|
|
Fugler på Finse
Fjelljo Stercorarius longicaudus | Kjennetegn: Fjelljoen er den minste representanen i jofamilien. I forhold til de andre aktuelle artene, tyv- og polarjo, har den i voksen drakt mye lengre sentrale stjertfjær, og er lysere (gråbrun) på oversiden, har kremfargete kinn som går over i off-white på brystet, og på buken og flankene har de i noe varierende grad grålig farge.
Habitat: Dette er en art som trives på tundraen. I Norge finnes den som hekkefugl i skogløse fjellområder, samt i tilsvarende terreng på Varangerhalvøya. Vis funn |  |
| Myrsnipe Calidris alpina | I Norge finner vi to underarter av Myrsnipe. På Sørvestlandet hekker schinzii, mens ellers finner vi alpina. Arten hekker på alt fra tørre områder som strandenger, til fuktige torvmyrer i fjellet. De fleste norske fuglene finner vi i indre høyereliggende strøk. I all hovedsak foretrekkes animalsk føde, men frø konsumeres også til tider. Myrsnipa er kanskje den mest tallrike vadefuglen i landet under trekket. Store flokker opptrer langs hele kysten, høst og vår. Da trives de best på sand-, og mudderstrender, hvor de søker næring. De fleste fuglene trekker ut av landet om høsten, fra Nordsjøområdet i Nord til NV-Afrika i sør. Et fåtall fugler prøver også å overvintre i Norge. Trekktoppene ligger i periodene april-mai, og om høsten august til oktober. Vis funn |  |
| Krikkand Anas crecca | Krikkanda er vidt utbredt over hele den nordlige delen av Eurasia og Nord-Amerika. Denne minste av gressendene våre finnes over hele landet, i de fleste typer innsjøer og ferskvann. Den trives i likhet med andre gressender best i grunne næringsrike områder med rik kantvegetasjon. Krikkanda er den av gressendene våre som hekker høyest opp i fjellet, bl.a. finnes på Hardangervidda gode hekkebestander i 1200-1300 meters høyde. Den er trekkfugl, selv om et lite antall overvintrer, først og fremst i de sørvestlige delene av landet. De fleste tilbringer vinteren i de sørlige nordsjølandene. Fra april returnerer krikkanda til hekkeplassene, seinere lenger nord avhengig av når isen forsvinner på hekkeplassen. I trekktidene kan krikkanda forekomme i temmelig store konsentrasjoner, flere tusen kan f.eks. raste i Nordre Øyeren i Akershus dersom vannstanden er gunstig. Om høsten forlater de fleste oss i løpet av september-oktober. Vis funn |  |
| Fjæreplytt Calidris maritima | Fjæreplytten er hos oss stort sett en fjellfugl i hekketiden, men finnes også ved kysten i Finnmark. I områder med steinete strender, eller fuktige områder på fjellvidda, finner arten sin næring. Den består av muslinger, krepsdyr og insekter. Grønne ferskvannsalger kan i visse områder også utgjøre endel av kosten. Den hekker på flate områder, med lav vegetasjon. Om vinteren påtreffes den utelukkende ved isfri kyst. Fjæreplytten er den vadefuglen som overvintrer i størst antall i Norge. De Sør-Norske fuglene overvintrer på de Britiske øyer, mens de Nord-Norske, og Russiske gjerne tilbringer vinteren i Norge. De foretrekker stein- og klippestrand under denne tiden. Bevegelsene om høsten er på sitt største i oktober og november. Vis funn |  |
| Fjellerke Eremophila alpestris | Kjennetegn: Har tydelige svarte og blekgule tegninger på hode, hals og bryst. Undersiden er hvit, oversiden spraglet.
Utbredelse: Fjellerka er i hovedsak utbredt som hekkefugl i sentrale fjellstøk av Sør-Norge, samt i østre deler av Finnmark.
Leveområde: Man finner arten om sommeren i karrige og høytliggende fjellstrøk (over vierbeltet), der snøen smelter av tidlig. I Finnmark hekker den faktisk helt ut mot kysten.
