Vallø; Verket og menneskene

En historisk oversikt over Vallø. Av Ulf Erichsen og Jon Erik Berg-Hansen

I tidenes morgen, da land og vann ble skilt, og enhver hadde sitt på det tørre, da var tilovers en liten slant, noen få tønner land, ikke større. Ser du etter på kartet - ved Tønsbergleia - så finner du - ja, det er ikke svære greia, nærmest en prikk å kalle, og prikken er merket Vallø. (Georg Ringshaug)

Innhold *

INNLEDNING. *

VALLØ SALTVERK. *

VALLØ KIRKE. *

KRIGEN 1807 - 1814 *

LITT OM NATUR-FORHOLDENE. *

HELSESTELL OG HELSEVESEN. *

VERTSHUS PÅ VALLØ. *

BOMULLSVEVERI. *

HANDEL. *

FISKE OG FANGST. *

SAGBRUK. *

TAPET-PRODUKSJON. *

VALLØ OLJERAFFINERI. *

KOMMUNIKASJONER. *

OFFENTLIGE ETATER OG VESEN. *

KRIGEN 1940-45. *

HVERDAGSLIV UNDER KRIGEN. *

BOMBINGEN AV VALLØ 1945. *

VÆR BEREDT! *

SKADEOPPGJØRET ETTER BOMBINGEN I 1945. *

INDUSTRIBEDRIFTER PÅ VALLØY. *

FOLKETALLET PÅ VALLØ. *

INNLEDNING.

Vallø er en halvøy beliggende i Slagen i Tønsberg kommune. Den er forbundet med fast-landet med et smalt eid. Hvis vi tar landhevningen med i betraktning, er det ikke så mange hundre år siden at den var en øy. Navnet er sammen-satt av to ledd, vollr (voll) og øy.

Om eierforholdene kan vi lese i Sem og Slagen bygdebok: "I begynnelsen av det 15. år-hundre eide St. Olavs kloster i Tønsberg Vallø som hadde fått det i gave. Ved reformasjonen gikk klostergodset over til Kronen. 1659 var gården pantsatt til Kristen Madsen i Tønsberg. 1681 er borgermester Iver Madsen blitt eier av 18 merker smør i gården. I 1700 er Vallø bondegods, opsitteren Kristoffer Nilsson eide alt. I 1741 solgte den daværende opsitter, Hans Anderssen, gården til Kongen for 350 rdl.. og den blev da tillagt Vallø saltverk, som blev oprettet her 1739 isteden for det eldre saltverk på Narverød."

Selv om Vallø er det korrekte navnet, ble stedet også på folkemunne i perioder kalt "Verket".

Denne 1 kilometer lange, og 0,5 kilometer brede halvøya har en utrolig rik historie, ikke minst på den industrielle siden. I de to siste århundrene har det vært mange bedrifter på Vallø, og stedet har spilt en viktig rolle i industriutviklingen i Norge. Mange av de virksomhetene som ble satt igang på Vallø fikk en kort levetid, mens andre igjen eksisterte i rundt hundre år før de måtte legge ned. Vi skal forsøke å gi en oversikt over bedrifter som har hatt tilhold på Vallø, men vil samtidig bemerke at det på ingen måte er en fullstendig liste. Noen av bedriftene vil vi gå nærmere inn på og gi utdrag av deres historie og litt om men-neskene omkring.

Samtidig med utviklingen av industrien på Vallø oppstod det et ladested, eller strandsted. På det meste bodde det over 500 mennesker på halvøya. Folketallet i første halvdel av vårt århundre lå på mellom 400 og

500, men etter siste verdenskrig sank det radikalt.

Vi vil takke Esso Vallø ved Christian Stephansen for all hjelp. Likeledes Tønsberg undervisningskontor som var behjelpelig med utgivelsen.

Februar 1995. Forfatterne.

Fyrforvalter Jørgen Michelsen (Bornholm) hadde et lite saltbrenneri ved Ulleviks-bogen. Da han søkte om privilegium på saltutvinning fikk han avslag, og i 1734 ble isteden befalt at det for kongelig regning skulle innrettes et saltverk på Narverød. Dette anlegget var i drift i noen få år. Den tekniske ledelse hadde saltmester Jørgen Stein (Georg Stein).

Den tyske saltdirektøren Joachim Fridrich von Beust fikk den 30. april 1739 kontrakt på å anlegge et nytt saltverk på Vallø. Dette verket fikk navnet "Det kongelige norske saltverk", men Vallø saltverk ble det alminnelige navnet. Til å anlegge det nye verket ble det sendt 1 gradermester, 1 saltmester og 10 tømmermenn fra Tyskland. Jørgen Stein fulgte med fra prøveverket på Narverød, hvor man også hentet det tekniske utstyret. Det var et stort byggearbeid som foresto, alt måtte bygges fra grunnen av. For å få teglstein nok ble det anlagt et teglverk på Heimdal ved Tønsberg.

Det ble bygget to graderhus, hvert ca. 600 meter langt og 10 meter høyt. Disse fikk navnene "Christian Sextus" og "Sophia Magdalena". I 1745 var 2 små og 2 store panner i bruk, men planen var å bygge i alt 12 panner. Samme år stod også den første heste-kunsten ferdig. Dette minnet om en gammel hestevandring og ble brukt til å pumpe vannet opp i graderhusene. Når man ser på branntaksten over Vallø saltverk i 1820 finner en at det er oppført over 70 bygninger, både industribygninger og boliger.

I denne bygningsmassen inngår både forvalterbolig, bokholdergård og kirke. Ved utgangen av 1749 hadde verket kostet kongen 122153 riksdaler + renter, og i 1794 anslo Lerche at reparasjoner og nybygg fra 1776 hadde en verdi på 120000 riksdaler. Branntaksten i 1820 setter taksten totalt til 49100 riksdaler.

Vallø Saltverk bestod av først og fremst to hoved-komponenter, gradèrhusene og kokehusene. Råstoffet som ble brukt var sjøvann, men av relativt liten saltgehalt. For å få opp saltgehalten var det nødvendig å gradere sjøvannet før man kokte. Dette arbeidet foregikk i gradèrhusene. Gradèrhusene var enorme bygninger, over 600 meter lange, 10 meter høye og 10 meter brede. De var åpne på langsidene og hadde teglsteinstak. Husene var fylt med bunter av slåpetorn-, einer eller nypekvister fra bunn til topps. Hvert gradèrhus var innvendig delt i seks avdelinger med en kum under mønet og en kasse i bunnen. Disse kassene og kummene hadde forskjellig lengde. Den lengste på 160 m stod først, og den korteste

på 60 m sist. Dette fordi volumet minket etterhvert som vannet fordampet. Med heste-kunsten og senere ved hjelp av vindmøller ble sjøvannet pumpet opp i kummen under mønet for så å bli sluppet ned gjennom alt riset til kassen, deretter ble det pumpet opp i neste kum under mønet osv. På denne måten ble en fordampningsprosess satt igang ,og effektiviteten var avhengig av vær og vind. Ved kulde kunne man ikke gradere, og på vinteren fra oktober til mars ble det ikke gradert ved Vallø. Sohlen ( det saltholdige sjøvannet) hadde en naturlig saltgehalt på mellom 1 1/2 og 4 grader. Når den hadde gått igjennom gradèrhuset var saltgehalten øket til 38 - 40 grader, og da sa man at "sohlen var gar". Så ble sohlen ført til kokehusene. På Vallø var det 5 kokehus med tilsammen 6 panner. Hver panne var 19 fot lang, 16 fot bred og 1 1/2 fot dyp. Johann Christian Fabritius forteller i sin bok "Reise nach Norwegen" følgende: "Pannene var laget av jernblikk. De hviler ikke på murte pilarer som de tyske pleide å gjøre. På hver side av dem står store treblokker i høyde med panna, og på dem hviler det 5 store bjelker som ligger på tvers over kokepannene. Pannene er festet til disse bjelkene med jernhaker. Jeg synes disse store bjelkene som dekker kokepanna, må minske fordampningen i høy grad."

Pannen ble fyrt med ved og senere torv og steinkull, og man fyrte helt til en så saltkorn på vannets overflate. Ved denne kokingen skilte sohlen seg, og på overflaten viste det seg et urent, slimete skum som saltkokerne måtte ta vekk. Dette var et arbeid som måtte pågå kontinuerlig for neste ledd i prosessen var at det avsatte seg salthuder på overflaten, og disse ble hindret i å falle ned dersom overflaten var uren. Når salthudene viste seg var også tiden inne til å dempe varmen under pannene, men det var viktig med fortsatt jevn varme for å få den riktige konsistensen på saltet. Når det hadde dannet seg så mange salthuder at kjernen hadde vanskelig for å synke, var tiden inne for å ta det første saltet. Ved Vallø ble saltet tatt hver 6. time. Kurvene med saltet ble satt i en renne ved kokehuset så laken kunne renne av, og deretter båret til tørkekammeret. Dette rommet ble oppvarmet ved at røyken fra kokepannene ble ført i rør hit.

