Artsinformasjon

Kjennetegn: Berggylta har stor variasjon i farger og fargetagninger. Fargene varierer ikke bare etter fiskens levested, men også med fiskens “sinnstilstand”. Berggylta har stort hode og liten munn med store lepper, og kan bli opptil 60 cm lang (3,5 kg).

Utbredelse: Arten er utbredt langs kysten i hele Sør- Norge opp til Trondheimsfjorden, og er tallrik fra fjæra ned mot 20 meters dyp.

Næring: Føden består av muslingen, snegler, børstemark, rur og andre krepsdyr.

Forplantning: I likhet med blåstålen, er berggylten også hermafroditt som skifter kjønn i 6 års alderen.

Berggylta er brukt som matfisk, men mest til fiskesuppe. Gabriel Scotts forklaring på hvorfor ikke flere spiser berggylt: “Som suppefisk er han særdeles fin, og hodet smager som sylte – ja, var det ikke for kvindfolkets grin, så åd en mere berggylte.”

Bergnebb er en liten fisk som bare blir opptil 18 cm i våre farvann. Den kjennetegnes på en sort prikk mellom 1. og 5. piggstråle og en stor sort prikk øverst ved haleroten. Bergnebb er utbredt langs kysten nord til Nord- Trøndelag, og om sommeren er det en vanlig fisk å se i fjæra på 10-20 cm dyp. Om vinteren går fisken dypere, gjerne ned mot 50 meter. Føden består av små muslinger og krepsdyr.

Gressgylten likner på grønngylten, men har ikke den møke flekken bak øyet, og har 4-6 piggstråler på gattfinnen mens grønngylten bare har 3. Fargene kan variere avhengig av miljøet fisken lever i. Gressgylten har en noe mer sørlig utbredelse enn grønngylten, og er mer sparsomt utbredt langs kysten i Sør- Norge. Den lever blandt alger fra fjæra og ned mot 25 meters dyp. I våre farvann fungerer gressgylten som en “pussefisk”, dvs. den spiser parasitter fra huden og gjellelokkene til større fisk.

Lyren har et utpreget underbitt, mangler skjeggtråd og har et stort øye. Til forskjell fra seien, har den en mørk sidelinje som gjør en bue over brystfinnen. Lyren lever i de frie vannmasser, dels ved bunnen ned til ca. 200 meters dyp. Den er vanlig langs kysten nord til Lofoten, og litt midre utbredt fra Lofoten og nordover. Arten kan bli opptil 1,3 m lang og er en delvis stimfisk i den forstand at voksne dyr kun går i stim i gytetiden. Føden består av annen fisk og krepsdyr. Lyr er en god fisk, og blir fisket kommersiellt.

Kjennetegn: Kjennes ofte igjen på de røde prikkene på øyesiden. Et sikrere kjennetegn er allikevel de huddekte benknutene på gjellelokket. Venstrevendte rødspetter er sjeldne, men noe mer vanlig er at blindsiden også er farget (“dobbeltflyndrer”).
Rødspetten blir sjelden større enn 50 cm lang, men det er fanget individer på opptil 100 cm og 7 kg.

Utbredelse: Arten er utbredt langs hele norskekysten.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 250 meters dyp. Den trives best på sandbunn, men finnes også på mudder- og grusbunn hvor den lever av mange slags bunndyr.

Biologi: Rødspetten kan bli opptil 50 år gammel, og den er 3-6 år før den blir kjønnsmoden.

Forvaltning: Storfisket av rødspette har foregått i rundt hundre år, men på grunn av tidlig overbeskatning har det vært nødvendig med kraftige kvotereguleringer, fredningstid og minstemål.

Torsken kjennes igjen på den lange, ofte tykkmagete kroppen og den tydelige skjeggtråden under haken. Fargen til torsken kan variere etter levested, og f. eks. den lille, rødaktige taretorsken er samme art som den store havtorsken (som kan bli over 55 kg tung). Torsk forekommer fra fjæra og ned til over 600 meters dyp, både i de frie vannmasser og som bunnfisk. En skiller gjerne mellom to hovedtyper torsk: vandrende oseanisk torsk, og den stasjonære kysttorsken. I tillegg kan torsken deles inn i flere stammer. Arten er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Den forekommer langs hele kysten og i havområdene rundt Norge. Hovednæringen består for det meste av annen småfisk og krepsdyr.

Vanlig ulke er vanlig langs hele norskekysten og lever som regel på 0-25 meters dyp. Det er en bunnfisk som forekommer på nesten all slags bunn der den spiser fisk, krepsdyr og børstemark. Den er en utpreget stasjonær art, og danner som regel lokale populasjoner. I Norge kan vanlig ulke bli opptil 40 cm lang, og veie litt mindre enn en kilo.

Ålen er utbredt over hele landet, i første rekke langs kysten. Den kan finnes i de fleste typer ferskvann. Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen blir spredd derfra med havstrømmene, og tar tilhold i europeiske vassdrag og brakkvannsområder når de er ca. to og et halvt år gamle. Ved ankomst Europa er ålen ca. 65mm lang, gjennomsiktig, og kalles glassål. Etter etablering i oppvekstområdene, forvandles glassålen til gulål. Gulålstadiet kan vare fra 6 til 25 år, og den er da et nattaktivt rovdyr. Ålens kjønnsmodning starter med en ny endring av utseendet. Buken får en blankere farge, og øynene blir vanligvis større. Denne varianten kalles blankål. Blankålen vandrer ut fra ferskvann, og forlater kystområdene i Europa engang på høstparten. Kjønnsorganene er imidlertid fremdeles små når ålen forlater Europa. Det er ukjent hvordan ålen tar seg fram til gyteplassen i Sargassohavet, 8000 km fra Europas kyst. Det er foreslått at det bare er den amerikanske ålen (Anguilla rostrata) som gyter, og at den opprettholder bestanden både av amerikansk og europeisk ål. Det er imidlertid vist at det er forskjeller i blodtype mellom de to artene, og det er også forsjeller i antall ryggvirvler og finnestråler. Teorien har derfor liten tilslutning.

Ålekvabben finnes langs hele kysten. Den lever hovedsaklig i fjæra og på grunt vann, men forekommer ned til ca. 40 meters dyp. Ålekvabben er en bunnfisk som trives best blant tang og ålegress, og dens nedre utbredelse er begrenset av algebeltet. Føden består av krepsdyr, snegler og fiskeyngel. Ålekvabben er en av få benfisker som føder levende unger. Alt etter størrelsen føder de 200-400 små gjennomsiktige voksenkopier som raskt vokser til 10 cm den første sommeren.