Hekkebiologi: Fuglene kommer til hekkeplassene i fjellet i mai, og de tidligste starter gjerne egglegging mot slutten av måneden. I løpet av en hekkesesong kan de, som en av ytterst få arter i fjellet, legge to kull.
Forflytning: De trekker ut av landet i september og oktober, for å overvintre på bl.a. de Britiske øyer. En gang i blant kan de også finne det for godt å prøve den norske vinteren – og da helst på Jæren eller Lista i sørvest. Vis funn |  |
| Gråtrost Turdus pilaris | Kjennetegn: Vår nest største trost (etter duetrosten) som kan bli opptil 26 cm. lang. Brystet er gyllent med svarte pilformete flekker, hodet og nakken er grå, mens ryggens brunfarge står i kontrast til den grå overgumpen. Hunnen og hannen er like.
Habitat: Gråtrosten finnes i de fleste norske habitater. Der det er skog hekker den i trær, mens i fjellet legger den reiret rett på bekken eller i kratt.
Utbredelse: Gråtrosten finnes vanlig som hekkefugl i store deler av landet, fra kyst til høyfjell.
Forflytninger: Normalt forsvinner våre hekkefugler sørover i september og oktober for å overvintre i de vestlige delene av kontinentet og på de Britiske øyer. Avhengig av bærhøsten, spesielt rognebær, kan tusenvis av gråtroster overvintre hos oss. Disse fleste av disse fuglene stammer trolig fra områder øst for Norge. I slike år kan man få besøk av gråtrosten på foringsplassen om man legger ut bær eller epler.
Næring: Meitemark, insekter, edderkopper og forskjellige plantedeler. Om høsten er krekling og rogn viktige næringskilder.
Hekkebiologi: De hekker gjerne i kolonier og er meget aggressive ved reiret. Om mennesker eller andre farer kommer for nær egg eller unger, driter de i felleskap på inntrengerne mens de lager et veldig spetakkel. Den norske hekkebestanden ble i Norsk Fugleatlas (1994) anslått til å være minst en million par. Hekkesesongen strekker seg fra april til juli. I Sør-Norge kan de noen ganger ha to kull i løpet av en sesong. Vis funn |  |
| Fiskemåke Larus canus | Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.
Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.
Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.
Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.
Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april. Vis funn |  |
| Heilo Pluvialis apricaria | Kjennetegn: Rundt hode og en flekket overside i gråbrune og nesten gule farger. Voksne fugler har svart bryst og strupe med hvit rand rundt i hekketiden, og hannen er mer kontrastrik enn hunnen.
Leveområde: Heilo er en vadefugl. Den hekker i høyereliggende strøk på åpne områder i bjørke- og vierbeltet, og på lynghei ved kysten.
Utbredelse: Vanlig i både kyststrøk, og som utpreget fjellfugl.
Næring: Søker mat i biller, makk og dessuten diverse vegetariske innslag i kosten som bær og frø.
Forflytning: Når heiloene skal dra ut på høsttrekket, samles de ofte i store flokker på dyrket mark. Høsttrekket foregår fra juli til oktober, og de overvintrer fra Storbritannia til Middelhavet. Tilbake kommer de mot slutten av mars måned.
Trusler: Som følge av oppdyrking i lavlandet, har mange bestander i Europa gått kraftig tilbake i det seneste århundret, bl.a. på Jæren. Vis funn |  |
| Linerle Motacilla alba | Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.
Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).
Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.
Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.
Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.
Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.
Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender. Vis funn |  |
| Fjellvåk Buteo lagopus | Kjennetegn:
Som hos de fleste rovfuglene er hunnen litt større enn hannen, men ellers er de like. Et av de beste kjennetegnene i forhold til andre våker er at de har hvit stjert med svart endebånd. På den lyse undersiden av vingene kan man alltid se en klart avsatt mørk flekk ved hver vingeknoke. Det er stor draktvariasjon ellers, både mellom voksne og unge individer. Generelt er det brune på oversiden, og noe mindre jevnt brune på undersiden.
