Artsinformasjon

Kjennetegn: Kraftig kropp med korte bein. Flat hale med skjellmønstret hud. Bakføtter med 5 tær og svømmehud. Framføtter med 5 frie fingre og graveklør. Pels med tett bunnull og lange dekkhår. Brunlig farge med lysere gråbrun underside. Kroppslengde 100-110 cm hvorav halen er inntil 30 cm lang og 12 cm bred. Vekt 18-22 kg (maks 27 kg).

Habitat: Sverige, Finland, Polen, Baltikum, Sveits, og østover i Asia til Stillehavet. I Norge fast bestand i alle kommuner i Agderfylkene og Telemark. Også forekomster i Rogaland, Hordaland, Buskerud, Vestfold, Akershus, Oslo, Østfold, Hedmark, Sør- og Nord-Trøndelag og Nordland.Utsatt i Troms og Finnmark. Sterkt knyttet til vann. Beveren er territoriell og omformer landskapet ved å felle trær, bygge demninger og hytter, grave kanaler og jordganger. Lever i familiegrupper.

Næring: Vannplanter, urter, gress og løv. Bark og bast av løvtrær.

Formering: Pardanning i 2-5-årsalderen. Parringstid i januar-februar men også senere. Drektighetstid 105 døgn. 1-5 (oftest 2-4) unger fødes i perioden mai-juli.

Spor: Spor av framfot er rundt og ca. 4 cm langt med avtrykk av 5 frie fingre med graveklør. Spor av bakfot er trekantet, ca 12-14 cm langt og 8 cm bredt med avtrykk av svømmehud.

Denne majestetiske hvite kjempefuglen kjenner de fleste, til tross for at den norske totalbestanden ikke er på mer enn ca. 500 par. Disse er fordelt på strekningen Rogaland til Svenskegrensen, og spredt på det sentrale Østlandet nord til Mjøstraktene. Knoppsvanen hekker opprinnelig vilt på steppeområdene i Asia, trolig stammer ihvertfall de vesteuropeiske hekkepopulasjonene fra fugler som ble innført og satt ut så tidlig som på 1600- og 1700-tallet.
I Norge ble den første gang funnet rugende i 1926 ved Sandnes i Rogaland. Også om vinteren finnes en god del knoppsvaner langs kysten av Agderfylkene og Rogaland, andre trekker over til Danmark. Blant de som overvintrer her finnes også mange svenske fugler. Optimale hekkeplasser for denne arten er næringsrike grunne innsjøer med velutviklet vegetasjon. Således kan man anta at økt tilsig fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanen bedre levevilkår her til lands. De fleste hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker en god del par på typiske brakkvannslokaliteter i skjermede viker og bukter.

Sangsvanen lever et mye mer tilbaketrukket liv en knoppsvanen, og særlig på hekkeplassen er den svært sky. I Norge finnes mesteparten av hekkebestanden i Finnmark og Troms, med en del par også i Nordland. Spredte hekkefunn er gjort så langt sør som i Østfold, og den ventes å bli stadig mer vanlig også i Sør-Norge ettersom stadig flere fugler hekker langt sør i Sverige.

Sangsvanen beiter mest på bunnplanter, og foretrekker derfor grunne innsjøer med mye vegetasjon. Ofte velger den mindre vann i skoglandskap. Om høsten blir den ofte på hekkeplassen til isen legger seg, de trekker da mot Vest-Europa for å overvintre. Mange finner det de trenger vinterstid i kystnære strøk i Norge, således er den norske vinterbestanden mange ganger større enn den sparsomme hekkebestanden. I Øyeren i Akershus kan over 1000 sangsvaner samle seg på seinhøsten og forvinteren før isen legger seg. Ofte finnes de på isfrie ferskvannslokaliteter, men de kan også klare seg godt i beskyttede saltvannsbukter med god bunnvegetasjon. Allerede så snart isen går er de første fuglene på plass i hekkeområdene igjen.

Utbredelse: Storspoven finnes hos oss i størst antall på østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt.

Leveområde: Storspoven finnes i mange ulike habitater under hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Alle former for dyrket mark, strandeng, lynghei, og myrer synes å være områder hvor den trives.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær.

Migrasjon: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer.