HOVIS - Veiledning

A: Deltakerregistrering

GeirAndresen, Agderforskning

De fleste av feltene er selvforklarende, og vi ber om at dere fyller ut så nøyaktig og tydelig som mulig. Dersom dere er kjent med at det kan oppstå misforståelser om navn eller adresser, ber vi om at dere gjør oppmerksom på dette.

For skoletype og organisasjon vil vi tilpasse utsendinger av stoff til ulike alders-grupper. Dersom dere krysser av for "Organisasjon" eller "Annet", ber vi dere skrive på hva slags type gruppe, skole eller hovedorganisasjon dersom dette ellers ikke kommer fram. Skriv "operatør" her om dere har en koordinerende rolle for flere andre deltakergrupper. Antall deltakere brukes for å bestemme antall skjemaer og rapporter som skal sendes ut, altså de som er med i prosjektarbeidet og ikke antall elever på skolen eller deltakere i organisasjonen.

Kartreferanser er kanskje den vanskeligste delen på dette skjemaet, men vi regner med at dette, med litt tålmodighet, kan bli en spennende utfordring som kan gi en del morsom informasjon. Vi bruker sakalte Universal Transversal Mercator (UTM)-koordinater, fordi disse finnes tydelig markert på de kartene som det er lettest å få tak i - serien fra Statens kartverk som heter Norge 1:50 000 (tidligere M-711). Disse kartene finnes hos mange bokhandlere, og vi anbefaler at dere har et slikt kart over det området dere skal ut i foran dere for dere leser videre.

Kartene er nummerert med et firesifret arabisk (vanlig) tall og ett romertall (l til IV), og vi ber om at dere oppgir dette nummeret slik at vi lett kan finne tilbake til riktig kart ved kontroll eller oppfølging. UTM-koordinater kan angis på flere måter, men vi har valgt et system som kan brukes over hele landet og i mange andre land.

UTM-koordinater er et militært system med ruter som har 1 kilometer lange sider. På kartet blir disse rutene 2 x 2 cm. Fordi et slikt rutesystem ikke passer godt på en globus, er øst-vest-koordinatene delt inn i soner, og denne sonen står angitt på kartet, i Norge ett tall fra 32 til 35. Dette sonetallet ber vi dere føre på for da kan vi lett gjøre om tallet til lengde/bredde-koordinater, eller beregne kart som kan tegnes ut. l hjørnene og langs siden finner dere utgangspunktet for de numrene som er tydelig angitt sammen med rutenettet inne på kartet.

Øst-koordinaten er et seks-sifret tall som begynner det med 0 langs Greenwich-meridianen, og nederst til venstre på kartet finner vi et lite, to store og tre små sifre som vi tar utgangspunkt i. Det første sifferet gjelder normalt hele kartet, de neste to sifrene er kilometerinndelingen langs kartrutene, og de siste tre sifrene angir antall meter innenfor en rute. De tre første sifrene kommer direkte fra tallene som tilhører streken rett til venstre for det området som skal markeres. lnndelingen for de tre siste får vi ved å måle med en god linjal på kartet, hver millimeter tilsvarer 50 meter, og et sted som ligger 7 millimeter fra en vertikal strek får 350 (50 x 7) som de siste sifrene. (På disse kartene kan vi altså måle avstander direkte med linjal.)

Nord-koordinater angir direkte avstanden fra ekvator (og kan gi avstanden til Nordpolen - en meter ble først definert slik at avstanden fra Nordpolen til ekvator ble 10 000 000 meter). De vertikale strekene for nord-koordinater har utgangspunkt i et siffer som består av to små, to store og tre små sifre nederst på kanten av kartet. lgjen skal nummereringen følges langs kanten for de første (fire) sifrene, og det punktet vi skal angi måles med linjal fra streken nedenfor. Avstanden i millimeter ganges med 50, og et punkt som ligger 13 mm over en strek skal ha 650 (13 x 50) som de siste tre sifre. Dersom det er gode grunner for det, kan stedet angis med grader minutter og sekunder.

På eksempelet er vårt felt i Hanøyvika i Hadselfjorden, odden ved Heigenes, se mellom "09" og "510" på kartet. Nederst til venstre finner vi referansenummeret " 509WO" for østkoordinaten. Vi m6ler med linjal og ser at v.ir odde ligger 8 mm til høyre for streken ved "09". Det betyr at odden ligger 8x5O meter lenger mot øst. Referensenummeret for øst-koordinaten blir da for odden ved Helgenes 509400. Også nord-kordinaten har referansenummer, helt til venstre på kartet finner vi tallene "7599000". Tilfeldigheten vil at også her måler vi oss frem til 8 mm fra den nedre streken. Referansenummeret for nord-koordinaten på feltet i eksemplet blir da 7599400. Tallene vi fører inn i skjemaet betyr at odden ved Helgenes ligger 509400 meter (509,4 km) øst for Greenwich, og 7599400 meter (7599,4 km) nord for ekvator. Opplysninger om datautstyr er tatt med fordi slikt utstyr kan hjelpe til med å få informasjonen fort frem mellom registreringer og brukere.

B: Målested

Dette skjemaet skal sendes inn bare en gang for hvert sted hvor det skal foretas målinger. Ved registrering sentralt, får innsender tilbake en kvittering med et referansenummer som siden skal påføres alle registreringer som er gjort på dette stedet. Flere grupper kan utføre malinger på det samme stedet til forskjellige tider, og det er da bare nødvendig å registrere stedet en gang. En gruppe som utfører målinger på flere steder/områder, kontrollerer at hvert sted (et milested som er et fast punkt eller et område som godt kan omgi flere målesteder) har eget registreringsskjema.

REFERANSER skal inneholde tall som allerede er gitt i forbindelse med DELTAKERREGISTRERINGEN, samt dato for innregistreringen. Vi ønsker også navnet på deltaker og operatør som kontroll. Skjemaet inneholder to felt for referanse-nummer, det nederst på siden skal ikke fylles ut, men kommer tilbake til innsender som kvittering på at målestedet er registrert. Alle referansenummere vil være tilgjengelig gjennom operatører, fylkeskontakter, Utdanningskontorer og hos Agderforskning.

Navnet på området bør være det som står på kartet selv om området kan ha andre betegnelser på folkemunne. Hensikten er å lett kunne finne fram til området for andre. Fylke og kommune ønsker vi å ha med for å lage rapporter. Nummer på fylke og kommune er offentlige og finnes i mange kommuneoversikter.