Habitat:
Fjellvåken finnes i høyereliggende områder med eller uten skog. I Nord-Norge påtreffes den også som hekkefugl ved kysten.
Utbredelse:
Arten har en sirkumpolar utbredelse i subarktiske og lavarktiske strøk, men mangler på Atlanterhavsøyene. I Norge finnes den i alle fjellområdene våre, og går også ut mot kysten i nord. Anslått norsk hekkebestand i et godt smågnagerår ble i 1994 (Norsk Fugleatlas) anslått til å være et sted mellom fem og ti tusen par.
Forflytninger:
Noen ytterst få fugler prøver seg på vinteren i Norge. De fleste drar derimot til Kontinentet i september og oktober for å tilbringe vinteren der. Nord-norske fugler går lenger sør og øst enn de sør-norske. Vårtrekket foregår i mars og april.
Næring:
Dette er en smågnagerspesialist. Hele 85% av næringen består av smågnagere. I toppår for smågnagere kan opptil 100% av matseddelen bestå av disse. Andre byttedyr er blant annet hønsefugler og hare.
Hekkebiologi:
Allerede i april kan man se den flotte fluktleken til fjellvåken. Når makene har funnet hverandre begynner reirbyggingen. Etter ferdigstilling av reir legges to til sju egg. Antallet avhenger av næringstilgangen. Noen år hopper de over hekkingen som følge av lite smågnagere. Eggene ruges i en måned før de klekkes, og ungene tar sin første flygetur etter en ny drøy måned. Vis funn |  |
| Ringtrost Turdus torquatus | Vis funn |  |
| Sivspurv Emberiza schoeniclus | Hos oss finner vi sivspurven i hele landet, fra kysten til høyfjellet. Det antas at den norske hekkebestanden ligger på et sted mellom ½ og 1 million par. Arten hekker ved forskjellig type våtmark. Fuktige områder med busk- og takrørvegetasjon blir ofte foretrukket. Under hekketiden spiser sivspurven mest insekter og edderkopper, mens den i trekktiden livnærer seg av mer vegetabilsk kost. Fuglene ankommer landet allerede i mars – april, og drar til overvintringsplassene i SV-Europa fra august til oktober. Hver vinter er det noen få individer som prøver å overvintre i Sør-Norge. Vis funn |  |
| Svømmesnipe Phalaropus lobatus | Svømmesnipa er hos oss sterkt bundet til fjellstrøk i Sør-Norge, og nord til Finnmark. Vi finner den dessuten hekkende nede mot kysten helt øst i Finnmark. Småpytter, og rolige myrvann i fjellet er foretrukne hekkelokaliteter. Arten foretrekker å spise mygglarver og andre vannlevende insekter. Svømmesnipa er polyandrisk, det vil si at hunnene ofte legger flere kull med forskjellige hanner. Den norske hekkebestanden er beregnet til omtrent 10 000 hanner. Det er relativt sjelden å se arten under trekket her til lands, da de ofte flyr rett inn til hekkeplassene om våren. Er man i fjellet til rett tid, kan man være heldig å se store flokker i fjellvann, før de legger egg. I Finnmark kan man også se store ansamlinger av ungfugler tidlig om høsten. Tilfeldige småflokker blir også jevnlig observert ytterst i skjærgården om høsten, helst i august. Fuglene kommer tilbake til hekkeplassene i mai-juni. Våre svømmesniper overvintrer fra Svartehavet til det Arabiske hav. Vis funn |  |
| Jordugle Asio flammeus | Vis funn |  |
| Dvergfalk Falco columbarius | Vis funn |  |
| Gulerle Motacilla flava | Vis funn |  |
| Gjøk Cuculus canorus | Kjennetegn: Gjøken er lett kjennelig på tverrstripene i brystet og den karakteristiske ko-ko-lyden som kan høres fra 1. mai i Sør-Norge og fra månedskiftet mai-juni i Finnmark.
Utbredelse: Gjøken har en vid utbredelse i Norge og finnes hekkende både over og under tregrensen fra Lindesnes i sør til lengst nord i Finnmark.
