Artsinformasjon

Engsoleie er en av våre vanligste planter og du finner den i de fleste vegetasjonstyper, også i fjellet. Spesielt godt trives den på litt fuktige enger og gjerne litt næringsrikt. Da er den et plagsomt ugras for bonden som bruker enga til beite og/eller fôrhøsting. Dyrene unngår å spise den. Som de andre soleiene er planten giftig, det meste av giften forsvinner når planten tørker, slik at tørt høy ikke skader dyrene. Engsoleie kan likne krypsoleie, men du skiller dem på bladene. Hos engsoleie er alle bladene omtrent like og de er 3-5 delte ikke helt ned til grunnen. Krypsoleiens blad har tredelte blad som sitter på hvert sitt tydelige skaft. Blomstringen skjer fra juni – september. Planten har blitt brukt i folkemedisin

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Fjellfiol er den eneste fiolen med gule blomster. De svarte tegningene på blomsten leder insekter inn til nektaren. Planten liker å vokse litt fuktig og står ofte langs bekker og i fuktige snøleier. Den er vanlig i hele fjellnorge.

Kjennetegn: Bladene er grågrønne, ovale og med tydelig spiss. Oreveden er løs. Trærne blir ikke særlig gamle, 30-40 år. Oreraklene er blant de første plantene som blomstrer om våren. Hunnraklene er korte og blir kuleforma og treharde når de modnes (“orekongler”).

Leveområde: Gråor er ikke så kravfull som svartor. Den finnes mest på grusmark, både tørt og langs vassdrag.

Utbredelse: Den er vanlig i hele landet og går nesten like høyt som bjørk. Ute på kysten fra Østfold til Nordland er den imidlertid sjelden eller mangler.

Økologi: På orerøttene sitter det utvekster av en sopp (Shintzia alni) som kan ta opp nitrogen fra luften. Dette er hoved-nitrogenopptaket for planten. På grunn av samarbeidet med soppen feller oren bladene mens de ennå er grønne, uten å trekke næringen inn til stammen. Nitrogenrike blader tilfører jorden viktig nitrogen.

Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger.

Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien.

Kjennetegn: Kjennes igjen på de runde, buttkantete bladene med litt store tenner som skjelver ved det miste vindpust. Det gjør de fordi bladene sitter på lange, flate bladskaft. Barken er blank og gulgrønn.

Levområde: Osp er vanlig i skog og tørre lier i hele landet opp til 1200 m. Den er lyskrevende og blir skygget ut hvis den får konkurranse fra høyere trær. Osp var blant de første trærne som vandret inn i Norge etter istiden.

Formering: Den setter mye rotskudd og utløpere og formerer seg vegetativt på denne måten. Tette ospekratt kan derfor være svært vanskelig å rydde.

Anvendelse: Barken ble tidligere ble brukt til dyrefôr og osp alltid vært et viktig tømmertre til ulik bruk, i vår tid f. eks til fyrstikker.