert blant forskere.

Nålefiskene er lett gjenkjennelige på den tynne, langstrakte kroppen og den runde utdradde snuten der munnen sitter helt i enden. Fiskene har små gjelleåpninger og avrundede brystfinner. Nålefiskene har en spesiell yngelpleie idet hannene bærer eggene, enten i en rugepose eller festet til buken inntil de klekkes. Det er kun de ekte nålefiskene (underfamilie Syngnathinae) som finnes i Norge. Den andre underfamilien, som omfatter sjøhester, finnes kun i noe varmere farvann. Seks arter i tre slekter i Norge.

Paddetorsken blir kalt havets rumpetroll, og det med rette. Med sin spesielle form og farge, kan den ikke forveksles med noen annen fiskeart. Paddetorsken har et bredt og flattrykt hode, og kroppen smalner sterkt av mot halen. Første ryggfinne er redusert til tre korte stråler, og under haken er det en liten skjeggtråd. Paddetorsken kan bli opptil 30 cm lang, og trives på grunt vann blant tang på steinbunn. Den lever enkeltvis, og spiser børstemark, pigghuder, småfisk og reker. Paddetorsken finnes langs norskekysten nord til Lofoten.

Kroppen til panserulka er kantet i tverrsnitt, noe som kommer av at arten har 8 langsgående hudben. Hudbenene har vanligvis kjøler og pigger noe som gjør at panserulka blir ru å ta på. Arten har små tenner og fire kraftige, spisse torner på snuten. Under disse tornene har panserulka to og under munnen mange små skjeggtråder. Panserulka er en utpreget Øst- Atlantisk art som finnes langs hele norskekysten fra littoralen om sommeren til 270 meters dybde om vinteren. Den blir sjelden lenger enn 15 cm, om liker seg i motsetning til andre ulkefisker godt på bløtblunn.

Pigghå er vår vanligste hai, og den blir opptil 123 cm lang. Pigghåen er utbredt på begge sider av Atlanterhavet, og er funnet langs hele norskekysten. Arten svømmer i stim, normalt på 10 til 200 meters dybde, hvor den jakter sild, torskefisk og virvelløse dyr. Hunnene kommer til kysten på grunnere vann når ungene skal komme til verden. Pigghåen har lenge vært utsatt for kommersiellt fiske. Før ble den kun fisket for den lille, fete leveren, men de siste årene har pigghå- kjøtt blitt en anvendt eksportartikkel. På grunn av den sene kjønnsmmodningen, lange drektighetstiden (18-22 måneder) og høye levealderen er arten utsatt for overfiske. Allikevel er det bare Norge som har innført et minstemål (70 cm) på pigghå.

Kjennetegn: Den største sjøstjerna. Diameter er vanligvis ca 20 cm men kan bli inntil 1 meter. Store, kraftige plassert i tre rader. Piggene er hvite med lilla tupp.

Leveområde: Ikke så vanlig på grunt vann, men kan finnes der.

Utbredelse: Arten er vanlig langs helekysten.

Piggskaten er en av de vanligste skatene langs kysten, den lever på sand- og mudderbunn og kan bli minst 20 år gammel. Et annet navn er piggrokke.

Kjennetegn: Piggulken har en lang og tre korte pigger på forgjellelokket og ryggen er ru av torner. Til forskjell fra dvergulke, som arten er mindre enn, har piggulka bare en piggstråle og to bløtstråler i bukfinnen. Den blir som regel ikke større enn 5,5 cm lang.

Utbredelse: Finnes fra fjæra og ned til 80 meters dyp langs norskekysten nord til Folla i Nordland.

Leveområde: Piggulke liker seg godt på steder med tangbevokst stein eller grusbunn, gjerne på steder med mye kalkalger (Corallina).