For kartreferanser se forklaring til deltakerregistrering.

Hvor målestedet er plassert, gir ytterligere opplysninger som er av interesse for de målinger som kommer inn. Med "åpent hav" mener vi områder som direkte blir påvirket fra åpne havstrekninger, Beskyttet havområde blir ikke direkte utsatt for sjø fra åpent hav, men som allikevel ligger i nær tilknytning til vannmassene i det åpne havet. For fjordområder vil vi skille mellom fjorder hvor bunnvannet lett skiftes ut, og terskelfjorder hvor bunnvannet kan ligge i ro i mange år. Andre forhold som kan være av betydning for den generelle vannkvaliteten og andre faste forhold kan skrives i kommentarene.

C: Tilførsler

Erik Norgaard, Agderforskning

C1: Det er vanskelig å vite hvilke type avløp som påvirker eller kan tenkes å påvirke et havområde. Avstander fra aktuell målestasjon til avløpene, konsentrasjoner av ulike forbindelser i avløpene og om utslipp er kroniske> eller skjer mer sporadiske, er ting som spiller en avgjørende rolle. lndustri kan slippe ut forbindelser som virker giftig selv i ørsmå konsentrasjoner. Kloakk og avrenning fra landbruk, eller havbruk for den saks skyld, forbruker oksygen og kan gjøre terskelfjorder oksygenfrie. Foreta egne kartlegginger og rekognoseringer. Vårt tilleggstips er å bruke operatøren deres, miljøforvaltning og teknisk etat i fylke/kommune, samt å ta direkte kontakt med aktuell industri. Er bedriften stor, har den gjerne en miljøansvarlig eller en miljøkoordinator. Finn ut om det ligger deponier fra industri i området.

C2: Her gjelder forsåvidt samme tipset som for Cl. Ta kontakt med kompetansen der dere finner den, også utenfor skolen. Dere bør selv studere kartet og spesielt se etter elver og bekker som munner ut i deres aktuelle sjøområde.

Sett x for brakkvannsområde hvis saliniteten er lavere enn 30 promille. Dersom dere ikke har salinitetsdata, kryss av i rubrikk for ferskvannstilførsel dersom forholdene tilsier det (målestasjon ved utløp av elv f.eks).

Hjelp og tips

Klassifisering av saltvann etter den internasjonale standard sier følgende:

Nitrogen og fosfor gir under fellesbetegnelsen gjødsel. Jordbruket gjødsler. Avrenning fra jordbruket er ofte såkalt diffust, dvs. at den ikke samles i konsentrerte avløp, men tilføres sjøområdet som spredte tilsig. Hvorfor kalles disse stoffene giødsel og hvilken virkning kan de ha på et sjøområde, - en terskelfjord f.eks? Hvordan kan jordbruket begrense avrenningen?

Undersøk om kloakken renses l kommunen og sett dere inn i rensemetode, hva slammet brukes til og om kommunale fyllplasser grenser ned mot sjøområdet deres. Slam skal være en ressurs som resirkuleres. Finn ut bruksområder og hvor flinke deres forvaltere er til ei utnytte denne ressursen?

Hvilke virkninger kan tilførsler av ferskvann ha på et sjøområde?

D: Meteorologiske observasioner
Registrering av fysiske parametere

Erik Norgaard, Agderforskning

Huskeliste til modul D

• Papir, skriveunderlag og skriveutstyr (også vannfast).
• Målebånd og vannfast tape.
• Sjøkart og landkart med inntegninger av industri, landbruk og annen virksomhet
• Utstyr for vindmåling.En stoppeklokke kan være kjekt åEn vimpel eller egenkonstruert værhane vil være nyttig.
• Barometer og termometre for registreringer av lufttrykk temperatur.
• Secchi-skive måling siktedyp.
• Vannhenter som forsåvidt kan hjemmeprodusert (se tegning under) sammen
• ulike vannposer inngår i standardutstyret
• Ekstra hyssing og taukveiler.
• Fargekart.
• Bakgrunnsstoff, f eks om meteorologi, værtegn, terskelfjordfenomener, sjiktning (temperatur og saltholdighet) og algeoppblomstringer er noen aktuelle temaer for modulen.

Det er alltid greitt å ha slik litteratur for handen når det virkelig gjelder, altså ute i felt. For hjemmearbeidet vil det være kjempefint å kunne disponere mikroskoper eller luper (stereomikroskop). Stereomikroskoper kan tas med ut i felt dersom båten har plass nok.

Når det gjelder tidspunktet for registreringene, så noter ned klokkeslettet til nærmeste kvarter (15 minutt) for bestemmelsen av siktedyp, temperatur og salinitet.

D1: Vindhastigheten skal krysses. Vindhastigheten kan måles på flere måter. Skal det gjøres med rimelig nøyaktighet, brukes et anemometer eller et ventimeter. Dersom du bruker disse instrumentene er det viktig at de brukes riktig. De skal ha riktig posisjon i forhold til vindretningen og dessuten stå fritt, f.eks. på en liten høyde. Læreren eller operatøren vil vite hvordan slike instrumenter brukes. l vedlagte tabell beskrives vindens virkning på sjøen. Dette forholdet, som vi kan kalle bølger som funksjon av vindhastighet, kan brukes til å "måle vindhastigheten". Dersom dere ikke disponerer mer eller mindre "high-tech." instrumenter så bruk øynene, de er ofte mer enn gode nok. Uansett - husk å gjøre denne registreringen over noe tid, da vinden ofte er skiftende. Finn frem til en gjennomsnittsmåling over f.eks. 10 minutter.

D2: Med vindretning menes den retningen som vinden blåser fra. Her kan dere bruke mange metoder. Gamle folk stikker gjerne en finger i munnen og holder den opp i lufta etterpå. Når vinden treffer spyttfilmen på fingeren, iser det. Den delen av fingeren som iser gir direkte informasjon om vindretningen; - prøv selv. Dere må være oppfinnsomme - observer flagget på akterstavnen av båten eller vimpelen dere har tatt med ut, se etter røyk fra fabrikker eller hus inne på land. På noen operatørbåter vil det kanskje være montert værhaner eller liknende i masta.

Hjelp og tips til D1 og D2
Dersom du vil finne nord-sør-retningen nøyaktig kan det giøres på tre måter.

1. Kompass-metoden
   Husk bare på å korrigere for misvisninger og ikke minst at kompasset holdes unna
   magneter, jern og stål eller strømførende kabler og ledninger.