En slik koking ble kalt for et verk. Det tok 71 timer, og vedforbruket var 6 1/2 favner 3 1/2 fot ved. Størrelsen på verket var 68 kurver, noe som tilsvarte 29 5/6 tønne.

Saltverket var opprinnelig tenkt som en helårsbedrift, men kulde gjorde det umulig å gradere saltvann på vinterstid. For å holde oppe produksjonen var det blitt reist tre vintergradèrhus for isgradering av vannet, men Jacob Lerche mente at disse ikke hadde vært i bruk. En viktig forbedring ble gjort i 1767. Da bygget man et reservoir for gradert sohl, slik at man kunne koke kontinuerlig selv om det regnet noen dager.

Den største forandringen på produksjonssiden skjedde i 1774. Da begynte man å blande engelsk steinsalt i den graderte sohlen. Dette ble gjort i den siste kummen, og effekten var merkbar. Ved det første verket som tok 72 timer fikk man ut 40 - 42 tønner salt. En stor forbedring fra de ca. 29 tønner man hadde greidd tidligere. Samtidig reduserte man også vedforbruket. Årsproduksjonen ble nesten fordoblet ved den nye metoden.

I 1776 ble Jacob Leche ansatt som saltverksforvalter. Han var en mann som viste stor interesse for produksjonen og hvordan denne hele tiden kunne forbedres. Under hans ledelse økte stadig saltproduksjonen og kongens inntekter.

Pumpene på Vallø ble drevet med menneskekraft i et tredehjul i 1744. Året etter stod den første hestekunsten ferdig og i 1750 var også kunst nr 2 og 3 i drift. Sjøvannet ble pumpet opp gjennom blyrør fra ca. 5 favners dybde og opp i tårnet. Derfra rant det i trerør til graderhusene. Det var tre kunsthus, og i alt 4 hestevandringer på saltverket. Verket hadde også egen stall med plass til tretten hester, og i tillegg leide man inn hester og folk fra gårdsbrukene i nærheten. Hestene ble avløst hver fjerde time. Verket som drev pumpene, bestod av et enkelt hjul med aksel. Tidligere hadde man også brukt tannhjul på pumpene, Da kunne mann heve dobbelt så mye vann, men dette ble for tungt for hestene. Dette var den eneste formen for drivkraft på Vallø i over 40 år, til den første vindmøllen ble bygget i 1788. Men selv om vindmøller ble bygget var hestekraften viktig, ikke minst når vinden var svak. I 1831 er det en hestekunst og en vindmølle til hvert gradèrhus. Til hestekunsten var det montert en innretning som ga lyd når hestene vandret rundt, på den måten kunne man ha kontroll med at pumpene var igang. Blant hestekarene ble denne innretningen kalt for "sladra".

Fra gammelt av ble det brukt kunst eller hestevandring til å drive pumpene på Salt-verket. Siden ble det også bygd vindmøller, men da disse var avhengige av vind, måtte man hele tiden drive hestevandringen også. Grev von Dernath prøvde å løse dette problemet ved å undersøke muligheten for vasshjul. På Kongsberg hadde dette vært brukt i mange år, og greven fikk folk ned fra Kongsberg for å se på om Åsmundrødmyra kunne egne seg som vannbasseng, eller om man kunne koble en vannledning til Borrevannet. Begge deler var umulig, og planen ble skrinlagt.

Det kan vel hende at det var her Jacob Lerche hadde fått ideen da han i 1799 leide tomt av Søren Larsen Ringshaug og Jon Haldorsen Lasken

for å oppføre et møllebruk. Lerche ledet vannet fra

Åsmundrødmyra til en mølledam på Haldorsens eiendom. Selve møllebruket lå på Ringshaugs eiendom, og stedet ble kalt Brukebakken. Mølledammen lå øverst i Bruksbakken, og selve mølla noe lengre ned. Bekkeløpet ble lagt i rør i 50-årene. I de første planene for vannhenting i Ås-mundrødmyra hadde man tenkt seg en samledam ved Brekke.

Det skal også tilføyes at Leche allerede i 1760-årene hadde latt Åsmundrødmyra grøfte for å bruke torven til brensel ved saltverket.

Som tidligere nevnt hadde kongen store utgifter ved byggingen av Saltverket, men inntektene skulle også etter hvert vise seg å bli gode, da særlig under Lerches ledelse. I årene 1776 til 1794 ble det totale overskuddet av driften 212058 riksdaler. Videre var saltverket som statseiendom fritatt skatter og toll. For årene 1794 - 1811 var overskuddet 274308 riksdaler, men i 1812 gikk verket med underskudd. Det var altså under krigen at verket begynte å gå dårlig, og dette hadde sammenheng både med mangel på steinsalt og brenne.

Fredrik VI hadde nok allerede da en anelse om hvordan det ville gå, og den norske staten overtok driften av verket. Deretter gikk verket med tap, og i årene 1816 - 1818 var tapet på 158000 riksdaler + renter, og det ble tillyst tvangsauksjon. Før dette hadde staten pantsatt verket hos Peter Wilhelm Berg, en kjøpmann i Gøteborg. I 1814 var dette en litt tvilsom affære og Berg gikk rettens vei for å bli tilkjent verket. Han vant, men hadde da i mellomtiden gått konkurs. Ved annen gangs auksjon 6. desember 1818 fikk Tønsbergkjøpmennene Carl Stoltenberg og Niels Otto Bull tilslaget på 10100 sølvspesier. Senere gikk også apoteker N.J.Conradi i kompaniskap med dem. Det var vanskelig med penger i disse tider, og renten på lån var høy. Samtidig ble det toll på steinsalt og toll på saltinnførsel til Danmark. Alle disse tingene var med på å vanskeliggjøre driften, men til tross for dette klarte Stoltenberg å holde driften igang fram til sin død i 1830, men da var hans personlige økonomi ødelagt. Dette førte til at N.O. Bull også måtte oppgi sitt bo.

I 1831 forlangte staten som største kreditor, auksjon over saltverket, og den 22. august får det sveitsiske handelshuset Blumer og Tschudy tilslaget for 7100 spd.

Da Saltverket startet, strømmet det til med arbeidere både fra Tyskland og Danmark. Mange fra sognet fikk også arbeid, og mange bosatte seg på verkets gårder. Samtidig dukket det opp mange nye yrkesgrupper.

Når det gjaldt lønninger lå de på følgende nivå i 1790.

Månedlige lønninger var:

Saltmesteren 10 rd.

Oppsynsmannen 10 rd.

Kunstmesteren 17 rd.

Svennene 6-8 rd.

Gradererne 6 rd.

Bødkermesteren 10 rd.

Svennene 8 rd.

Tømmermesteren 10 rd.

Murmesteren 8 rd.

Smedmesteren 8 rd.

Svennene 6-7 rd.

I tillegg til håndverkerne var det mange løsarbeidere knyttet til verket, og innslaget av mindreårige var ganske betydelig. Man kan ikke lese dette av folketellingen, men i Saltverkets lønningslister kommer det tydelig fram. Kvinner og barn var lettere å utnytte, og de som var alene klarte seg med mindre lønn enn de som hadde noen å forsørge. Et annet forhold som også spilte inn var at på vinterstid hadde løsarbeiderne mindre inn-tekter enn de trengte for å forsørge seg. Det var derfor nødvendig for dem å oppta lån hos arbeidsgiver for å klare seg, og dermed oppstod et avhengighetsforhold som gjorde det lett for arbeidsgiver å bestemme lønnen. Løsarbeiderne tjente gjennomsnittelig 50 rd. i året på Vallø, og i årene 1740 - 1800 steg den nominelle lønnen 10-15 %.

De arbeiderne som hadde vært en viss tid i verkets tjeneste, eller deres etterlatte barn og koner, fikk en liten pensjon. De bodde da gjerne på en av verkets gårder. Denne pensjonsordningen utgjorde ikke store uttellinger for Saltverket. I 1770 var det en pensjonist, og i 1800 tolv. Pensjonene lå på 12 til 40 riksdaler i året.

I 1783 ble det opprettet et spinneri på Vallø. Dette ble anlagt for å skaffe de fattigste arbeidernes kvinner arbeid, og var i så måte nærmest en forsorgsinstitusjon. Kvinnene og barna ble brukt til å pakke salt eller "anden saadan Gierning, der til deres Kræfter og Duelighed kan passe sig." For dette hadde de halvparten av mennenes lønn.

Verket hadde også oppført noen arbeiderboliger på selve Vallø, og det var ikke store plassen hver familie hadde. Arbeiderboligene bestod av to kaserner, hver med 17 værelser og 14 kjøkken, og i 1801 bodde til sammen 107 personer fordelt på 23 familier i disse. Den resterende arbeidsstokken bodde i hytter og småhus i nærheten av verket. Opprinnelig var hver kaserne beregnet på 14 familier, og leilighetene på rundt 30 kvadratmeter skulle huse gjennomsnittlig 4-5 familiemedlemmer. Til fyring var det en kakkelovn i hver leilighet.