Piggvaren har en høy kropp, og er med sine oppptil 100 cm og 25 kg den nest største flyndrefisken vi har i Europa. Øyesiden til piggvaren mangler skjell, men har mange harde benknuter. Fargen til fisken varierer endel etter hvor den lever, men er som regel mørk sandbrun. Piggvaren er utbredt langs norskekysten helt nord til Nordkapp, og den lever på sand-, grus-, stein-, eller bløtbunn fra fjæra ned mot 80 meters dybde. De eldre individene lever stort sett på dypt vann, men kommer opp på grunt vann om våren og forsommeren for å gyte. Føden til voksen fisk består for det meste av småfisk, men yngre piggvar tar også krepsdyr og andre bunndyr. Griljert piggvar blir regnet som en delikatesse, og arten har en relativt høy økonomisk betydning i Danmark og Norge.

Det er hunnen som kalles rognkjeks mens hannen kalles rognkall.

Kjennetegn: Arten har en rund kropp med tykk hud og syv rekker benknuter på sidene og buken. Den fremste ryggfinnen er skjult av en tykk benknutekem. Under fisken sitter en kraftig sugekopp som arten kan suge seg fast til stein og annet hardt underlag. Rognkallen har et større hode og brystfinner enn rognkjeksen, og kjennes også igjen på den stive kjønnspapillen. I gytetiden blir rognkallen rødt på buken.

Leveområde: Arten går i fjæra i gytetiden, men ellers lever den stort sett på 50-150 meters dyp. Om våren gyter fisken på grunt vann mellom steiner og alger, og eggene voktes av hannen til de klekkes. Hverken hunnen eller hannen spiser i gytetiden, men på dypere vann ellers i året spiser den gjerne pelagiske krepsdyr og blekksprut.

Utbredelse: Rognkjeksen er vanlig langs hele kysten.

Nytte: Selv om den har et velsmakende kjøtt, er den kanskje mest kjent for rognen som brukes til å lage kaviar.

Kjennetegn: Dyp rød eller rødbrun. Har inntil 3 m lange gule eller oransje tentakler under “paraplyen”. Kan bli 2 m i diameter.

En annen art, blå brennmanet (Cyanea lamarckii) kan finnes i Sør-Norge til og med Vestlandet. Vi kan skille artene på fargen.

Kjennetegn: Kjennes ofte igjen på de røde prikkene på øyesiden. Et sikrere kjennetegn er allikevel de huddekte benknutene på gjellelokket. Venstrevendte rødspetter er sjeldne, men noe mer vanlig er at blindsiden også er farget (“dobbeltflyndrer”).
Rødspetten blir sjelden større enn 50 cm lang, men det er fanget individer på opptil 100 cm og 7 kg.

Utbredelse: Arten er utbredt langs hele norskekysten.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 250 meters dyp. Den trives best på sandbunn, men finnes også på mudder- og grusbunn hvor den lever av mange slags bunndyr.

Biologi: Rødspetten kan bli opptil 50 år gammel, og den er 3-6 år før den blir kjønnsmoden.

Forvaltning: Storfisket av rødspette har foregått i rundt hundre år, men på grunn av tidlig overbeskatning har det vært nødvendig med kraftige kvotereguleringer, fredningstid og minstemål.

Sandflyndre er utbredt på sand- og bløtbunn på 2-150 meters dyp langs hele norskekysten. I Nord- Europa er sandflyndren tallrik, og blir sjelden over 25 cm lang. Den kjennes igjen på de ru skjellene på øyesiden, den lille munnen og den ovalt buete sidelinjen over brystfinnen. Føden består av nesten alle typer virvelløse dyr som arten finner på de stedene den oppholder seg.

Seien er ganske lik lyren, men skiller seg hovedsaklig ved å ha en lyst, rett sidelinje. Den har også et noe svakere underbitt. Seien kan bli opp mot 120 cm og rundt 30 kg tung, og svømmer som regel i stim i de frie vannmasser på jakt etter småfisk og krepsdyr. Seien lever gjerne i de øvre vannlag, men kan også forekomme som bunnfisk ned mot 300 meters dybde. Sei har stor betydning som matfisk, og er en populær sportsfisk.