2. Kart-metoden
   På kartet kan du lese av retningen fra båer og skjær og til landmerker. Ut fra slike registreringer er mulighetene til stede for å angi temmelig nøyaktig nordretning.

3. "Sola-i-sør"-metoden
   Har dere en almanakk finner dere også ut når sola står i sør på HOVIS-dagen deres.Nøyaktig på dette klokkeslettet vil skyggen av en stolpe eller en mast falle mot sann nordretning. Husk at almanakker oppgir alle klokkeslett i normaltid. Dere får derfor et korreksjonsarbeid som lærer eller operatør hjelper dere med.

Under kommentar vil vi gjerne at dere oppgir hvordan temperaturen ble målt. Dersom temperaturen forandrer seg mye (>3⁰C), oppgi høyeste registrerte temperatur.

D4: Lufttrykket måles med et barometer ved start av undersøkelser og oppgis i hektopascal (hPa) uten desimaler.

Oppgi måleutstyr under kommentarrubrikken. Normalt vil det brukes et kvikksølvbarometer eller et aneroidebarometer. Lærer eller operator kan forklare virkemåte og vesentlige forskjeller mellom disse to instrumentene. hPa er ekvivalent med millibar. For å konvertere fra mm hg må dere bruke tabell eller regne selv. 1013 hPa=1013 mbar=-760 mm hg

D5 - D6: Nedbør kan enten være vedvarende eller i bygeform. l prosjektet skal nedbøren som registreres, representere den perioden HOVIS arbeidet pågår. Har det vært oppholdsvær, betyr det at den eneste muligheten dere har hatt for i bli våte, er gjennom eksponering for sjøsprøyt eller at dere har ramlet i vannet. En 2 minutters haglbyge på en ellers fin dag betyr x under byger og x under hagl. Husk maksimalt 2 x under rubrikken for nedbørs-type.

D7: En standard metode for å oppgi skydekke er som antall 8-deler. Med hjelp av lærer eller operatør deler dere himmelhvelvingen inn i 8-deler og "beregner" skydekningsgraden.

D8: Måling av sikt appellerer til fantasi og krever en viss grad av forarbeide. Dere bør etablere sjømerker og landmerker i kjente avstander fra målestasjon og aktuelt registreringsområde. Sikten skal da kunne oppgis med rimelig grad av sikkerhet.

Ved værvarslinga brukes følgende grenser: god sikt betyr at dere ser lengre enn 10 km. Moderat sikt ligger mellom 4 og 10 km, mens det med dårlig sikt menes at dere har problemer med å få øye på sjømerker som ligger i avstander <4 km fra fartøyet eller landfast målestasjon.

Hjelp og tips til D4, D5 og litt om værtegn

• Det er mulig å lage egne flaskebarometre. En oppskrift følger vedlagt.
• Nedbørsmengder kan måles på mange vis. Finn passende metode og lag deres egen meteorologiske stasjon for registrering av nedbør over tid.
• Fire typiske skyformasjoner er. Godværsskyer, lave bukleskyer, tordenskyer og opptrekkskyer. Hva slags vær varsler slike formasjoner? Forsøk dere som værvarslere ved å studere naturfenomener som skyer, vind, vannstand, ringfenomener rundt sol og måne, dønninger m.m. Ta kontakt med ekspertene, alt fra meteorologer til foreldre og besteforeldre.

D9: Det er siktdyp som HOV-programmet ønsker at skoleelever skal registrere og rapportere gjennom HOVIS. Et poeng er derfor at disse registreringene gjøres med omhu og etter alle kunstens regler. Siktdyp måles med Secchiskiven som ikke er annet enn en hvitmalt metallskive med diameter på ca. 30 cm, og som er utstyrt med et søkke. Denne skal være festet til et tau med meterinndeling. Merk av hver halve meter. Det er også et poeng at registreringene gjøres fra bitens skyggeside. Senk Secchiskiven ned til den ikke lenger syns fra biten (eller brygga/broen). Les av på tauet hvor dypt skiva står (til nærmeste meter). Dette er "Nedre verdi". Trekk skiva langsomt opp igjen og noter hvor dypt den står når dere igjen ser den. Dette er "øvre verdi". Siktedypet er middelverdien av de to dypene og oppgis i meter.

D10: Farger kan være så mangt og vi kan ikke dekke alle tenkelige varianter i en tabell. Den ville bli for drøy. Dessuten ville det alltid være kunstnere blant dere som fant akkurat den fargen som ikke sto i tabellen. Vi gir dere 6 utgangsfarger som dere kan bruke alene eller ved å sette 2 x (maksimum), indikere eventuelle sjatteringer. Forøvrig er det fritt frem for kommentarer. l kommentarfeltet beskrives også styrken på fargen. Fargen måles mot Secchi-skiven som bakgrunn, når denne er heist opp til omlag halvparten av det registrerte siktedypet.

Hjelp og tips til D10 Fargen gir nyttig tilleggsopplysninger til algeforskeme ved f eks. HOV. En enkel veiledning forteller oss følgende:

• Blålig: lavt partikketinnhold
• Blålig + Grønlig:høyt partikketinnhold
• Grønlig:kan skyldes plankton
• Rødlig:organismer som f eks røde svovelbakterier, dinotlagellater, krill, copepoder (hoppekreps) m.fl.
• Grålig + Gulig:kalkflagellater (nesten melkeaktig)

Dersom dere finner sterk farging av sjøen, er det imidlertid uansett artig og lærerikt å ta en titt i mikroskop etter lupe (såkalt binokulær lupe) selv. Med en dyktig biologilærer vil dere kunne lære mye om arter og ved høye nok forstørrelse også om cellestrukturer. Tegn skisser som beskriver det dere ser. Dersom sjøen er klar, kan dere konsentrere opp prøver, enten ved å sentrifugere en prøve i et sentrifugerør eller ved å filtrere en prøve. Prøvematerialet kan siden resuspanderes i et mindre volum og undersøkes i mikroskop eller lupe.

D11: Det finnes måleutstyr som er lett å bruke og som registrerer både temperatur og salinitet, samt flere andre parametere på de dyp vi ønsker. Det er imidlertid et stort men, utstyret er kostbart og finnes neppe tilgjengelig ved vanlige norske skoler. En god del av operatørene vil imidlertid ha utstyret. Normal fremgangsmåte kan derfor være å bruke en vannhenter for å samle vannprøver fra ulike dyp for så å måle temperatur og salinitet i disse. Temperaturen leses av med et termometer. Bruk aller helst det samme termometeret hver gang dere er ute, slik at temperaturene kan sammenliknes fra registrering til registrering. Operatøren kan f.eks. ta vare på termometeret. Enkelte vannhentere har termometer påmontert. Resultatet oppgis med en desimal.