Saltverksforvalteren bodde derimot like standsmessig som bypatrisiatet, og hoved-bygningen bestod av 14 værelser pluss to sidefløyer.

Handelshuset Blumer og Tschudy overtok Saltverket i 1831 og drev det med stort hell fram til 1861. Den samlede saltproduksjonen i denne perioden var 3 à 400000 tønner salt. Samtidig med driften av saltverket opprettet de mange andre industriforetak på Vallø. Her kan nevnes ysteri, bomullsspinneri, fargeri.

Saltverket var i mange år en god forretning for det sveitsiske handelshuset, men i 1861 oppgav de sitt bo og verket ble nedlagt. Da hadde verket vært i drift i over hundre år.

Mesteparten av produksjonen i årene 1820 - 40 gikk til Danmark, men noe ble også solgt her hjemme. I 1835 stod følgende annonse i Norsk Handels-Tidende:

Som vi tidligere har sett var spirituosa en ettertraktet vare, og en god inntektskilde for produsentene. Apoteker Henne hadde vært leverandør til saltverket, men han hadde sterk konkurranse. I Tønsberg var det 34 høkere og vertshusholdere som solgte brennevin og øl, skrev byfogd Wulfsberg i 1791.

I tiårene etter 1814 økte forbruket av brennevin kraftig i Norge. To lover av 1. juli 1816 satte en stopper for innførsel av korn-brennevin. og gjorde brennevinsbrenningen svært fri for å dekke landets behov. At drukkenskapen øket i denne tiden er vel ikke bare en følge av disse lovene, men like mye på grunn av de tunge økonomiske kår som rådet. I Tønsberg var det på denne tiden flere brennevinsbrennerier, og fri utskjenking og lav pris førte til stort misbruk av alkohol. Flere Tønsbergkjøpmenn var medeiere i byens brennerier, og det var fullt ut i tidens ånd at Blumer og Tschudy anla et brennevinsbrenneri på Vallø i 1836. I 1837 ble det innført en avgift på 2 skilling pr. potte i byene. Samtidig var Tønsberg-brenneriene teknisk gamle, og de forsvant raskt. Vallø-brenneriet var derimot nybygd og overtok mye av markedet, og det hadde en produksjon på 10000 potter i måneden

(en pott er omtrent en liter). Brennevinsbrenning var en av de virkelig lukrative bedriftene på denne tiden, og Saltverket hadde noen år tidligere beklaget at vedprisen steg voldsomt på grunn av alle brenneriene.

Handelshuset Blumer og Tschudy anla også et ysteri mot slutten av 1830-årene. I årene fram til 1840 produserte de ca. 6500 pund ost i året ( et pund er ca. en halv kilo). De påfølgende år ble produksjonen øket til 8000 - 10000 pund, og ysteriet holdt driften igang til etter 1850. Å starte et ysteri på Vallø kan kanskje virke underlig, men for et sveitsisk firma var dette en naturlig industri. Dessuten var det et rikt jordbruksdistrikt i nærheten og gode muligheter for melkeleveranser.

Det kom flere sveitsiske ystere til Vallø. En av disse var Anders Kundert ,som faktisk ble en foregangsmann når det gjaldt fjøs- og melkestell i landet. Det var i 1847 at Kundert kom til Vallø, men han ble rett etter ansatt som en offentlig veileder i fjøs- og melke-stell. Snart ble det behov for flere sveitsere i Norge, og Saltverket på Vallø ble stående som en formidler av kontakten med Sveits og de sveitsiske driftsmåtene.

Slagen er et jordbruksdistrikt og det er få steder hvor det var mulig å anlegge kverner drevet av vannkraft. Det var en ved Markebo, og Jacob Lerche hadde anlagt en på Brukebakken.

I 1830 ble det i den nordre vindmøllen på Saltverket laget et kvernbruk. Det bestod av 5 melkverner og en grynkvern. Av melkvernene skulle to ha vært siktekverner og en sammalingskvern. Her kunne bøndene i distriktet få malt kornet sitt. Kvernsteinene finnes på Vallø ennå, og kan sees som flaggstangfot og fot for den gamle bensinpumpa i porten til raffineriet.

I 1865 var det en rekke mystiske branner på Vallø, og de bar preg av å være påsatt.et hele kuleminerer ved at gradèrhusene brenner ned. Denne brannen er så voldsom at stedets befolkning ikke greier slukningsarbeidet alene, og hjelp må tilkalles helt fra Horten. Den samlede branntakst for denne siste brannen var på 9000 spd. Det viste seg å være en 15 år gammel jente bosatt på Vallø som hadde satt på brannen.

Tidligere , i 1831, hadde den ene vindmøllen brent ned etter lynnedslag, og reparasjonen ble beregnet til 2300 spd.

Senere , etter nedleggelsen av saltverket, blåste vindmøllene ned, og mye av det som hadde vært produksjonsdelen av Vallø Saltverk var borte.

Jacob Lerche ble født i Larvik ca. 1738. Han var sønn av Fredrik Larsen Lerche og Kristine Hansdatter Hiertum. Fredrik Lerche var byfogd og sorenskriver i Larvik og ble fra 1753 bokholder ved Vallø Saltverk. Sønnen Jacob tok juridisk embetseksamen i 1760, men allerede fra 1759 hadde han vært assistent hos sin far. Da faren ble fjernet fra sin stilling i 1761, overtok Jacob denne, og han ble forvalter i 1766, en stilling han hadde til 1819 da han gikk av med pensjon. Pensjonen var 800 spd. i året.

Han ektet Maren Stoltenberg i 1763 og de bosatte seg på Åsmundrød, en gård som Jacob hadde kjøpt av sin tilkommende svigerfar i 1759.

Han døde her, men bodde en tid i forvalterboligen på Vallø etter at denne ble oppført i 1772.

Jacob Lerche var en interessert og dyktig mann både når det gjaldt gårdsdriften på Åsmundrød, og ikke minst driften av Saltverket . På gården satte han igang forbedringsarbeider og fikk "Det danske Landhusholdningsselskabs" store sølvmedalje for dette arbeidet.

I de årene han var ved Saltverket nedla Lerche et betydelig arbeid, og i hans tid ble det stadig foretatt tekniske forbedringer, og produksjonen økte betraktelig. Saltverket gikk også med et rimelig overskudd og ga gode inntekter til staten.

Også for dette arbeidet fikk Lerche utmerkelser og han ble slått til ridder av Danebrog og fikk senere Vasa-ordenen.

Under krigen 1807-1814 ble Lerche utnevnt til måneds-kapteinløytnant og kommandør for forsvarsverkene på Vallø. Det var gjerne sjømenn som ble utnevnt til disse stillingene, men Jacob Lerche ble utnevnt allikevel. At han i tillegg var den eneste som hadde graden kapteinløytnant av marinens 250 måneds-offiserer skyldes nok først og fremst hans gode forbindelser.

Harry Fett skriver i sin bok om Vallø at dyrehaven lå overfor det gamle skolehuset. Det var Jacob Lerche som anla denne private dyrehaven med eksotiske dyr og sjeldne blomster. Peter Tschudys sønnedatter forteller: "Min far fortalte om gamle dager på Vallø med dyrehaven med alle de sjeldne dyr som min bestefars skippere fra utlandet stadig forsynte med nye eksemplarer, fra paradis-fugler og apekatter til selhunder". Det var altså en dyrehave i parken til hovedgården det var snakk om, ikke en have åpen for almuen.

En av de tingene som kom i orden under Jacob Lerches ledelse av Saltverket, var byggingen av en egen kirke. Da den gamle trekulen på spiret falt ned i 1913, fant man en blykiste som inneholdt et pergament med følgende tekst:

"I Den Hellige Trefoldighets navn."

"Aar 1781 Oktober 14 er Grund-Steenen lagt til denne kirke, Christians kirke kaldet efter Hans Konglige Majestet Kong Christian den syvende - i hans regjerings Syttende aar. Aar 1782 den 3dje Juni blev begyndt at lægge svillene til kirken som den 13de September s.a. allerede var bragt under Tag og saavidt færdig at kirken endnu dette aar bliver Indviet at Hans Høyærværdighet Hr. Biskop Smith, da Hr. Morten Smith Petersen var Sogneprest til Semb og Slagen.

Kuglen hvori denne indlægges er opsadt den 14de September 1782. Hans Høy Grevelige Exellense Hr. Geheime Raad Joachim Godscke Molthe (Moltke) udvirkede som chef for Berg Weks Direktons 4000 Rd. til kirkens bygning - og Hans Exellense Hr. Geheime Raad Steman som nuværende chef har siden understyttet det begyndte arbeide.

Saltverkets betjente vare da Saltforvalter Jacob Lerche og Bogholder Johan Christian Hvoslef, Tømer Mester Jacob Smith haver bygget kirken.

Saltverket Wallø den 14de September 1782.

Soli Deo Gloria

af Saltforvalter

Jacob Lerche."

I 1979 ble det laget en ny kule av kobber som ble satt opp på spiret, og blykassen med papirene ble lagt inn i denne.