Silda blir vanligvis ikke over 40 cm lang, og går i enorme stimer som kan bli på 500 millioner individer. Arten lever i frie vannmasser på varierende dyp fra 0-200 meter. Den har flere forskjellige populasjoner i sitt utbredelsesområde, og forskerne diskuterte lenge om en skulle regne silda som flere arter. Silda har en stor økonimisk betydning, og nettopp derfor er det viktig å vite om det blir fisket på flere arter. Sildefisket er kanskje det sesongfiske som har størst betydning i Nord- Europa, og helt siden år 1000 har det pågått sesongfiske etter “havets sølv”. På grunnlag av geografisk utbredelse, vandringsmønster og endel bygningstrekk regner en nå med 4 underarter av Sild. Silda er planktonspiser, og følger planktonets vertikalvandring i vannmassene. Det vil si at den følger planktonet opp mot overflaten om natta for å beite.

Kjennetegn: Noen få millimeter til 10 – 20 cm lange. Flere arter er vanlige langs norskekysten.

De voksne sjøpungene (klasse Ascidiacea) har mistet ryggstrengen, og hadde vi ikke visst om det frittsvømmende larvestadiet, ville nok ikke sjøpungene være plassert under ryggstrengdyrene. Larvene minner om rumpetroll og har ryggstreng. De har halefinne som de svømmer med.
Sjøpungene er i likhet med de andre kappedyrene filterspisere. Vann blir trukket inn gjennom et innsugnings rør, filtrert, og ført ut gjennom utblåsningsrøret.

Kjennetegn: Sjøpølsene ser ut som navnet sier, men har en dusk av tentakler rundt munnen i den ene enden. I motsetning til de andre pigghudene har ikke sjøpølsene radial symmetri, men bilateral symmetri. Som andre pigghuder har sjøpølsene et vannkanal system og tubeføtter, og de beveger seg sakte over bunnen.

Leveområde: De lever ofte på grunt vann, men noen arter kan leve ned mot 1000 meters dybde.

Sjøstjerner har fem eller flere armer med tubeføtter på undersiden. Tubeføttene brukes til bevegelse og til å åpne skjell, og styres ved hjelp av trykk i et vannkanal- system. Langs norskekysten finnes det rundt ti arter.

Denne ordenen inneholder flere familier, men i Norge regner vi bare med å finne fisker fra skatefamilien.

Skrubbe er utbredt langs hele norskekysten, og finnes både på løs bunn og på hard bunn med algevegetasjon. Skrubben er en veldig tolerant art, og er kjent for å foreta lange vandringer. Om sommeren kan ikke kjønnsmodne individer påtreffes i ferskvann, ofte langt oppe i elver, og arten kan om vinteren finnes på over 100 meters dyp i havet. Den gyter bare i havet på 40-100 meters dyp. Skrubben skiller seg fra rødspetten ved at den har spisse benknuter langs sidelinjen og langs hele basis av rygg- og gattfinnen. Dessuten mangler skrubben rødspettens knuter på gjellelokket. Skrubben tilhører de høyrevendte fiskene, men allikevel finnes det i lokale populasjoner en relativt stor andel venstrevendte individer. Føden består av nesten alle typer småfisk og bunndyr. I ferskvann tar skrubben mye tanglopper og larver av fjærmygg.

Stettvaren har skjell på øyesiden og i motsetning til piggvaren, mangler den beinknuter i huden. Den blir som regel ikke særlig større enn 50 cm, og finnes langs norskekysten nord til Trondheimsfjorden. Slettvaren lever på blandet bunn hvor den spiser småfisk og krabber. Voksne individer finnes på 5-70 meters dyp, men gyter om våren/forsommeren på mellom 10 og 30 meters dyp.

Småsil skiller seg ikke så mye fra Havsil eller Storsil, og kan være lett å forveksle. Den kan bli opptil 20 cm lang, og finnes fra littoralsonen ned mot ca. 30 meters dyp. Når Småsilen ikke jakter på mat som stort sett består av småkreps og planktoniske larver, graver den seg ned i sanden. Derfor kalles den av noen også for sandgrevling. Småsilen er vanlig langs hele kysten.