Salinitet eller saltholdigheten kan bestemmes ved bruk av tetthetsmåler (areometer). Mål til nærmeste 0,5 pro mille. Ved bruk av areometer ber vi dere om å ta med tetthetsmålingene under kommentarer. Det gjør det mulig å sjekke at de oppgitte saltholdighetsverdiene er riktig beregnet. Andre metoder for å finne salinitet? Beskriv under kommentar.

E: Bølger / Strømforhold

Erik Norgaard, Agderforskning

Bølgehøyde kan måles mer nøyaktig ved bruk av fast målepunkt påmontert en målestang med centimeterinndeling. Gjennomsnittlig bølgehøyde regnes ut ved å beregne minst 10 bølgehøyder, og så regne ut gjennomsnittet til nærmeste 0.6 m.

Selv om skjemaet har med bølger på opp til 14 meter, regner vi ikke med at skolene stiller med "stuntmenn / kvinner". Når sjøen begynner å gå høy, vil HOVIS normalt ligge brakk.

E2: Strømhastigheten i overflaten måles enkelt ved å kaste en pinne eller annet som flyter (litt tungt og uten vindfang) ut i sjøen og så måle den tiden gjenstanden bruker på å flyte et bestemt antall meter. Det sier seg selv at dere må stå i ro under registreringen, eller at båten ligger for anker. Metoden beskrives under kommentarer.

Strømhastigheten oppgis som meter pr. sekund (m/s) med en (1) desimal.

E3: Overflatestrømmens retning beskriver hvilken vei strømmen går. l en nord-gående strøm vil følgelig vannmassene bevege seg mot nord.

Under kommentarer vil det være av interesse å få kjennskap til spesielle strømforhold,- kyststrømmer og tidevannsstrømmer f.eks.

Hjelp og tips

Dersom været er ruskete og bølgene virkelig går høye, kan det være interessant å ta kontakt med HOV, den lokale værvarslinga eller nærmeste bemannede fyr for å få oppgitt bølgehøyden i et område.

F: Oksygenmålinger

Erik Norgaard, Agderforskning

Huskeliste til modul F

Dersom dere har feltutstyr må jo dette være den sentrale delen av utstyret sammen med reservedeler. Ellers inngår vannhenter og rene prøveflasker og kjemikalier for riktig konservering. Ta kontakt med kjemilærer, miljøvernavdeling i kommune/fylke eller analyselaboratorier for å lage riktig pakkeliste. Gummihansker kan være på sin plass dersom sedimenter er fulle av sulfid. Husk skrivesaker og godt skriveunderlag sammen med vannfaste tusjpenner.

I terskelfjorder hvor vannutskiftningen skjer sjeldent, vil forbruk av oksygen ved nedbrytning av organisk materiale føre til anaerobe forhold. Dette vil igjen påvirke fauna og flora i vannmassene og nede på bunnen. Det kan være spesiell interesse for å overvåke terskelfjordene våre og det bør være interesse for skolens tilbud om overvåking i fylkene. Bl.a. har Fylkesmannens miljøvernavdeling i Vest-Agder pekt på oksygenmålinger som en viktig parameter for HOVIS.

Dersom skolen eller operatør har måleinstrument for feltanalyser, er dette kjempeflott. Det er eventuelt mulig å ta opp vannprøver og måle oksygen så fort som mulig etter toktet. Ta kontakt med godkjente vannanalyselaboratorier for å diskutere hvordan prøvene skal taes, håndteres og eventuelt preserveres/konserveres. Oksygeninnhold (oppløst oksygen) oppgis i mg/l med maksimum en desimal.

Mangel på oksygen gir seg oftest utslag i vond lukt. Siden sjøvannet inneholder ganske mye sulfat (S0₄ ^2-) er det hydrogensulfid (H₂S) som blir det altoverskyggende problemet. Dersom dere kjenner lukten av råtne egg fra vann eller sediment, vil sannsynligheten for oksygenmangel være meget stor.

Hjelp og tips

Når oksygen måles ved Winkler metoden benyttes såkalt titrering. Ved å tilsette vannprøven ulike kjemikatier vil det dannes nye produkter på grunn av oksidasjonen ved oppløst oksygen (DO). Sluttkonsentrasjonen av eff av disse produktene, jodin, er proporsjonal med utgangskonsentrasjonen av DO. Ved å titrere lodin med en forbindelse som kalles tiosulfat kan DO beregnes ganske så nøyaktig.

Feltmålinger giøres nok best ved bruk av membranletektrode metode. l alle instrumentene er polarografiske eller galvaniske celler plassert l en elektrolytt som separeres fra prøven via en selektiv membran. Diffusjonsstrømmen over membranen er lineært proporsjonal med innholdet av molekylært oksygen (0₂) i prøven.

G: Aktivitet i området

Erik Norgaard, Agderforskning

Huskeliste til modul G

G1: Med nærobservasjoner mener vi trafikk innen det område dere oppgir som målested. Fjernobservasjoner innbefatter trafikk utenfor grensene av "sjøområdet deres". Registreringen gjelder for hele HOVIS-toktet og oppgis i antall. Husk ikke kryss her.

G2: Under kommentar kan dere beskrive operasjoner dere mener har betydning for flora, fauna, andre registreringer eller området som rekreasjonsplass f.eks.

G3: Både under G2 og G3 vil det være interessant å få rapportert aktivitet i området generelt og ikke bare i det aktuelle tidsrom for aktivt feltarbeid for HOVIS-deltagerne. Dette er kommentarstoff.

G4: Oppdrettsanlegg blir sett på som en viktig punktkilde for utslipp av både organisk avfall, spesialkjemikalier og gjødselstoff. Dersom slike vurderes å påvirke målestasjon og/eller sjøområdet deres, krysser dere av i skjema.

Hjelp og tips

Her ligger det an til litt oppsøkende virksomhet. Undersøk med havnevesenet om trafikkforholdene i området. Disse vil også kunne kommentere eller peke på hva som kan være av spesiell interesse vedrørende denne type registreringer. Observasjoner av olje eller større mengder med flytende fast avfall f.eks.