Lerches svigersønn Johan Christian Hvoslef tegnet et utkast til kirken, men det var ikke hans utkast som ble lagt til grunn for opp-førelsen. Kirken er utført i Louis-seize- tidens stil.

Langs nordveggen er det et galleri som svinger ut. Dette var kongestolen, og på brystningen er de forende rikers våpen malt. På vestveggen ved siden av orgelet var "Tschudy-stolen", altså plassen til verkseieren. Over kordøren finner vi Christian den VII's monogram. Alter-bildet er sansynligvis en kopi av et italiensk bilde.

Orgelet i kirken er skjenket av Christian den VII, og bygget av Diedrich Benche. Kirken er lite forandret opp gjennom årene, og har også helt fram til 1982 vært i privat eie. Først som en del av Saltverket, siden som Esso's eiendom. I 1982 var kirken 200 hundre år, og Sem kommune fikk kirken i gave av Esso. I tillegg ga bedriften 100.000 kr. til oppussingen. Sem kommune hadde da allerede bevilget 200.000 kr. til samme formål.

Bruksrettighetene var overdratt til menigheten lenge før, mot at Esso ikke skulle ha utgifter til vedlikeholdet.

FORSVARET AV VALLØ.

Kronprins Fredriks forbund med Napoleon mot Sverige, og Englands krigserklæring mot Danmark-Norge, satte en brå stopper for Tønsbergborgernes blomstrende handels-virksomhet. Mange skip ble liggende i embargo i utenlandske havner, og svensker og engelskmenn kapret skuter langt inn i den norske skjærgården. Det fantes også et norsk kaprervesen, men det var først og fremst i Sørlandsbyene at disse holdt til. Men selvfølgelig var det på Vallø at en av de få beslagleggelsene av utenlandske skip i vårt distrikt skulle finne sted.I 1807 ble det engelske skipet "Apollo" under kaptein Samuel Moody, tatt i arrest på Valløy havn, og på ordre fra byfogden innbragt til Tønsberg og konfiskert ved en bytingsdom av 16. juni 1808.

Allerede ettersommeren 1807 tok Tønsbergs borgere et initiativ til å forsvare byen og saltverket på Vallø, og vinteren 1807-1808 ble Vallø befestet med tre batterier,(Det østre Batterie, Prinds Christians Batterie og Fischers Batterie , senere flyttet til Rødsteen d.v.s. Helodden) hvert med hundre manns kystvern, en rekke kanoner, og dessuten et bevegelig batteri på eidet mot fastlandet. Kystvernet var delt i 5 seksjoner, og stod under kommando av Krigsråd Grønvold på Sem Hovedgård. 2. seksjon, under løytnant Hans Jensen Breche (fra Brekke, Vestre i Sem), skulle forsvare Vallø Saltverk, og mannskapene fikk opplæring i kanoneksersis ved de batteriene som var innrettet der.

Batteriene stod ferdig 7. mai 1808. Fischers batteri var omgitt av et peleverk med en vold av svære steiner og jord. Ved det østre batteriet var det oppført en gråsteinsmur som var dekket med med jord og fyll. Stranden foran batteriet var belagt med tang. Dessuten var det satt opp to vaktstuer og et vannhus.

Batteribefal var Lerche og månedsløytnantene Johansen og Samsing.

På sitt situasjonskart over Vallø fra 1814 forteller Johs. Bruu at: "Cheferne for Batteriene var i Krigens Tid Capteen Leuitnant Vincent Lerche, Maanets:Lautnant Johansen paa Prins-Christians

Baterie, Maa:Leuitn. Mads Sanning paa det Søndre-Batterie og Maa:Leuitn. Christian Koch. Alle Værkts Mandfolk maatte besette Batteriene". (Her tar nok J. Bruu feil. Det var Jacob Lerche som var kapteinløytnant.) Det var også en skjærbåt "Biørnen" under kommando av styrmann Johs. Bruu. Denne var bemannet med sjøfolk og lå oppankret på Valløbukta som en del av saltverkets forsvar. Da denne drev på land og ble skadet i et uvær i oktober 1808, ble det opprettet en utkikkspost bestående av styrmann Bruu og 3o matroser på Torgersøya. Denne vakten ble inndratt 11.november 1809 og folkene tok hyre i kornfarten.

Allerede i august 1809 søkte Samsing om avskjed for å delta i kornfrakten, og Lerche skriver i en kommentar til dette: " Det er en sann plage å ha sjømenn i land nå da det bydes så store fortjenester på sjøen."

20. oktober 1809 bestod besetningen av sjefen, Lerche, to månedsløytnanter, 1 overkanoner, 4 kanonerer, 22 konstabler og 75 underkonstabler. Alle tilhørte verkets faste arbeidsstokk.

I årene 1985-1989 har "Prinds Christians Batterie" blitt restaurert. I dag står det tre kanoner der, men i 1808 var det bestykket med sju 24 punds kanoner. Det fantes også en kuleglødeovn, og denne ble brukt til å varme opp kanonkuler med, slik at disse kunne forårsake brann når de traff fiendens skip. Annen ammunisjon var kardesk d.v.s. en blikkboks med ca. 25 et punds kuler som ble skutt ut og ga en slags hagleffekt. Skrå var en pose med jernskrap og lenkekuler (to kuler forbundet med kjetting) til å ødelegge skipenes rigg. Batteriet er oppkalt etter Prinds Christian August av Slesvig-

Holstein-Sønderborg, som var sendt til Norge som kommandrende general sønnenfjells, og utnevnt til president for Regjerings-kommisjonen i 1807.

Et annet viktig trekk i forsvaret av Vallø var rokanonbåt-flotiljen. I oktober 1807 satte noen av byens borgere igang med å samle inn penger til bygging av rokanonbåter. Mathias Føyn påtok seg å bygge og utruste en båt, og andre av byens velstående borgere gikk sammen om de andre båtene, og våren 1808 ble det levert 4 båter. Båtene fikk navnene "Teje" , "Axel Thoresen", "Einar Tamberskjelve" og "Hagen Jarl". Kanonbåter av denne typen ble virkelig en trussel for svenske og engelske kaprere som kom for langt inn i skjærgården. På våren 1809 ble det opprettet en særlig divisjon i Sandøysund på Hvasser. Den bestod i 1810 av ialt 5 sjalupper og 5 kanonbåter, og hadde som fremste oppgave å hindre fienden å gå opp til Tønsberg og Vallø.

Den 25. oktober 1808 greide måndsløytnant Peder Søberg å ta den engelske kof "Hector" og den svenske galeasen "Favorit", utenfor Vallø. Prisene ble brakt inn til Sandøsund. Han brukte da den armerte losbåten "Rosen-krantz".

I 1814 lå kanonbåtflotiljen på Valløbukta, og hæravdelinger stod på Vallø. Man var redd for svensk invasjon. Den kom ikke, men det skulle senere vise seg at svenskene hadde hatt reelle planer om en landgang.

Etter Napoleonskrigene mistet "Prinds Christians Batterie" sin militære betydning og forfalt.

I sin bok, Reise nach Nor-wegen fra 1779, forteller Johann Christian Fabricius at Vallø er en sandet og steinet halvøy. Han forteller også at brygger og anlegg på saltverket er mye utsatt for sjøen. Fiskefangsten er rik og peleorm, og at rør o.l. blir ødelagt etter kort tid i det laksefisket som forvalteren driver, gir den årlige fangsten er 80 - 100 laks. På en befaring langs stranden fant han forskjellige planter så som nikkesmelle, lintorskemunn, østersurt, marehalm, vassveronika, strandarv, skrinneblomst og bakkemynte.

Helsestellet kom først i faste former da det blir ansatt Landphysicus i Jarlsberg Physicat. Den første legen var dr. med. Hans Iver Horn som virket fra 1785 - 1807. Hans etterfølger var Christian Raben.

Før Horns tid var man i Tønsberg i sykdomstilfeller henvist til bartskjærere (barberer), kirurger, ocu-lister, broksnidere og andre kvaksalvere. Byens første apotekere hjalp også til med sin vitenskap.

Horns oppgave var først og fremst å bekjempe de smittsomme sykdommene og epidemier som syfilis, radesyke og kopper. Fnatt eller skabb var så vanlig at det ikke ble regnet som en sykdom.

Før dette fra 1779 til 1786 hadde Hendrich Christopher Riege virket som lege på saltverket og i Tønsbergs omegn. Forvalter Lerche sier i sin attest av 25 april 1786 dette om Riege: "Forviiseren heraf Chirurgus Hr. Henrich Christopher Riege har i en Tiid af 7 aar opholdt sig i denne Egn og saavel i Skadis som Svagheds Tilfælde været brugt ved dette Konglige Saltverk hvor han med Kongelig allernaadigst Gage har praktiseret i 4 aar saavel i chirurgiske som Medicinske Tilfælde, der for det meste har udfaldet saa heldig at jeg ikke har aarsage til andet end at bevitne hans særdeles Fliid og anvente Umage." Årsaken til at Riege forlater distriktet er den nyopprettede stillingen som Horn fikk. Riege har sikker søkt denne stillingen men ikke nådd opp.