Habitat: Den foretrekker terreng som veksler mellom treklynger og åpent lende.
Trekkforhold: Den norske gjøken overvintrer i Afrika. De fleste fuglene ankommer landet i løpet av mai, og høsttrekket starter allerede i juli/august.
Hekkebiologi: Den lager ikke eget reir, men legger egg i reirene til små spurvefugler. Her i Norge er heipiplerka mest utsatt for dette, men et stort utvalg spurvefuglarter kan bli utsatt for gjøkens reirparasittisme. En hunn kan legge 10-25 egg i løpet av en hekkesesong. Gjøkeegget klekker litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen kaster ut de andre eggene rett etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av “fosterforeldrene”. Føden består av sommerfugllarver og andre insekter. Vis funn |  |
| Toppand Aythya fuligula | Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge. Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat. Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret. Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland. Vis funn |  |
| Tårnfalk Falco tinnunculus | Tårnfalken er en liten falk som du kan se over hele landet. Den er alene om å jakte ved å slå med
vingene mens den står stille i lufta. Ved å jakte slik, kan den speide effektivt ned på bakken etter mus, firfisler og store insekter. Vis funn |  |
| Rødstilk Tringa totanus | Kjennetegn: De lange, knallrøde beina og rødfargen innerst på nebbet er karakteristisk for rødstilken. Resten av fuglen er brunspettet, med en lysere underside. Når den flyr, kan du se en bred, hvit bakkant på vingene.
Vi finner rødstilken fordelt utover hele Norges land, fra Lindesnes til Nordkapp. Den foretrekker fuktige og myrete områder, enten det er ved kysten, i innlandet, eller helt opp i fjellet. Det hekker anslagsvis 60 000 par hos oss.
Utenfor hekketiden finner vi den overalt langs grunne strender, og knyttet til våtmark i innlandet. Bløtdyr, insekter og ormer er foretrukket føde. Våre rødstilker trekker om høsten helt ned til Afrikas vestkyst, mens de relativt få fuglene som er her om vinteren trolig er islandske hekkefugler.
Høsttrekket varer fra juli til oktober, og de returnerer i april/mai. Vis funn |  |
| Kongeørn Aquila chrysaetos | Kjennetegn: Denne ørna er nesten en meter lang. Vingespennet når opp i det dobbelte. Kjønnene er like i fjærdrakta, men hunnen er litt større. For å skille den fra havørn kan man se at stjerten er tvert avskåret og stikker lenger ut (fra vingene) enn hodet stikker ut foran. Voksne fugler er så og si helbrune i forskjellige toner. De voksne har gyllen isse og nakke som stikker seg ut. Ungfuglene er mørkere, men de har hvit stjert med svart endebånd, og i tillegg en hvit flekk på vingen. Kongeørna blir utfarget etter fem eller seks år.
Habitat: Den finnes vanligst i høyereliggende barskog. Man kan også treffe på den ved kysten og på høyfjellet, spesielt utenfor hekkesesongen. I Nord-Norge er den riktignok vanligere som hekkefugl ved kysten enn i sør.
Utbredelse: Arten forekommer over store deler av Europa. I tillegg finnes andre underarter i Asia og Nord-Amerika. I Norge finnes den som hekkefugl i det meste av landet.
Forflytninger: Voksne fugler holder seg stort sett i nærheten av territoriet sitt hele året. Ungfugler flakker mer omkring, og har gjerne en tendens til å trekke mot kysten. Det er gjort ringmerkingsgjenfunn av sør-norske fugler i Sør-Sverige, mens to fugler fra Nord-Norge har blitt gjenfunnet helt sør i Finland.
Næring: Den foretrekker mellomstore pattedyr som hare og revunger, men tar også gjerne hønsefugler. I tillegg er kongeørna en utpreget åtselspiser.