Skjellsandblåsing og mudring vil ofte påvirke siktedyp og generell vannkvalitet for kortere eller lengre perioder. Finpartikulært materiale vil f.eks gi vannsøyien et turbid utseende. Sjekk med forvaltning dersom dere gjør spesielle registreringer.

H: Fangst i ruse

Eldar Wrånes, Kristiansand Lærerhøyskole

Huskeliste til modul H

Selvsagt rusene (Disse settes normalt på forhånd - for selve toktet). Bøtter, pøser, fiskekasser e.l. for å ta hånd om fangsten. Kniver, pinsetter og skalpeller kan være aktuelt dersom operatørbåt gir muligheter for disseksjoner og "forskning" i felt. Ellers inngår skrivesaker og godt skriveunderlag sammen med sjøkartet. Ta gjeme med prøveglass og kanskje litt forrnalin? Bakgrunnslitteratur er aldri av veien ute i felt.

Det skal fylles ut ett skjema for hver ruse som settes ut.

Fangsttid fylles ut for å vise hvor lenge rusa har stått til fangst. Dere skal føre på dato og klokkeslett for tidspunktet rusa ble satt ut til fangst - og det samme når den trekkes opp.

Rusene bør plasseres på faste steder. Der blir da lettere å registrere variasjoner i fangsten gjennom året og fra år til år.

H1: Sett et kryss for den bunntype som rusa settes på. Dersom bunntypen ikke kan observeres p.g.a. vegetasjon eller dårlig sikt i vannet, krysser dere av for "lkke mulig å observere".

H2: Tang er brunalger som sagtang, grisetang m. fl. Disse vokser svært grunt. Tareartene er store og bladlignende. Det kan ofte være lite vegetasjon på sand- og skjellbunn. Her er det vanskelig for plantene å finne feste p.g.a. ustabilt underlag. Dersom rusa står så dypt, eller vannet er så grumsete at du ikke kan se bunnen, krysser du av for umulig å observere. Husk kun ett kryss.

H3: Rusene kan være av to hovedtyper; enkel eller dobbel (se figurene). Antall kalver i hver fangstdel kan være 2 eller 3, men det registrerer vi ikke her. Det kan også brukes forskjellige lengder på ledegarnet. Momentene over er typisk kommentarstoff.

H4: Maskevidde er det samme som lengden på en stolpe, altså avstanden mellom to knuter (se figuren). Maskevidden som måles i mm finner du lettest på følgende måte: Strekk ut og mål lengden på 10 masker (stolper) etter hverandre. Divider denne lengden på 10 og du har funnet maskevidden. Kryss av i riktig rute.

H5: Ruser settes ofte på grunt vann, sjeldent dypere enn 10 meter. Dypet kan dere lett måle med ei snor med et lodd/stein i enden. Eller med et ekkolodd -dersom slikt finnes ombord.

H6: De vanligste fiske- og dyreartene som kan forventes å gå i ruser er ført opp i skjemaet. Dersom dere fanger andre arter, fører dere disse opp under kommentarer.

Dere skal føre på antall av hver art/gruppe. I noen grupper skiller vi ikke mellom artene da de kan være vanskelige å bestemme. Dette gjelder f.eks kutlingene.

Det er flere boker som kan brukes til bestemmelse av fiskene dere fanger i rusene. Her har vi ført opp to anvendelige: Pethon, Per: Aschehougs store fiskebok Muus, Bent J.: Fiskefiv i Nordsjøen

H7:Det mulig å føre opp lokale fiskenavn. Kystens befolkning har som regel sine egne lokalnavn på fisk og andre dyr i havet. Disse lokalnavnene er best kjent av de som er gamle i dag. Gjennom media og litteratur, og ikke minst skolen, lærer barn å bruke de offisielle norske navn på disse dyrene. Dette er ikke bare positivt, da verdifullt "krydder" i vårt språk på denne måten blir borte.
Vi oppfordrer derfor dere elever til å ta kontakt med eldre mennesker og spørre om de kjenner lokalnavn på fisk eller andre dyr fra sjøen. Det er av interesse å få samlet disse navnene for de går i glemmeboka. Slike lokalnavn kan dere føre opp i skjemaet i H7. Husk å referere til offisielle norske navn

I: Fangst i garn

Eldar Wrånes, Kristiansand Lærerhøgskole

Huskeliste til modul I

Garnene settes på forhånd og kan vanskelig glemmes bort. Bøtter, poser, fiskekasser e.L for å ta hånd om fangsten. Kniver, pinsetter og skalpeller kan være aktuellt dersom operatørbåt gir muligheter for disseksjoner og "forskning"i felt. Lineal, målebind og fiskevekter bør dere ta med dere, ellers inngår skrivesaker og godt skriveunderlag sammen med sjøkartet. Ta gjerne med prøveglass og kanskje litt formalin? Bakgrunnslitteratur er aldri av veien ute i feltet og hvorfor ikke et (video)kamera.

Fangsttid Her skal dere føre opp dato og klokkeslett da garnet ble satt ut - og det samme når garnet blir tatt inn.

I1: Sett ett kryss for den bunntype som dominerer der garnet blir satt ut. Dersom dere ikke er sikre på bunntype på grunn av stort dyp eller dårlige siktforhold, sett kryss bak ikke mulig å observere.

I2:Her setter dere ett kryss for dominerende vegetasjonstype(r). Eller som under bunntype.

I3:Garn kan inndeles i flere typer - alt etter hva dere skal fange. Skillet mellom de ulike garntypene kan være usikker. Særlig gjelder dette garntyper som torske-, sei- og lyregarn. Prøv å lage en inndeling i vanlige garntyper.

I4: I våre dager oppgis dimensjonene på garn i mm og meter. Tidligere var det vanlig med omfar og favner. Maskevidden på garn blir målt mellom to knuter i garnet. Det er det samme som lengden påi en stolpe. Ei maskevidde er i prinsippet kvadratisk, og alle fire stolpene er like lange. Maskevidden er altså lengden på en stolpe.

I5: I hovedtrekk lages dagens garn i 3 ulike typer tråd. Nylon og terylene er svært tynne kunstfibre som er spunnet sammen til tradisjonell tråd. Nylon-tråd vil strekke seg litt når den blir våt. Det gjør ikke terylene. Monofil er en enkelt senetråd (gut) som brukes til snøre på f.eks. slukstang. Kan variere i tykkelse, avhengig av redskapstype. Multimono er flere tynne monofiltråder som er tvunnet rundt hverandre til en tråd.