Allerede i årene 1807-1808 hører vi at det blir foretatt systematisk vaksinasjon for første gang. Da blir alle over 1 år som ikke har hatt kopper vaksinert, og bl. a. blir Vallø Saltverk nevnt som et av de stedene hvor vaksinasjon har foregått.

Dr. Horn og Vallø Saltverk var apoteker Christian Reinhold Hennes største kunder. Henne drev "Løveapoteket" i Tønsberg, og hadde vært apoteker siden 1768. For Vallø Saltverks vedkommende var det særlig spiritus vini til arbeiderne som utgjorde den største delen av regningen. Saltverket kjøpte medikamenter for i alt 219 riksdaler i 1796. De påfølgende år gikk summen noe ned.

Presterød hospital , som var marinens sykehus i området ble bestyrt av overkirurg Hoffmann. I årene 1809-1810 ble dette sykehuset utvidet med 120 senger, og Leches nestkommanderende på saltverket ,artilleriløytnant Paul Martin Johansen ble tilsynsoffiser i 1812.

Løytnant G. Hagerup innmeldte 20. desember 1808 etter en inspeksjon av sykehusene i Tønsberg og på Presterød:" Jeg igiennomgik i Tirsdag dem nøye og forefandt de Syges Tilstand høyst beklagelsesværdig. Vel er det Locale ved Præsterød og Husene i Byen upaaklagelig, men da meget faae undtagen eyer noget at ligge paa uden Halm, er Patienten berøvet den fornødne Hvile og ey i Stand til at afklæde sig, maae derfor insue og bevare Sveed og usunde Dunster hos sig - hertil kommer Mangler af Gangklæder hos de fleste."

Når det var fødsler på gang ble det ofte brukt "kloke koner", nabokoner eller man greide seg selv. I 1810 bestemmer regjeringen at amtmannen skal arbeide for at det offentlige skal tilsette jordmødre i byene og land-sognene. Dette fører til at Vallø får sin første jordmor. Hun virker fra 1802, og julaften 1811 får hun også Sem og Slagen som virkefelt. Hun het Martha Marie Nilsdatter Toppenhaug og var gift med graderer Nils Jensen Toppenhaug. Vallø hadde egen jordmor forbi 1850.

Mange av de epidemiene som kom til distriktet kom via sjøfarten, og når smitte ble oppdaget på ei skute ble denne lagt i karantene. Som karantenested ble Saltverks-bukta brukt, men allikevel hendte det at sykdommen spredte seg.

I 1854 forekom det kolera i Christiania og smitten kom med en båt hit til distriktet. Det var jakten " Foreningen" som på vei fra Christiania til Vallø. Under turen døde en matros, og båten ble lagt i karantene. Allikevel spredde sykdommen seg til Tønsberg og omegn, og 47 mennesker døde i epidemien. De som døde var stort sett de fattige og de eldre. Mellom 60 og 70 prosent av de som ble smittet døde.

Folketellingen av 1801 kan fortelle oss at det allerede da fantes et vertshus på Vallø. Vertshusmannen. som det står, var den 55 år gamle Erich Larsen. Han var gift med Christine Olsdatter, og hadde fem barn i alderen 16 til 25, som alle bodde hjemme. I tillegg var det en tjenestedreng og to tjeneste-piker i husholdet.

Han drev vertshuset til sin død i 1817.

Vertshuset bestod i 1837 av en hovedbygning, en drengestue og et bryggerhus.

Lars Solberg Bull søkte i 1841 om å få drive gjestgiveri og vertshus på Vallø. Da hadde han allerede bestyrt gjestgiveriet noen år, og fikk attest på at han hadde holdt ordentlig hus. Lars Solberg Bull hadde arvet eiendommen etter sin svigermor som var Erich Larsens 2. kone. Huset ble kalt "Bullegården". Senere var det mange som drev vertshus på Vallø og brennevinssalg, og i 1846 utgjør brennevinstollen for skjenkestedet 10 spd. Fra 1860 er det også skysstasjon på Vallø. I 1874 blir hotell- og landhandleribygningen solgt til kjøpmann Knoff, og denne eiendommen blir hetende "Knophe-gården". Harry Fett forteller om Linka Hansens erindringer: "Hun husker Krøgersalen i det gamle gjestgiveriet hvor det ble spilt billiard og drukket. Her holdtes også auksjoner. Auksjonarius skal en gang ha fått tilnavnet Biff-Krøger etter en auksjon".

På et kart fra 1874 står det inntegnet to hotell, et i Knophegården og et i Glasværksgaden.

Skipper og vertshusholder Lars Solberg Bulls sønn, Anders Berg Bull, anla en skipsbedding på Saltverkets eiendom i 1850. Denne lå mellom tapetfabrikken og nåværende marina. I april 1851 gikk det første skipet av stabelen. Det var briggen "Wilhelm Tell" som senere forliste ved Tønsberg Tønne. I "Tønsbergs Tidende" skrev man at navnet antagelig var ment som " en Opmærksomhet mod de paa Værket boende Schweitzere, hvilke ogsaa bleve meget forbausede og bevægede".

Senere ble det foretatt reparasjoner på skip, og det ble bygget et skip "Tre Brødre" for Anders B. Bull. I disse årene beskjeftiget verftet en mester og 20 - 30 mann. Skipsbyggmester var Ole Larsen som bodde på Vallø. I 1860 var verftet nedlagt, men A.B. Bull flyttet virksomheten sin til Kaldnes og fortsatte å bygge skip i stor stil. Larsen fulgte med til Fagerheim. Blant annet så verdens første tankskip dagens lys på "Bulleverven". Anders Berg Bull ble senere ordfører på Nøtterøy.

I 1844 kom det igang et bomullsveveri med 40 vevstoler som beskjeftiget ca. 80 arbeidere. Hvert år ble det laget omkring 110000 alen av forskjellige slags tøy. Det ble videre laget 1200 par strømper og 1200 bomullstørklær. I perioden 1851 - 55 ble veveriet drevet med dampkraft. Det var nå 35 arbeidere og det ble levert 240000 alen lerret og annet stoff. Et bomullsspinneri ble anlagt i 1855.Seksten mann arbeidet her, og det ble spunnet 40000 pund med garn. Til sist ble det også opprettet et fargeri som beskjeftiget 4 arbeidere.

Rundt 1860 var denne virksomheten nedlagt.

I 1870 kom bomullsveveriet igang igjen og ble drevet av Peter Blumer i noen få år. Nå var det kun 8 mann i arbeid.

Til og fra Vallø Saltverk var det stadig forbindelse med utlandet, både via skips-trafikken og det faktum at mange fra Tyskland var engasjert ved saltverket. Dette førte til en ganske livlig handel som Tønsbergkjøp-mennene etter hvert fant meget sjenerende. I 1775 kom det et forbud mot nürnbergernes og sveiternes handels-viksomhet. Dette stoppet ikke handelen, og stadig ble det solgt sukker , kaffe, brennevin og andre varer fra fartøyer som lå ved Vallø.

I 1862 søkte Mathias Lorentzen om å få opprette et landhandleri på Vallø. Senere var det flere som søkte uten å få tillatelse.

Jacob Hersleb Knoff fikk i 1874 anbefaling som landhandler på Vallø, og han slo seg ned i det som senere skulle hete "Knoffegården".

Landhandlerne hadde en handelsskatt fra 4 til 10 spd. i året, alt etter størrelsen på virksomheten. På Vallø var skatten 10 spd.

FISKE OG FANGST.

Beliggenheten til Vallø gjorde det til en selvfølge at fisk var en viktig del av kosten for "Verkets" befolkning. Men også for eierne av Saltverket var fisket en inntektskilde. Til gårdene som Saltverket hadde kjøpt, hørte et rikt laksefiske, og fangsten kunne komme opp i 100 laks i året.

Jacob Lerche forteller at det var rikt sildefiske, og at man med garn og ruser fisket torsk og helleflyndre. Des-suten ble det fisket laks langs hele Slagenskysten. Torske og helleflyndrefisket foregikk også fra isen vinterstid. I 1822 fortelles det at mange fiskere fra Slagen deltok i makrellfisket i Christianiafjorden. Etter hvert ble det så mange fiskere at det ble nødvendig å opprette fiskeritilsyn. Allerede i 1849 forlangte fiskere fra Slagen og Valløs østkyst at formannskapet skulle treffe forføyninger for å hindre fremmede fiskere å ta fisken, uten at formannskapet kunne gjøre noe med saken.

Vallø oljeraffineri har den dag i dag lakserett, og denne er leiet bort til private. Raffineriet drev selv fisket fram til 1937, og hadde en kilenot stående. I 1933 oppga de å ha fisket 107 laks til en samlet verdi av 335 kroner. I 1937 ble nota solgt og laksefisket leiet ut. Under krigen ser det ut til at Esso igjen har overtatt fisket, for i vaktjournalen for september 1943 står det at bedriftsfiskerne skal legitimeres for den tyske vaktstyrken og få kjennskap til passord før de drar ut på nattfiske.

