Artsinformasjon

Engsoleie er en av våre vanligste planter og du finner den i de fleste vegetasjonstyper, også i fjellet. Spesielt godt trives den på litt fuktige enger og gjerne litt næringsrikt. Da er den et plagsomt ugras for bonden som bruker enga til beite og/eller fôrhøsting. Dyrene unngår å spise den. Som de andre soleiene er planten giftig, det meste av giften forsvinner når planten tørker, slik at tørt høy ikke skader dyrene. Engsoleie kan likne krypsoleie, men du skiller dem på bladene. Hos engsoleie er alle bladene omtrent like og de er 3-5 delte ikke helt ned til grunnen. Krypsoleiens blad har tredelte blad som sitter på hvert sitt tydelige skaft. Blomstringen skjer fra juni – september. Planten har blitt brukt i folkemedisin

Soleihov (bekkeblom) har store gule blomster som blomster om våren og tidlig forsommer. Planten kan minne om vårkål, men soleihov er kraftigere og har bare 5 blomsterblad, vårkål har mange (7-12). De gulgrønne bladene er glatte, hele og hjerteforma. Soleihov er vanlig i hele landet opp til 1500 m. Den vokser i fuktge enger og beitemarker, i sumpskog og langs bekker og vannkanter. Det fins to underarter; vanlig soleihov (ssp. palustris) og fjellsoleihov (ssp. minor. Planten er giftig og har blitt brukt i folkemedisin.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Hvit nøkkerose er ganske vanlig her til lands, og kalles også hvit vannlilje.

Kjennetegn: Hvit nøkkerose er norges største blomst. Den vokser i stille tjern, men kan ogå vokse i elver og næringsfattig/næringsrikt vann. Rotstokken kan bli svært tykk og står rett opp i vannet. Hvert år kommer det nye blad opp fra basis av rotstokken. Bladene flyter fordi bladstilken har fire lange luftkanaler, disse leder også oksygen ned til rota. Blomstringen skjer i juni til august.

De har store blomster som er tilpasset pollinering med biller.

Hvit nøkkerose er vanlig i lavlandet nord til Troms, spesielt langs kysten. Planten er giftig og er knyttet til en del overtro. Den blir ofte delt inn i tre underarter som igjen danner former seg imellom; stor nøkkerose, smånøkkerose og kantnøkkerose.

Nøkkeroser oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon, allerede i kritt.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkerosefamilien

Planten har en knollformet jordstengel og de sylformete bladene som sitter i en rosett har tverrnerver og fire luftekanaler. Bladene er vanligvis 5-10cm lange (kan bli 15-20cm lange), mørkegrønne, stive og med en kort tilspisset spiss. Planten finnes over hele landet og er svært vanlig på bunnen av næringsfattige innsjøer ut til flere meters dyp. Også i fjellet. Den finnes ikke i svært næringsrike innsjøer. Planten kan forveksles med den noe mer sjeldne mjukt brasmegras (I. echinospora), som har lysere og mer langspisse blad. Bladene er mindre stive og ligger derfor mer utover.