I6: Her har dere tre alternativer, og dere skal krysse i ett av disse. Dersom dere har bundet sammen flere garn, er det lengden på garnlenken dere skal oppgi.

I7: Med høyden menes avstanden fra bunnen av garnet (evt. blykabel) og opp til overkant av garnet. Kryss for ett av alternativene. I8: Her skal dere krysse av for det dyp garnet sto til fangst. Dersom garnet har stått over to av disse dybdesonene, kan dere sette to kryss. Dypet kan dere finne ved hjelp av loddesnor, ekkolodd eller se på sjøkartet der garnet sto.

J: Planktonhåvtrekk

Einar Dahl, Havforskningsinstituttet - Forskningsstasjon Flødevigen

Huskeliste til modul J

Plankton kommer av gresk, "det som svever", og brukes i dag som betegnelse på planter (planteplankton) og dyr (dyreplankton), som svever fritt i vannet, uten noen betydelig egenbevegelse. Mange planktonorganismer kan likevel bevege seg noen meter i døgnet, og fordi de fleste planktonorganismer er meget små, ofte bare noen tusendels millimeter, er det en kjempefart i forhold til deres størrelse.

J1: Planteplankton utgjør det alt vesentlige av plantebiomassen i havet. De minste er 1-2 mikrometer (en mikrometer er 1 tusendels millimeter). De største er 1-2 millimeter. De fleste er encellede, det vil si, hvert individ består av en celle, og de vokser ved å dele seg i to. Mengden i sjøen varierer mye både gjennom året og fra sted til sted. Ofte er forekomsten meget flekkvis. Av og til kan store konsentrasjoner sette farve på sjøen. Langs kysten av Norge kan mengden variere fra ca. 1 million til noen titalls millioner celler pr. liter om vi regner med de aller minste, som bare kan sees i mikroskop i flere hundre gangers forstørrelse.

Når vi skal samle mye planteplankton bruker vi en finmasket håv, som vi trekker gjennom vannet. Håven slipper vannet gjennom og samler opp planteplankton-celler. Vi vil se at innholdet i haven blir mer og mer grumsete. For å finne ut hva grumset er, må vi legge en dråpe på et objektglass og se på denne gjennom mikroskop eller lupe. Det er spesielt fint å se på levende planteplankton, men det er også mulig på gamle prøver som er fikserte med jod- eller formalin.

Det er beskrevet flere tusen ulike arter av planteplankton fra sjøen og stadig oppdages nye. De fleste er meget vanskelig å identifisere, men noen er ganske lette å kjenne igjen. l figuren er det vist skisser av noen vanlige kiselalger og fureflagellater, som er de to viktigste gruppene av planteplankton, som samles i håvtrekk. Alle har latinske navn og for å få et innblikk i mangfoldet, kan man skaffe seg en enkel håndbok som viser betydelig flere algeslekter og typer enn det figuren antyder.

J2: Dyreplankton utgjør en meget stor og sammensatt gruppe, fra små encellede dyr, protozoer, ofte bare noen fåtalls mikrometer store, til store maneter. En viktig gruppe er ulike krepsdyr og larver av ulike virvelløse dyr. Blant dyreplankton finnes arter som er plankton hele livet, kalt holoplankton, og arter som bare har et kortere eller lengre planktonstadium i sin livssyklus og kalles meroplankton. Til de sistnevnte hører larver av virvelløse dyr, og egg og larver av fisk. l figur 2 er vist skisser av noen dyreplankton som kan finnes i håvtrekk. Mangfoldet av dyreplankton er stort, noe bare en enkel håndbok om dyreplankton vil kunne bekrefte.

Plantplankton

Eksempler på kiselalger

Dyreplankton

K: Veiledning til innsamling trekantskrape (enkelutgave)

Eldar Wrånes, KLH og Tone Jacobsen, NIVA

Huskeliste til modul K

Skriveutstyr med godt underlag. Vannfaste tusjpenner kommer godt med. Gode "nøkler" for å bestemme grupper og arter kan være viktig dersom dette arbeidet gjøres ombord. Da bør dere ha med egnede hvite skåler som dere kan sortere og studere materiale i, gjeme under stereoluper eller forstørrelsesglass. Skalpeller, pirkenåler og kniver er viktig utstyr. Utstyr for å male dybde må dere ta med. Dette kan være et lengdeinndelt tau med lodd i enden f eks. Gummihansker kan være OK sammen med måleutstyr som lineal eller måleband og vekt.

K1: Bunntype kan være vanskelig å observere p.g.a. stort dyp. Når dere får opp bunnskrapa, vil innholdet kunne fortelle om bunntypen. På stein og fjellbunn får dere nesten ikke finmateriale. På bløtbunn kan skrapa lett fylles med skjellsand, grus eller leire - avhengig av det som dominerer på bunnen. Sett kun ett kryss for dominerende bunntype. Er det flere bunntyper kan føres disse opp under kommentarer.

K2: Dypet hvor dere trekker skrapa kan finnes på flere måter:

1. Kan leses av på et sjøkart
2. Ved bruk av ekkolodd
3. Ved bruk av loddesnor (kalibrert tau med lodd)

Dypet oppgis i hele meter.

K3 - K4: Når det gjelder dyr og planter samlet inn i trekantskrapa, skal det bare krysses av for hovedgrupper. Det spørres kun få steder etter arter (noen snegler, muslinger og tangsprell). Samtlige av disse grupper/arter som det spørres etter, finner dere avbildet og omtalt i Livet i Fjæra.

L: Innsamling i trekantskrape (avansert utgave)

Eidar Wrånes, KLH og Tone Jacobsen, NIVA

Huskeliste til modul L

Skriveutstyr med godt underlag. Vannfaste tusipenner kommer godt med. Gode "nøkler" for å bestemme grupper og arter kan være viktig dersom dette arbeidet gjøres ombord. Da bør dere ha med egnede hvite skåler som dere kan sortere og studere materiale i,gjeme under stereoluper eller forstørrelsesglass. Skalpeller, pirkenåler og kniver er viktig utstyr. Utstyr for å male dybde må dere ta med. Dette kan være et lengdeinndelt tau med lodd i enden f eks. Gummihansker kan være OK sammen med måleutstyr som lineal eller malebånd oq vekt.