Å dyrke østers har vært vanlig helt siden antikkens tid i Middelhavsområdet. I 1870 - 80-årene tok man opp igjen idèen med å drive fram østers for salg i de nordiske landene. På et kart som sersjant Rud tegnet av Vallø i 1874, er den den store bukta sørvest på halvøya merket "østerskultur". Mange hadde ment at østersavling var en næringsgren som passet godt for Tønsbergdistriktet, men noe større omgang fikk det aldri, selv om Tønsberginteresser gjorde seg gjeldende på andre steder i landet innen denne næringen.

For selve produksjonens del gjaldt det å ha saltvannspoller med liten forbindelse med sjøen. Her kunne temperaturen komme opp i 20 - 25 grader C. , og østersen ville få gode forplantningsforhold.

Det var også ønskelig å stenge saltvannspollene helt og dekke saltvannet med ferskvann. Ferskvannet ville virke som et drivhusglass og forhøye temperaturen under gytingen. Deretter ble yngelen samlet og oppdrettet til salgbar størrelse. Opp-drettspollene hadde åpnere forbindelse med havet og lavere temperatur, helst 16 - 20 grader C. i sommertiden.

Den bukta som er merket "østerskultur" på Ruds kart, er nok ment som en oppdretts-poll.

I 1890 var det store mengder sild i fjorden, og etter silda kom det også mye hval. Carsten Brun bestemte seg for å fange hval med hvalbåten "Imanuel", og det ble raskt bygget et lite kokeri på Helodden. Den første november 1890 kom "Imanuel" slepende med den første hvalen inn Valløgapet. Dette vakte oppsikt. Det var bare en sesong at det ble kokt på Helodden, men fangsten fortsatte og trankokeriet i Tenvik overtok. Det fortelles at det i 1892 ble kokt 92 hval som var fanget i Oslofjorden, på Tenvik.

Oppsikt vakte det også i 1907 da to hvaler på 20 - 30 fot var helt inne på Valløbukta og blåste.

VALLØ GLASSVERK.

Høsten 1875 kunne produksjonen settes igang på Vallø Glasverk, et industri-eventyr som skulle vare i 4 år. Det er en mann som på alle måter er nær knyttet til glassverket. Han var sønn av en velstående finansmann i Christiania, og hadde fått en solid utdannelse, og het Ernest Christopher Frølich (født 1836). Han var forretningsmann og var villig til å satse på sine ideer. Samtidig levet han også et liv på Vallø som viste at han tilhørte den øverste sosietet. Han titulerte seg med Godseier, og bodde på Vallø Herregård, som han selv kalte den. Her holdt han store selskaper for Christianiasosieteten, og H. Fett og "Tunsbergeren" forteller om et bryllup mellom den engelske reisende Sir Hubert Smith og en engelsk sigøynerinne, Miss Esmeralda Loch, som Frølich holdt på Vallø Herregård. Etter bryllupet, forteller Fett, dro brudeparet i lukket vogn til Larvik, hvor Sir Hubert hadde satt opp sitt brudetelt i Bøkeskogen. Siden dro de til Sir Huberts gods i England.

Frølich hadde oppholdt seg i England i sin ungdom, og hadde skaffet seg kontakter like opp til kongen. På hans korrespondansekort stod det et fint adelig våpen og "Vallø Castle" med kirke og rettigheter. I 1874 hadde han slått seg ned på Vallø med kone Sara Victoria Jacobsen og 6 barn. Frølich var tiltrukket av de muligheter stedet gav for å anlegge en ny bedrift, og det var i følge hans egne beregninger de beste utsikter til et godt økonomisk resultat.

i 1860-70 årene var det en voldsom økning i bryggerivirksomheten i Norge. En følge av dette var en konstant mangel på flasker. Vi hadde vært vitne til første etappe i Norges industrielle revolusjon, og det var høykonjunktur.

Importen av luksusvarer økte betraktelig, bl.a. vin på flasker. Tilgangen på kapital var også større, både fordi vi hadde fått norske handelsbanker, og utenlandske investorer kastet sine øyne på Norge.

Ernest Frølich hadde gjort en kalkyle som viste muligheter til god fortjeneste, og investorene var lette å skaffe.

Anleggskalkylen var på 210000 kroner. På inntektssiden beregnet han en årlig produk-sjon på 3,6 millioner flasker til en salgspris på 15 øre. Dette ville gi inntekter på 540000 kroner pr. år, d.v.s. et utbytte på 55% pr. år på aksjekapitalen.

Den 18. april 1874 ble denne aksjefordelingen vedtatt av generalforsamlingen: Aksjekapitalen på 240000 kroner skulle fordeles på 96 aksjer à 2500 kroner. De største interessentene var Frølich, Wedel Jarlsberg, apoteker Ditten og bryggeri-eierne M. Langaard og I. H. Schwensen. I alt var det 37 aksjonærer, og Frølich skulle være administrerende direktør.

Det var mange årsaker til at Frølich valgte Vallø som lokalitet for sitt glassverk. Kalkylene var laget på grunnlag av ølflaske-produksjon, og Vallø lå som et slags geografisk sentrum for de store østlandske øl-bryggeriene. Samtidig hadde stedet en god og isfri havn med gode dampskipsfor-bindelser til både innland og utland. Det var ikke mer en ti år siden Saltverket var nedlagt, det stod store bygninger ledig, og det var kai på stedet. Dette ville lette investeringene.

Dessuten hadde Frølich fått kontrakt på leie av de gamle arbeiderboligene etter Salt-verket, og arbeidskraft fantes på stedet. Også her var kun minimale investeringer nødvendig. Da Frølich kjøpte Saltverkets eiendom fikk han også Stormyr i Slagen. og muligheten for billig brensel derfra var en del av regnestykket. Han fikk et svensk firma til å beregne brenselsinnholdet i myra, og firmaet fant ut at torven tilsvarte 85473 favner furu-ved til en verdi av 1196622 kroner.

For å kunne sette igang et glassverk var Frølich avhengig av faglært arbeidskraft. Dette var det lite av i Norge, og de fleste av glassverksarbeiderne ble skaffet fra Sverige. Da glassverket ble satt igang i 1875 hadde det følgende arbeidstokk: 20 glasspustere, 26 innbæringsgutter (barne-arbeid ble forbudt i 1892), 2 oppleggere, 1 smelter, 2 laboranter, 2 glassildere, 1 kulltriller, 2 murere med håndlangere, 1 "Tempelovns-mann", 2 knadere, 2 smeder med 2 oppslagere, 1 maskinist med 3 hjelpere, 1 kjører, 1 flaskevraker, 3 pakkekoner, 2 dagarbeidere, 1 snekker og 1 portner. I alt 78 arbeidere og 2 kontorfunksjonærer i tillegg. For å sikre seg innbæringsgutter anla glassverket en egen skole, og læreren var også verkets bokholder. Men etter som tiden gikk kom arbeidsstokken til å endre karakter bl. a. fordi det skulle vise seg vanskelig å holde på arbeidskraften.

En del av fagarbeiderne til glassverket måtte Frølich hente fra Sverige. Han disponerte arbeiderboligene etter Saltverket, og lei-lighetsstørrelsen var 1 rom og kjøkken. For å prøve å binde arbeiderne til stedet fikk hver av dem et jordstykke i tillegg.

Arbeidsforholdene var særegne ved glassverket. Glasspusterne hadde akkord og ble purret når smeltemassen var ferdig, selv midt på natten. Selv om det var hardt arbeid, hadde fagarbeiderne fordeler. På Vallø ble de tilbudt fritt hus. fri brensel og lønn etter gjeldende tariff, dessuten skulle de ha ventepenger hvis ovnene ble satt ut av drift. Lønnen skulle utbetales hver 14. dag. Brekkasje ble trukket fra på lønnen. For en god glassblåser kunne lønnen ligge på 150 kroner måneden (ventelønnen var 30 kroner), og hyttemesteren lå på ca. 200 kroner.

Det ble anlagt en "Værks-skole" for å sikre tilgang på innbæringsgutter, og glassverkets bokholder var også lærer.

Men til tross for nevnte fordeler, skulle det vise seg vanskelig å holde på arbeidskraften, og straks det spurtes om høyere lønninger på et annet glassverk, dro en del arbeidere. For å unngå dette prøvde man å komme til enighet om samme lønn på glassverkene, for ikke å ta arbeiderne fra hverandre.

Den eiendommen Frølich hadde overtatt, inneholdt en del bygninger og kai. For at glassverket skulle kunne settes igang, var det nødvendig med reparasjon og forandringer av eksisterende bygninger samt nybygging.

I den gamle sjøboden ble "tempelovnen" plassert. Til oppbyggingen av smelteovnene var det behov for en stor mengde teglstein, og denne skulle brennes i "tempelovnen".

Kornmagasinet som befant seg på eiendommen kom senere til å bli kalt «Verkstedsbygningen», og her ble knuseverkstedet med dampmaskin, tørkeanlegg for smelteovnen og lagerplass til råvarer innredet.