Hekkebiologi: Reirplassen kan legges på fjellhyller (vanligst) eller i kraftige bartrær. Normalt legges to egg i løpet av mars måned. Eggen ruges i minst 40 dager, mens ungene har en reirtid på 70 til 80 dager. Kongeørna blir kjønnsmoden når den er fem eller seks år. Vis funn |  |
| Ravn Corvus corax | Kjennetegn: Vår største kråkefugl. Den er ensfarget svart med litt metallglans i fjærdrakten. I forhold til de andre svarte kråkeartene har den et kraftigere nebb og en kileformet stjert. Kjønnene er som hos de andre kråkefuglene like, men hannen er litt større.
Habitat: Arten finnes stort sett i alle landets habitater. Det som virker å være avgjørende er tilgjengelige hekkeplasser (se hekkebiologi). Ravna er ikke like knyttet til mennesker som de andre kråkefuglene, og kan finnes milevis fra nærmeste bebyggelse.
Utbredelse: Ravna er utbredt over hele landet, fra kysten til høyfjellet. I 1994 ble bestanden i Norge anslått til å ligge på mellom 20 og 30 000 hekkende par (Norsk Fugleatlas). På verdensbasis finner man ravna på store deler av den nordlige halvkulen.
Forflytninger: De voksne fuglene holder seg stort sett ved hekkeplassene hele året. Ungfuglene farter litt mer rundt, men det er ikke gjort konkrete funn av norske ravner lenger bort enn i Sverige.
Næring: Dette er en alteter som foretrekker animalsk føde. Mange har kalt ravna for “den norske gribben”, og det er ikke uten grunn. I fjellstrøk kan de i likhet med gribbene sirkle på stor høyde mens de leter etter kadavre på bakken. Andre næringsemner finner den i fugler, fugleunger og egg, smågnagere, insekter, og bær.
Hekkebiologi: Ravnene er monogame. Et par kan holde sammen i mange år, gjerne hele livet ut. De hekker i bratte fjellskrenter enten ved kysten, i innlandet eller på høyfjellet. Noen ganger tar de også ibruk høye bartrær som reirplass. Vanligvis legges kullet på rundt fem egg i mars eller april. Etter tre uker med ruging av hunnen, klekker ungene. Etter 40 nye dager tar de til vingene for første gang. Vis funn |  |
| Blåstrupe Luscinia svecica | Kjennetegn: Hannen har i siste halvdel av mai en vakker, variert sang og kan kjennes på sin blå og oransje strupe. Hunnen har en mer nøytral fjærdrakt.
Habitat: Blåstrupen hekker primært i fjellbjørkeskog og våtmarksnære vierkjerr. Den finnes i andre habitater som furu-/granskog og kan nordpå også hekke ved kysten.
Hekkebiologi: Reiret legges skjult på bakken og inneholder vanligvis 6-7 egg som ruges i to uker. Ungene mates i to uker.
Forflytninger: Våre blåstruper trekker øst-sørøstover om høsten og overvintrer sannsynligvis i Sørøst-Asia. Vis funn |  |
| Fjellrype Lagopus muta | Habitat og forflytninger: I fjellet over vierbeltet, der det er stein og blokkmark, lever fjellrypa. Den er litt mindre enn lirypa, og fjærdrakten er mer gråbrun. Om vinteren trekker ofte fjellrypene ned i bjørkebeltet. Vis funn |  |
| Heipiplerke Anthus pratensis | Kjennetegn: Knapt 15 cm lang. Gråbrun spraglet med gråhvit buk og rødaktige bein. Nebbet er tynt og spisst. Ligner mye trepiplerke men har et annet habitat enn denne.
Utbredelse: Heipiplerka er en av våre aller vanligste fuglearter om sommeren, og sees helst i åpne landskap. Den finnes fra den ytre kysten til høyfjellet, fra Lindesnes i sør til Varanger i nord.
Trekkforhold: Heipiplerka er en utpreget trekkfugl, selv om noen få også frister tilværelsen i Norge om vinteren. De aller fleste trekker ut av landet i september, og overvintrer i Middelhavsområdet og i det sørvestlige Europa. Vårtrekket starter så smått i slutten av mars, og de fleste ankommer landet i løpet av april.