Sneglene er utsyrt med en raspetunge (radula) som de bruker til å skrape algebelegg fra stener og planter. De kan også spise rotnende plantedeler og detritus, og de fungerer også som åtselspisere på f.eks. død fisk. En kan finne snegl i ferskvann, saltvann og på land.

Ofte overgrodd og kamuflert av alger.

Steinbitene har et stort, rundt hode og en flat kropp som smalner mot halefinnen. Den er kjent for sine kraftige kjever, og spiser utelukkende harde dyr som muslinger og kråkeboller. Den finnes tre arter i våre farvann, og to av dem er utsatt for kommersiellt fiske.

Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, ca. 70 % av den norske bestanden hekker her. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell. Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker. De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter. De siste årene har den sørligere underarten, P.c.sinensis, vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner i Østfold og på Jæren. Denne er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn de nordlige populasjonene.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Strandreker lever på grunt vann langs store deler av kysten.

Palaemon elegeans kalles òg gjerne for strandreke.

Fem strandsnigelarter er kjent i Norge. Fire artar som finst langs heile kysten, er:
vanlig strandsnegl (= kattesnigel, stor strandsnegl) (L. littorea), butt strandsnegl (= grisetangsnigel) (L. obtusata, = L. littoralis), butt strandsnigel (L. mariae = L. fabalis), spiss strandsnigel (= steinsnigel) (L. saxatilis). De to butte strandsneglene skiller seg ut ved at spiret er sammentrykt. Mens L. obtusata hovedsaklig finnes på grisetang og blæretang, lever L. mariae litt dypere, oppå sagtang. De to artene kan skilles på formen på sneglehusopningen. L. littorea og L saxatilis er også relativt like, men kan skilles på leppenes vinkel i forhold til spiret. L. Saxatilis lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra og L. littorea i den nedre halvdelen.

Kjennetegn: Svartulken, eller bånnulke som den også kalles, er den av kutlingene våre som kanskje lettest lar seg identifisere. Den er også den største, og kan bli opptil 17 cm lang. Fargen er brun til blåsvart og varierer med størrelse, kjønn og levested. Typisk for arten er at 4. stråle i 1. ryggfinne er lengst.

Utbredelse: Svartkutlingen forekommer langs kysten i Sør- Norge nord til Trondheimsfjorden.

Leveområde: Den lever på sand- eller mudderbunn, men ogå mellom alger på steinbunn fra fjæra og ned til 75 meters dyp.

Næring: Føden består av smådyr som krabber, mark, tanglus og muslinger.

Syv arter i to slekter er kjent i Norge.

Sypike eller smelte som den også kalles kan bli opptil 30 cm lang, men blir sjelden lengre enn 25 cm. Hos oss er sypika vanlig på 10-100 meters dyp langs kysten, nord til Trondheimsfjorden. Den har overbitt og en lang skjeggtråd under haken. Øynene er store med en diameter like stor som avstanden fra øynene til snutens forkant. Sypika er en bunnfisk som trives et stykke far kysten, men ungfisk forekommer normalt også på grunt vann i fjordstrøkene.

Fargen til tangkvabbene varierer i forhold til levestedene, og huden mangler skjell. Kroppen er langstrakt og nokså høy, bukfinnene har bare to stråler, og munnen har skarpe tenner. Tangkvabben kan bli opptil 18 cm lang, og trives best i fjæresonen og ned mot 30 meters dyp. Den spiser sort sett krepsdyr og alger, og er en meget tilpasningsdyktig art som også er funnet i brakk- og ferskvann.

Kjennetegn: Karakteristisk lang, båndformet kroppen med en lang sammenhengende ryggfinne. Ryggfinen har 9-13 sorte prikkene med hvit ring. Kan bli opptil 25 cm lang.

Leveområde: Lever blant alger og tare i fjæresonen ned til ca. 30 meters dyp. Den spiser stort sett små muslinger, krepsdyr og andre fiskers egg. Om vinteren vokter de fleste hannene egg, og tar da ikke til seg føde.