Selve smeltehytten ble bygget fra grunnen av. Her skulle smelting og blåsing foregå. Det ble oppført 2 smelte-ovner, og 8 kjøleovner pr. smelteovn hvor de ferdige produktene sakte ble avkjølt. Senere ble det også oppført en tredje smelteovn. Dessuten ble det oppført smie og en ny kontorbygning.

I august 1875 ble produksjonen satt igang. Som råvarer til flaskeproduksjonen var det innkjøpt brunstein, melkalk, flusspat, glasskår, halm, kull, sand, soda og torv. Dessuten var man igang med torvstikkingen på Stormyr.

I den første perioden fra august 1875 til april 1876, ble det gjennomsnittlig produsert 4716 flasker om dagen. Senere ble dette øket til 5436 flasker, men topproduksjonen ble først nådd i 1878 med vel 7000 flasker pr. dag. Til tross for stor produksjon holdt produktet høy kvalitet.

Men selv om produktet var godt, skulle det vise seg å være vanskelig å omsette, og store deler av produksjonen ble for lager. I desember 1878 har man en lagerbeholdning på 849848 flasker.

De kalkylene Frølich hadde foretatt, skulle vise seg å være meget optimistiske. Da beregningene ble foretatt var det høykonjunktur, men da glassverket satte igang produksjonen var det et sterkt konjunkturfall. Selv om produksjonen gikk som planlagt, og man til og med fikk både sølv- og bronsemedalje på verdensutstillingen i Paris i 1875, var det vanskelig å selge flasker. I sin kalkyle hadde Frølich beregnet en salgspris på 35 spd. pr. 1000 flasker (15 øre stykket), men allerede i 1876 hadde denne sunket til nesten det halve, 19 spd. pr. tusen. Konkurransen mellom de norske glassverkene hardnet også, selv om man hadde forsøkt å komme til enighet om en felles pris. Selv om produksjonen på Vallø går for fullt blir det meste produsert for lager, og allerede det første regnskapet viser underskudd.

Man må ut på lånemarkedet etter driftsmidler, men situasjonen forverrer seg stadig, og det oppstår etterhvert stor uenighet innen direksjonen, spesielt mellom Frølich og apoteker Ditten, noe som kuliminerer med en regelrett slåsskamp om protokollen på direksjonsmøtet 4. juli 1879.

Utover sommeren og høsten 1879 blir det stadig mer klart at verket ikke kan holde det gående, og 16. september erkjente man konkurs og overlot Vallø Glasverk til skifteretten. Årsaken var sviktende av-setning, fallende priser, store gjeldsforpliktelser og samtidig var det umulig å skaffe likvide midler. Vallø Glasverks konkurs kan til en stor del sies å være en følge av den økonomiske nedgangsbølgen i Norge i 1870 årene.

I 1888 kjøpte et selskap, "Fangen og Walker", bestående av Chr. Lilloe, Stener August Fangen (forfatteren Roald Fangens far) og Henry Stirling Walker, Glassverk-stykkene og satte igang et sag og høvleri. Startkapitalen var 3000 pund, og kjøpesummen var 13500 kr, men allerede i 1892 ble eiendommen solgt igjen. Energi-kilden til sag og høvleriet var selvfølgelig damp.

Tømmer til sagbruket ble levert fra omliggende distrikter, og på vinterstid foregikk tømmertransporten over isen. Jørgen Karlsvik forteller om en slik tur som hans far foretok:

"Tømmeret ble fraktet på isen om vinteren, akkurat om det ble rodd om sommeren. Det var noe til tømmerstokker i gamle dager, det ble opptil 7 bjelker på en stokk, vi lar ikke trærne bli så store nå, det lønner seg ikke. Far kjørte ofte fra stranden her (Karlsvika) med tømmer til en trelasthandler Fangen på Vallø. En gang holdt det på å gå galt, isen røk og far kom under kjøretøyet, det fløt jo heldigvis på trelasten. Han fikk skåret opp seletøyet og befridd hesten, men så gjaldt det å få den opp på isen. Han slet lenge med det, helt til han kom til å huske på at han hadde hørt man skulle forsøke å kvele dyret. Da kaster hesten seg i været og kaver seg opp, og sånn gikk det denne gangen også. Da var far helt ferdig, han husket visst ikke stort mer før han satt i en stue og ble pleiet. De hadde ikke noen skikkelig stall å ta vare på hesten i, så den ble pleiet i rommet ved siden av den stuen far satt. Det var gemyttlig på den måten."

I 1873 startet Eduard Fett (født i Hamburg 1849) Vallø Pap & Uldfabrik sammen med sin fars gamle venn Fredrik L. Culmse (født i Roskilde).

Til fabrikken ble det innkjøpt dampmaskin, hollender- og pappmaskin, og det ble laget tørkerier for forskjellige salgs papp. Til en shoddyfabrikk ble det innkjøpt en engelsk shoddymaskin (shoddy: ull av opprevne ullfiller). Sommeren 1874 stod fabrikken ferdig og produksjonen kunne starte.

Flere av arbeidstokken kom fra Sverige og arbeidstiden var 10 timer om dagen etter følgende mønster: Arbeidet startet kl. 6 om morgenen, med 1/2 times frokost, en times middag og 1/2 times vesperfrokost, på Vallø kalt økt. Arbeidsdagen sluttet klokken 7 om kvelden.

I 1880 ble en tapetfabrikk satt igang.

Den 29. mai 1889 kokte en gryte med tjære over hos Fett og tok fyr. Brannen kunne sees fra Tønsberg mellom 7 og 8 om morgenen, og både menn og kvinner deltok i slukningsarbeidet. Ved åttetiden hadde vinden slått om, og derfor ble ikke Fangen og Walkers bygninger berørt. (Tønsbergs Blad 1. juni 1889) Hele fabrikken ble ødelagt ved brannen. Det ble bygget opp igjen og sommeren 1890 stod en ny fabrikk klar.

Denne bedriften ble stiftet 3. januar 1891 ,og kjøpte opp E. Fetts tapetfabrikk på Vallø. Årsaken var at etter brannen hadde ikke Fett selv den nødvendige kapital, og var derfor nødt til å omdanne bedriften til et aksje-selskap. Daniel Raaen ble disponent i 1903, og han kom senere til å overta fabrikken.

Tapetfabrikken fremstilte alle sorter tapet, og hadde i alt 5 trykkemaskiner, som hver kunne trykke 1000 ruller om dagen. Det ble også senere anlagt en sandpapirfabrikk for å gjøre landet selvhjulpene på dette området. Tilsammen beskjeftiget fabrikken 60 - 70 mann.

Den 28. mars 1906 "gol den røde hane" igjen. Brannen oppstod i en stor bod etter glassverket, og ialt brant 14 hus og 150 tonn kull i det voldsomme gnistregnet. Denne gangen ble selve tapetfabrikken spart, men en del av de områdene som hadde brent og som tilhørte Fett, ble nå kjøpt av "Tapeten". "Magasinet", eller den tidligere vattfabrikken, ble også herjet av brannen. Denne hadde vært leiet bort, og hadde blant annet vært lager for hermetikk (ansjos) merket "Vallø Preserving".

Flere ganger var det branntilløp. En gang ble baller med papir antent av gnister fra fraktebåten "Unions" pipe, og i neste øyeblikk var det et voldsomt bål på kaia.

Neste katastrofe kom i 1945. Under bombingen i april ble tapetfabrikken totalskadet. Igjen måtte det bygges opp fra grunnen, og i august 1946 kunne man sette igang produksjonen, til tross for vanskeligheter med å skaffe byggematerialer og lignende i etterkrigstiden. I disse nye lokalene holdt fabrikken til helt til man i begynnelsen av 1980-årene måtte innstille driften.

Fett startet opp tapetproduksjonen bl. a. ved hjelp av noen arbeidere han hadde med seg fra Gøteborg. Noen av disse ble også med Fett til Oslo, da han forlot Vallø. Fra en liten bedrift på 10 - 15 ansatte vokste "tapeten" til 65 - 70 arbeidere og funksjonærer i begynnelsen av sekstiårene. Svært mange av dem hadde meget lange ansettelsesforhold.

En liten nisjeproduksjon fant sted på Vallø under annen verdenskrig. Olaf Larsen, sønn av fotograf A.T. (?) Larsen i Tønsberg satte i gang med dette. Han var pensjonist og hadde kommet tilbake fra Letchworth i England rett før krigen brøt ut. I England hadde han drevet innen fotoindustrien, og da det i Norge dukket opp et stort behov for røntgen-papir, så satte han igang en produksjon på Vallø Tapetfabrikk. Olaf Larsen var svoger til disponent Raaen på tapetfabrikken, så det var naturlig med lokaler her. Produksjonen foregikk fram til bombingen 1945. Olaf Larsen dro til Sverige hvor han fortsatte produksjonen en stund. Dette er sannsynligvis den eneste gangen en slik produksjon har foregått i Norge.

Disponent Finn Raaen har en samtale med Victor Olsen og Axel Andersen i forbindelse med jubileumsboken. Her forteller de om ansatte og episoder i fabrikkens historie. Blant annet kommer de inn på noen av de ansatte fra gammelt av. Her finner du den lystige Anders Alting i fyrhuset som spilte fiolin. Når det var middagspause var han ikke sen om å spille opp til dans. Da var det gjerne "slenger'n" det gikk på.