L1: Når dere skraper på større dyp vil det være vanskelig å bestemme bunntypen. Innholdet i skrapen forteller vanligvis noe om bunntypen. Ofte vil dere skrape over flere bunntyper, f.eks. skjellsand og fjell. Bunntyper utover den ene som dere krysser av for kan dere ta med under kommentarer. Tallene som er ført opp i registreringskjemaet refererer til kornstørrelse/ diameter på sedimentene.

L2: Dyp kan måles ved hjelp av et tau med lodd. Dypet kan i noen tilfeller leses av på et sjøkart - eller ved hjelp av et ekkolodd. Dersom dybden varierer, oppgis et gjennomsnitt mellom minste og største dyp.

L3 - L13: Denne modulutgaven har et noe utvidet artsomfang i forhold til den enkle utgaven. Mange marine dyr er vanskelige å bestemme til art og er derfor arbeid for spesialister. Av denne grunn er det ofte bare slekter eller større grupper det spørres etter. l noen tilfeller, slik som sjøtenner, går vi ikke lengre enn til klasse.

Dyrene som dere skal krysse for finner dere i boka Livet i fjæra. De få dyrene som det spørres etter, og som ikke finnes i denne boka, er vist og omtalt i denne veiledningen. Dere vil helt sikkert finne dyr som ikke er avbildet, hverken i Livet i fjæra eller i veiledningen. Dersom dere vil bestemme disse, må dere ty til spesiallitteratur eller fagfolk som kan hjelpe. Det finnes spesial litteratur på en rekke dyregrupper; f.eks krepsdyr, krabber, muslinger og snegler.Merk at dere skal krysse for om dere finner levende eller døde dyr. Dere skal ikke føre opp antall, bare sette kryss.

	Sjøfjær (Pennatula phosphorea) En lys, fiolettrødlig, fjærliknende koloni av polyppdyr. Står festet med skaftet i bløt bunn fra ca. 20 meters dyp og nedover.
	Gullmus (Aphrodite aculeata) Kan bli over 15 cm lang. Ryggen dekket av nærmest sirkulære skjell. På sidene og delvis over ryggen has tett "pels" av stive børster. Lever på/i bløtbunn fra grunt vann og nedover.
	Porselenskrabbe (Pisidia longicomis) En liten, ofte rødaktig krabbe på ca. 1 cm. Lar seg lett bestemme ved at den bare har 4 par synlige ben (inkludert klørne). Vanlig under steiner på grunt vann - også noe dypere.
	Nakensnegler (Nudibranchia) Felles for disse sneglene er at de mangler skall. Finnes flere arter i norske farvann, de fleste på grunt vann (se også Livet i Fjæra)
	Armføttinger (Brachiopoda) Dette er en egen dyrerekke og har ikke noe med muslinger å gjøre, selv om de likner. Bildet viser dyret sett fra siden, med over og underskall.

Til algene hører bade planktonalger og fastsittende tang og tare. Planktonalgene lever fritt i vannmassene og er mikroskopiske (< 1 mm), mens de fastsittende (bentiske) algene er fra under en cm til opptil flere meter lange. De fastsittende algene vokser på fjell og store stein fra fjæra ned til 30 - 40 m dyp og deles inn i tre hovedgrupper:

lnnsamling
Det kan dukke opp mange ulike bentiske alger i en trekantskrape. Utvalget og mengdene vil variere fra skrap til skrap og fra sted til sted. Flest alger får man hvis men skraper på forholdsvis grunt vann (< 20 m dyp) med fjellgrunn. På områder med mudderbunn vil man som regel ikke finne alger.

Artsidentifisering
Bruk bestemmelseslitteratur for identifisering av arter (f.eks. P.A. åsen: lllustrert algeflora). Husk at alle kriteriene skal stemme. Det er en fordel å sortere algene og legge dem i hvite skåler med vann ved identifisering.

Skriv opp alle arter dere finner, også de som ikke står på skjema, men da som kommentarstoff. Ved senere revidering av hvilke arter som skal stå i skjemaet, vil dette være til stor hjelp.

L14: Rødalger (Rhodophyceae)
Fargen kan variere fra nesten svart til rødbrunt og rosa. Noen arter kan lett forveksles med brunalger, pga. den mørke fargen, men brunalgene er sjelden rødlige. Hold algen opp mot lyset og se etter rødskjær. Rødalger kan opptre som filtaktig belegg, fint forgrenede busker og større blad. De største rødalgene i Norge blir opptil 50 cm lange, men de fleste er mellom 1 og 20 cm lange.

L15: Brunalger (Phaeophyceae).
Fargen varierer mellom mørkebrun til olivengrønn, men er sjeldent rødbrune. De minste brunalgene ser man som filtaktig belegg på fjell og andre alger. De største brunalgene er tarene som er læraktige å ta på og kan bli mange meter lange (opptil 4,5 m).

L16: Grønnalger (Chlorophyceae).
Grønnfargen på de ulike artene varierer mellom lys grønn til mørk grønn. Mange grønnalger er små trådformete busker, men det er også mange bladformete grønnalger. Størrelsen på grønnalgene varierer mellom noen millimeter til l- 1,5 m i lengde.

L17: Fyll ut tall i rubrikkene. Totalt antall arter får dere ved i summere antallet for algegruppene.

Hjelp og Tips

PRESSING

Alger er lette å presse, og vil da kunne holde i mange år. Alger må presses på papirark (gjerne litt tykt papir) ofte ettersom de limer sag fast til underlaget. Små finforgreinete arter er lettest å legge pent på pressarket hvis både ark og alge holdes undervann:

• Legg algen i en stor skål/bakke med vann
• Skyv arket inn under algen, og bra algen utover
• Trekk arket forsiktig opp av vannet slik at algen følger med. Dekk algen med et stykke tynt tøy (gas, laken e.l.) før aviser legges over og under pressarket med algen. Press algen i minst en uke og skift aviser hver dag de første dagene.

Mange pressede alger er svært dekorative og egner seg til bilder, kort etc. Artene fagerving, eikeving, draugfjær og tannskåring kan anbefales.

Latinske navn, voksedyp og utbredelse til de arter som er fort opp i skjemaet.

Artene er saft opp i alfabetisk rekkefølge.

M: Innsamling av fastsittende alger og marine blomsterplanter

Eldar Wrånes, KLH og Tone Jacobsen, NIVA

Huskeliste til modul M

Innsamling av alger kan skje ved bruk av trekantskrape eller tarerive som begge er laget for bruk i båter med vinsj. Flest alger får man hvis men skraper på forholdsvis grunt vann (< 20 m dyp) med fjellgrunn. Man kan også samle alger fra land med en såkalt kasterive eller en kraftig hagerive.

