Artsinformasjon

Kvitlyng er en myr- og sumpskogsplante. Den krever lite næring og er vanlig i hele landet helt opp på snaufjellet. Du finner den ofte sammen med tranebær og soldogg. Den er lett å kjenne på de smale, tykke, vintergrønne bladene som er grønne over og sølvhvite under. Når den blomstrer i juni-juli, får den lyse krukkeforma rosa blomster som så blir hvite. Planten er noe giftig.

Kjennetegn: Lusegras er en liten opprett sporeplante som kan minne om et lite nåletre. De gule sporehusene sitter i bladhjørnene oppetter stilken. Lusegress blir 5-30 cm høy, og bladene er 10-15 mm lange. I tillegg til sporer kan denne planten spre seg ved hjelp av lysegrønne yngelknopper som sitter øverst på planten.

Planten er vanlig i de fleste deler av landet.

Lusegress ble tidligere brukt for å fjerne utøy fra buskap, derfor navnet. Lusegress vokser i hele Norden, i store deler av nordlige Eurasia og Nord-Amerika.

Lusegress er en kråkefotplante, og denne gruppa oppsto tidlig, allerede mot slutten av silur.

Kjennetegn: Blomstene er mørkt røde og det er begerbladene som er størst og gir blomsten den fine stjerneformen. Planten har en kraftig underjordisk rotstokk som gjør at den sprer seg lett.

Leveområde: Myrhatt er en plante som trives på fuktige plasser slik som myrer, fuktenger og vannkanter.

Risbjørk er en liten busk (10-100 cm) med mørke, lodne kvister. Bladene er runde og centimeterbreie, uten spiss. Dvergbjørk har to slags voksesteder. I lavlandet er den en myrplante som er ganske vanlig untatt sør på Vestlandet. I fjellet finnes den på fastmark og heier der snøen ikke ligger for lenge. Bladene blir røde om høsten.

Kjennetegn: Inntil ein halv meter høg med hard stengel. Små og nåleforma blad. På blomstrane er det dei lysraude begerblada som er dominerande.
Røsslyngen blomstrer i juli-august. Både blomster og frøkapsler sitter ofte på gjennom vinteren.

Utbedelse: Røsslyng finnes i hele landet, men det er mest av den langs kysten i de åpne lyngheiene. Den vokser også til fjells.

Leveområde: Røsslyng trives best på sur jord og får den for mye næring i form av nitrogen vil andre planter konkurrere den ut. Planten trenger fuktighet for å kunne spire. Den er ikke så godt beskyttet mot frost, og heller ikke mot vanntap. Er jorden frosset, kan vanntapet bli så stort at lyngen tørker opp og dør over store områder.

Bruk: Røsslyng har faktisk dannet grunnlaget for jordbruksøkonomien langs Europas vestkyst i omkring 5000 år. Det var menneskene som fjernet skogen med ild og øks for å få fram lyngen isteden. Røsslyngen som er grønn hele året, var vinterbeite for dyrene. I dag har de fleste bønder sluttet å sende sau på lyngbeite, slå lyngen for å få nok vinterfôr til kyrne og ikke minst brenne lyngen som man gjorde for stadig å få ny frisk lyng. De siste 50-100 årene har kystlyngheiene derfor begynt å gro til med skog igjen. Røsslyngen har også blitt brukt til brensel, til strø under dyrene og i folkemedisinen.

Torvmoser er en orden i klassen bladmoser. Den har kun en familie og en slekt (Sphagnum). Alle artene er assosiert med fuktige forhold (f. eks. myrer og sumper), men bare to arter, S. cuspidatum og S. auriculatum, kan sies å være vannlevende. Begge lever i forsurede myrdammer.