Hekkebiologi: Dette er en utpreget bakkehekker, som finner små hullrom blant gresstuer eller lignende, der den lager et reir av fine strå. 5-6 egg ruges i 14 dager før de klekkes, og ungene forlater reiret etter nye 14 dager. Vis funn |  |
| Sandlo Charadrius hiaticula | Arten finnes både langs kysten og i innlandet, stort sett spredt over hele landet. De tetteste bestandene finner vi fra Trøndelag og nordover. 12 000 par antas å hekke i Norge.
Langs kysten foretrekker sandloen stein og sandstrender, eller strandengområder. I innlandet finner vi den langs elver, mens i fjellet gjerne på tørre områder langt fra vann. Fjæremygg, biller og andre insekter utgjør næringen.
Sandloen er hos oss en utpreget trekkfugl, og drar fra landet i august til september. Den flyr da ned til kysten av Sørvest-Europa, og Nord-Afrika hvor den tilbringer vinteren. Fuglene kommer tilbake i mars-april. Vis funn |  |
| Løvsanger Phylloscopus trochilus | Løvsangeren er mest tallrik i løvskog men finnes over hele landet i ulike habitater fra kystøyer til vierbeltet på fjellet. Løvsangeren er trolig vår mest tallrike spurvefugl (2-10 millioner hekkende par). Den har en myk fløytende og melodisk sang. Den ankommer hekkeplassen i slutten av april/i løpet av mai, og 6-7 egg legges så i et kulerundt reir som regel plassert godt skjult på bakken. Etter klekking mates ungene i reiret 13-14 dager, og i 10-12 dager utenfor reiret. Løvsangeren kan ha to reir i løpet av sesongen. Den trekker i august-september til tropisk Afrika. Vis funn |  |
| Lappspurv Calcarius lapponicus | Vis funn |  |
| Steinskvett Oenanthe oenanthe | Steinskvetten har fått navnet fordi den ofte hopper raskt og nervøst rundt i det åpne landskapet der den vanligvis holder til. Du kan gjerne se at den neier med kroppen og slår stjerten i været. Stjerten er svart og hvit, ryggen brå eller brun. Over øyet har den en hvit stripe. Vis funn |  |
| Snøspurv Plectrophenax nivalis | Snøspurven hekker i høyfjellet over det meste av landet, og på Svalbard og Jan Mayen også ved kysten. Hekkeområdene er gjerne preget blokkmark og ur med skrinn vegetasjon. Snøspurven ankommer hekkeplassen tidlig i april-mai. Sangen er en vakker fløytetrille, og i juni legges 5-6 egg som ruges i 12-13 døgn. Ungene mates i reiret i 10-12 dager og utenfor reiret tilsvarende lenge. Vis funn |  |
| Temmincksnipe Calidris temminckii | I all hovedsak påtreffes temmincksnipa til fjells i vierregionen i Norge. Fra Møre og Romsdal og nordover hekker den også visse steder i lavlandet ut mot kysten, da gjerne i forbindelse med elvemunninger. Den legger sine reir på relativt tørre områder, men i forbindelse med vann. I Norge hekker omtrent 3400 par, fra Hordaland og nord til Finnmark.
Insekter og insektlarver danner den største delen av kostholdet. Ikke tallrik på trekket, verken vår eller høst. Foretrekker under denne tiden å raste i forbindelse med ferskvann, ved elveutløp eller flommarkskog. Relativt sjelden å se i ytre kyststrøk.
Kommer tilbake fra vinterkvarterene, i Sentral-Afrika, i mai. Drar fra landet hovedsaklig i august. Vis funn |  |
| Boltit Charadrius morinellus | Boltiten er omtrent på størrelse med en trost, og er en vanlig fugl i fjellet. Kjennes på et sigdformet hvitt brystbånd med en svart stripe øverst. Har også en liknende stipe over øynene, den hvite stripen på hver side møtes i nakken. Brystet er rødbrunt om sommeren og grått om vinteren, men de hvite stripene er der hele året. Vis funn |  |
|
|