Utbredelse: Tangsprell finnes langs hele norskekysten.

Kjennetegn: En langstrakt kropp, et langt spisst hode, 14-16 korte pigger på ryggen, den lange halen og de store finnene skiller denne arten fra de andre stingsild artene langs norskekysten.

Utbredelse: Tangstiklingen finnes langs kysten opp til Nord- Norge, og til forskjell fra de andre stingsildartene lever den ikke i ferskvann.

Næring: Den spiser småreker, fiskeyngel, tanglopper og børstemark.

Alder: Blir maksimalt 1,5 år gammel.

Kjennetegn: Opptil 22 cm skallbredde. Brunrød på oversiden og gulhvit på undersiden.

Taskekrabben er den store arten som gjerne ender sine dager i ei gryte med kokende vann. En finner sjelden levende individ på grunt vatn i dagslys. Særlig på seinsommeren rører han seg oppover, på flod sjø heilt opp i fjøra, når mørket kjem. Hovedårsaken til det er trolig at han beiter på rur og blåskjell. Den er registrert nordover til Midt-Troms.

Torsken kjennes igjen på den lange, ofte tykkmagete kroppen og den tydelige skjeggtråden under haken. Fargen til torsken kan variere etter levested, og f. eks. den lille, rødaktige taretorsken er samme art som den store havtorsken (som kan bli over 55 kg tung). Torsk forekommer fra fjæra og ned til over 600 meters dyp, både i de frie vannmasser og som bunnfisk. En skiller gjerne mellom to hovedtyper torsk: vandrende oseanisk torsk, og den stasjonære kysttorsken. I tillegg kan torsken deles inn i flere stammer. Arten er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Den forekommer langs hele kysten og i havområdene rundt Norge. Hovednæringen består for det meste av annen småfisk og krepsdyr.

Trepigget stingsild er vanlig over hele landet. Den har 2-5 frie pigger på ryggen foran ryggfinnen. Kroppen mangler skjell men er i varierende grad dekt av beinplater. Den trepiggete stingsilden er meget tilpasningsdyktig og finnes både i småbekker med rik vegetasjon, i brakkvann og i åpent hav. Antakeligvis var stingsilden en av de første artene som vandret inn i landet etter istiden, og som en følge av landhevningen finnes nå stingsild i vann 50-120 meter over havet. Trepigget stingsild er rovdyr og spiser en mengde forskjellige larver, mark og dyreplankton. Fisken blir kjønnsmoden når den er 1-2 år og gyter i en eller to sesonger. Hannen vokter reiret og passer på at eggene får optimale utviklingsforhold. Stingsild blir sjelden eldre enn tre år.

Arten har tre skjeggtråder rundt munnen, og kan forveksles med strandtangbrosme. Den tratrådete tangbrosmen har imidlertid 20-22 stråler i brystfinnen, mens strandtangbrosme kun har 15-17. Tretrådet tangbrosme kan bli 53 cm lang, og er utbredt langs hele kysten i Sør- Norge nord til Nord- Trøndelag. Den trives godt på mudderbunn eller fin sandbunn på 10-130 meters dyp.

Trollhummere har kalkskjelett over hele bakkroppen, og segmenteringen er tydelig. Bare 5. gangbeinpar er kortere enn de foranstående. Trollhummerene er langstrakte med en stor halevifte. To arter i denne slekten er funnet langs norskekysten.

Tungen kan bli opptil 60 cm lange, men sjelden over 40 cm. Den har en karakteristisk tungeform med et avrundet snuteparti. Arten har korte skjeggtråder på kjevens blindside, og bare denne delen av munnen har tenner. Tungen lever på sand- og leirebunn fra fjæra ned mot 150 meters dyp. Den spiser hovedsaklig børstemark og småkreps, men kan ta nesten alt av bunndyr og yngel. Tungen kan bli opptil 20 år gammel, og er gjenstand for ganske aktivt fiske da den er en av de best betalte og velsmakende av saltvannsfiskene.