Langs norskekysten er det totalt 478 ulike fastsittende alger, fordelt på 204 rødalger, 175 brunalger og 99 grønnalger. Av ca 100 vanlige, lett gjenkjennelige arter er det plukket ut 45 arter til dette skjemaet. l tillegg er det tatt med tre blomsterarter som finnes i saltvann/brakkvann.

I friske sjøområder vokser det mange ulike rødalger og brunalger og forholdsvis få grønnalger. Mange av rødalgene er små og derfor lette å overse ved innsamling. l ferskvannsp6virkede og forurensende områder vil mange rødalger ikke klare seg mens noen brunalger og særlig grønnalgene vokser godt. l slike områder kan derfor grønnalgene og brunalgene dominere bade mengdemessig og tallmessig over rødalgene.

M1 - M4: Til algene hører både planktonalger og fastsittende tang og tare. Planktonalgene lever fritt i vannmassene og er mikroskopiske (< 1 mm), mens de fastsittende (bentiske) algene er fra under en cm til opptil flere meter lange. De fastsittende algene vokser på fjell og store stein fra fjæra ned til 30 - 40 m dyp og deles inn i tre hovedgrupper:

M1: Rødalger (Rhodophyceae).
Fargen kan variere fra nesten svart til rødbrunt og rosa. Noen arter kan lett forveksles med brunalger, pga. den mørke fargen, men brunalgene er sjelden rødlige. Hold algen opp mot lyset og se etter rødskjær. Rødalger kan opptre som filtaktig belegg, fint forgreinete busker og større blad. De største rødalgene i Norge blir opptil 50 cm lange, men de fleste er ganske små. Hoveddelen av rødalgene finner man på litt dypere vann, men det fins også rødalger som vokser i fjæresonen sammen med tangartene.

M2: Brunalger (Phaeophyceae).
Fargen varierer mellom mørkebrun og olivengrønn, men de er sjeldent rødbrune. De minste brunalgene ser man som filtaktig belegg på fjell og andre alger. De største brunalgene er tarene som er Iæraktige å ta på og kan bli mange meter lange (opptil 4,5 m).

M3: Grønnalger (Chlorophyceae).
Grønnfargen på de ulike artene varierer mellom lys grønn og mørk grønn. Mange grønnalger er små, trådformete busker, men det er også mange bladformete grønnalger. Størrelsen på grønnalgene varierer mellom noen millimeter til 1 - 1,5 m i lengde.

For artsidentifikasjon anbefales P.A. åsen: Illustrert algeflora. Husk at alle kriteriene skal stemme. For bestemming bør algene sorteres, og små arter kan legges i hvite skåler med saltvann.

M5: Her skal det fylles ut tall og ikke kryss.

M6: En kan velge hvilken brunalge som skal undersøkes, men stortare (Laminaria hyperborea) er en vanlig art som alltid byr på en tilfredsstillende artsrikdom. På grunnere vann kan en f.eks. velge sagtang (Fucus serratus) eller andre arter. Stortare har en ru, stiv stilk hvor en rekke fastsittende alger og dyr vokser. Slike påvekstorganismer på alger kalles epifytter. Det kan også være bevegelige dyr tilstede på tarestilkene. For å gjøre det lettere å se hvilke arter som vokser på tarestilkene, kan tarestilkene legges i et kar med vann (stilken kuttes opp om nødvendig). Plukk av alle arter og overfor dem til mindre skåler. Det gjør identifiseringen noe lettere.

Eksempler på alger som kan vokse på tarestilker er rødalgene søl, draugfjær, fagerfjær, rødhånd, eikeving, smalving og røddokke. Laksesnøre er en trådformet grønnalge som ofte opptrer på tarestilker. Vanlige dyr er mosdyr, hydroider, små krepsdyr, snegler og små muslinger.

M7: Fyll ut tall i rubrikkene. Totalt antall arter får dere ved å summere antallet for algegruppene. Skal dere registrere dyr, henvises til eget skjema i denne veiledningen eller andre systemer som dere selv kommer frem til (se under hjelp og tips).

Hjelp og tips

Til opphenting av stortare har Kristiansand Lærerhøgskole (KLH) konstruert en algedregg i rundjern/armeringsjern. Det er viktig at dreggen får en viss tyngde, slik at en kan benytte tykt tauverk - som er lettere å trekke i enn tynt tau. Dreggen er konstruert i ett plan for at den ikke så lett skal feste seg i bunnen - men lettere samle tarestilkene (se skissen).

Dreggen brukes fra båt over områder man vet det vokser stortare. Her kaster man ut dreggen og gir ut mye slakk på tauet. Båten beveges så sakte bortover og man føler på tauet når det henger fast i tarestilker. Man foretar da et kraftig rykk i tauet - enten med muskelkraft eller ved hjelp av båtens motor. Tareplantene rives løs fra fjellet og kan trekkes ombord.
Man kan også bruke kasterive fra land, men dette gir oftest dårligere resultater - i alle fall hvis man bruker de små lette kasterivene som efterhvert er blitt vanlige. Dersom behovet er til stede, kan man selv sveise sammen utmerkede kasteriver av armeringsjern.

orenklet Raundkjærs analyse. Efter å ha samlet inn det antall tare-planter man ønsker (minst 10), kan man ta dem med til laboratoriet i en plastsekk eller lignende. Hvis forholdene tillater det, kan man undersøke plantene på stedet. Hos tareartene kan det være av interesse å skille mellom blad, stilk og festeorgan (se eget skjema - vedlegg). Man skriver opp påvekstorganismenes navn til venstre i skjemaet og krysser så av for hver treplante bortover. Tallene øverst står for
tareplante nr. 1, 2, 3 osv. til 10.

Til slutt regner man ut frekvensen av de enkelts påvokstorganismene - dvs. hvor stor % av tareplantene som hadde vedkommende påvekst-organisme på de ulike deler av planten.
For andre algearter - som f.eks. sagtang og grisetang - er det ikke naturlig å skille mellom festeorgan, stilk og blad. Her noterer man bare om påvekstorganismen finnes på vertsplanten. Til dette kan en bruke et forenklet skjema (vedlegg).

Skjema til registrering av påvekstorganismer på alger

Påvekstorganismer på alger