Ulkene er hovedsaklig marine fisker, men et fåtall arter forekommer også i ferskvann. I Norge finnes det ni marine arter og tre arter i ferskvann. Ulkene har et stort hode, ofte med pigger og benknuter i et varierende antall, og en smal bakkropp. Munnen er stor med mange, spisse tenner og gjellelokkene er som oftest voks fast til strupen. Hos de fleste artene er det forskjell i fargetegningene til de to kjønnene, og hannen har et ytre kjønnsorgan (genitalpapille).

Kjennetegn: Oransje, rødbrun, mørkegrønn, mørk
fiolett eller svart. Hvite pigger i rader. Spesielt synlig er ei sentral rad pigger på langs, i midten av hver arm. Diameter ca 15-20 cm.

Utbredelse: Arten er funnet langs heile kysten.

Vanlig ringbuk kan ha mange forskjellige farger, og har en uvanlig løs hud. Sugekoppen er mye større enn øyets diameter, ryggfinne og gattfinne er i kontakt med halefinnen, og kroppen smalner gjevnt bakover bak hodet. Vanlig ringbuk blir opptil 15 cm lang, og er utbredt langs hele norskekysten. Den trives godt i tarebeltet hvor den, når den ikke svømmer, sitter fastsugd på bunnen. Føden består av alger, maneter, smådyr og fiskeyngel.

Vanlig ulke er vanlig langs hele norskekysten og lever som regel på 0-25 meters dyp. Det er en bunnfisk som forekommer på nesten all slags bunn der den spiser fisk, krepsdyr og børstemark. Den er en utpreget stasjonær art, og danner som regel lokale populasjoner. I Norge kan vanlig ulke bli opptil 40 cm lang, og veie litt mindre enn en kilo.

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.

Orden Anguilliformes omfatter ålefisk. Ål lever som voksne i ferskvann. Når de blir gyteklare, vandrer de lange strekninger i havet for å gyte.

Ålekvabben finnes langs hele kysten. Den lever hovedsaklig i fjæra og på grunt vann, men forekommer ned til ca. 40 meters dyp. Ålekvabben er en bunnfisk som trives best blant tang og ålegress, og dens nedre utbredelse er begrenset av algebeltet. Føden består av krepsdyr, snegler og fiskeyngel. Ålekvabben er en av få benfisker som føder levende unger. Alt etter størrelsen føder de 200-400 små gjennomsiktige voksenkopier som raskt vokser til 10 cm den første sommeren.

Det finnes to arter brennmaneter i Norge, blå brennmanet (Cyanea lamarckii) og rød brennmanet (Cyanea capillata). Rød brennmaten er kjent over stort sett hele landet, mens blå brennmanet sort sett finnes på Sørvestlandet til Østlandet.

Her ligger kutlingfunn utenom svartkutling. Kutlingfamilien er en stor og variert gruppe med rundt 800 arter på verdensbasis. Hodet er vanligvis jevnt avrundet, og munnen har store lepper. Et ytre kjennetegn er at bukfinnene er sammenvokst, og sammen med en tverrgående hudfold danner de en slags sugekopp som fisken kan holde seg fast med. Det finnes 11 arter kutlinger i norske farvann.

Nålefiskene er lett gjenkjennelige på den tynne, langstrakte kroppen og den runde utdradde snuten der munnen sitter helt i enden. Fiskene har små gjelleåpninger og avrundede brystfinner. Nålefiskene har en spesiell yngelpleie idet hannene bærer eggene, enten i en rugepose eller festet til buken inntil de klekkes. Det er kun de ekte nålefiskene (underfamilie Syngnathinae) som finnes i Norge. Den andre underfamilien, som omfatter sjøhester, finnes kun i noe varmere farvann. Seks arter i tre slekter i Norge.

Her er det samlet funn av “sjøstjerner” på Hovis programmet.

Kråkeboller med full radialsymmetri.

Dataene i denne gruppen er registrert i Kystovervåknings programmet under krabber.