Victor Olsen var ansatt på fabrikken i over 50 år. Han var vaktmester den senere tiden, men hadde vært innom mange deler av produksjonen. og kjente Vallø ut og inn.

Petter Eliassen begynte som pakker i 1899. Han sydde også de store ballene i strie. Finn Raaen forteller at han som gutt syntes Petter sydde så sakte. Da han nevnte dette for sin far svarte denne: "Se på bordet når dagen er slutt." Det gjorde Finn, og der lå det en anseelig haug. Petter sydde sakte, men jevnt og trutt hele dagen. Petter var også gartner på fabrikken, og i hønsehuset var han i sitt ess.

Petters søster Kathrine arbeidet på lageret. "Hun var verdens snilleste menneske", sier Raaen. Han var ofte og hjalp henne med stempling og bretting da han var gutt. I en hylle hadde Kathrine et tørkle med småpenger, og når Finn hadde vært riktig flink hentet hun dette og gav ham 5 øre.

Axel Andersens far var en av de arbeiderne som hadde fulgt med Fett fra Sverige. Da Fett reiste fra Vallø, fulgte Hermann Andersen med til Bryn, men sønnen Axel ble på Vallø. Sammen med Nygren jobbet han i fargeblanderiet, og "radarparet" Andersen og Nygren i blanderiet, ble snart et begrep. Nede i en kjeller i dårlig lys blandet de farger til tapetproduksjonen, og fargene ble båret i spann til trykkeriet.

"Tapet-Olsen" var også et kjent navn. Han blir beskrevet som en høy, staselig, pen mann med stor bart og brunt krøllet hår og brune øyne. "Tapet-Olsen" var blant de første som ble ansatt på fabrikken, og arbeidsplassen hans var i fargeblanderiet sammen med de herrer Andersen og Nygren.

Sjøliv og bading har i alle dager hørt med blant Vallø-gutters gjøremål. I begynnelsen av århundret var det badehus på Vallø. Dette var ikke akkurat gutters drøm, for inne i badehuset var det et slimete kar med kaldt vann som ikke akkurat fristet. I badehuset var herrer og damer skilt, og for å skjerme damene når de gikk ut i vannet, var det bygget en slags trakt rundt trappa. Rett ved badehuset rant kloakken fra fargeblanderiet ut, og sjøen var ofte både rød, hvit og blå.

Victor Olsen forteller om limkoking på "Tapeten". Rå-varene var avfall fra slakteriet. Dette ble lagt på kaia og trakk til seg mengder av rotter. Guttene skjøt på rottene med pil og bue. Avskjæret og restene fra slakteriet ble lagt i et stort kar. Så ble det hele kokt inn til det ble et limstoff. Over denne pannen var det et avtrekk eller pipe, så når limet ble kokt luktet det over hele Vallø, eller rettere sagt. Det stinket over hele Vallø.

På kaia var det også anlagt en skinnegang. På denne ferdigprodukter transportert fra fabrikken til skipene. Dette var også en etter-traktet lekeplass for guttene. Det gjaldt å ta fart med tralla, og så stoppe så nær kaikanten som mulig.

I mange år sto pipa etter glassverket som et minnesmerke. Innvendig var det trapper, og et av karstykkene var å ta seg til topps, selvfølgelig til foreldrenes store forskrekkelse. Men også voksne prøvde seg. Det fortelles at en murer med navn Lindkvist, plutselig en dag satt på toppen av pipa og spilte mandolin.

ANDRE BEDRIFTER.

I et lokale som stod igjen etter brannen i 1906 ble det startet en fabrikk som skulle bygge motorer for fiske- og lystbåter. De bygget også stasjonære motorer for bønder og bedrifter. På en bedrift med 15 mann ble det bygget flere hundre motorer fram til nedleggelsen i 1914.

Dette var også en motorfabrikk som hadde samme målgruppe, og som ble en konkurent til Vallø Maskin- og Motorfabrik. Motorene fra den nye Fabrikken bar navnet "Fix". Senere gikk man over til å bygge skipshjelpe-maskiner. I alt var det 4 - 5 ansatte. Eieren G. Ottosen og en del av hans familie omkom under bombingen i 1945, men svigersønnen overtok og satte igang driften igjen etter krigen.

I 1993 fant man på Vallø Europas eldste igangværende raffineri. Det var et spesialraffineri for industriasfalt, og tapperi for smøreoljer. Det er Esso som er eier, men selve raffinerivirksomheten er nå nedlagt.

Den første raffinerivirksomheten ble startet i 1899, og formålet var å drive import, destillasjon og raffinering av mineralsk olje. Den første destillasjonsmester var østerrikeren Frantz Drtina. Allerede etter få år fikk dette selskapet problemer med lønnsomheten, og i 1905 ble et nytt selskap A/S Vallø Oljeraffineri startet.

Ved det første anlegget ble det bygget 2 tanker på 3050 kubikkmeter, 2 tanker på 600 kubikkmeter og dessuten et stort antall småtanker på 50 til 100 kubikkmeter til lagring av råolje og ferdige produkter.

Destillasjonsanlegget bestod av 4 horisontale 20 kubikkmeters destillasjonskjeler med tilhørende kondensasjonsanlegg. I tillegg ble det bygget 3 destillasjonskjeler for framstilling av maskinoljer.

I de første årene ble følgende produkter avdestillert: Lett bensin, middels tung bensin, forholdsvis tung bensin, white spirit, pet-roleum, lett gassolje, tung gassolje, transfomatorolje, smøreolje, medium smøreolje, heavy smøreolje og asfalt.

For å kunne ta imot råoljen og eksportere produktene, ble det etter hvert bygget et kaianlegg som kunne ta imot skip opp til 16000 tonn.

De første årene kom råoljen fra Europa bl. a. Romania, men første verdenskrig laget problemer for denne importen ,og etter hvert vendte man seg mot det amerikanske markedet. Denne importen ble også stanset da USA kom med i krigen, men ble gjenopptatt da krigen var over. Under krigen greide man seg allikevel godt, og det ble produsert surrogatoljer.

Under 2. verdenskrig stanset produksjonen så og si helt opp, og i april 1945 ble anlegget bombet. Etter krigen startet man gjenoppbyggingen, men dette tok tid på grunn av materialmangel. Blant annet ble det brukt deler fra det tyske slagskipet "Tirpitz", og noen deler var fremdeles i bruk i 1992.

Først i juni 1950 kunne man sette noe av anlegget i drift, men først i 1954 kunne man si at anlegget var gjenreist. Anlegget produserte ca. 175000 tonn bitumen, d.v.s. bindemiddelet til asfalt (altså veidekket), i året fram til produksjonen ble nedlagt høsten 1993. Dessuten ble det produsert 25000 tonn smøreoljer. Mesteparten av smøreoljeproduksjonen går til innenlands salg, og dessuten ca. 100000 tonn bitumen.

I 1960-årene bygget Esso et raffineri på Slagentangen, og de to raffineriene er bundet sammen med en rørledning.

Lønningslista for 1901 gir oss et godt innblikk i hvilke yrkesgrupper som fantes på oljeraffineriet i starten, og nøyaktige opplysninger om de ulike gruppenes måneds/timelønn.

Da raffineriet kjøpte de gamle eiendommene på Vallø overtok de en betydelig bolig

-masse. Her fikk de ansatte bolig. Det var stor forskjell på arbeidernes leiligheter og funksjonærenes.

I alt disponerte raffineriet 17 eiendommer med totalt 46 leiligheter for sine arbeidere. I tillegg kommer Hovedgården og Tschudigården.

Assuransepapirene fra begynnelsen av 1940-årene gir en beskrivelse av de ulike husene.

Tscudibarakken var på 323 kv.m og her var det 4 ganger, 4 kjøkken og 11 rom. Privet, bryggerhus, rullebod og vedskjul i tilbygg. Det var malt trepanel i alle rom uten stuene som var tapetserte. Linoleumsbelegg var det i kjøkken og gang. Det var dobbelte vinduer og i alt 8 ovner i bygningen. Av elektrisk opplegg fantes det 30 lampepunkter og 12 stikkontakter. Dette var bolig for 4 familier.

I Tschudygården som var funksjonærbolig var det flere leiligheter, Hver av disse var på gang, kjøkken, 2 stuer, soverom , wc og bad. Alle rom hadde linoleumsbelegg og badet var flisebelagt. Det var badekar og varmt og kaldt vann. I de fire leilighetene og en topp-etasje med fire værelser var det ilt 14 ovner, 64 lampe-punkter og 47 stikkontakter.

Hovedbyningen hadde også høy standard, og her merker vi oss at det var installert panelovner i tillegg til vedfyringen. I kjøkkenet er det også varmt vann og fast oppvaskkum.

På begynnelsen av 1800 tallet var ikke kanalen i Tønsberg farbar, og mesteparten av trafikken gikk enten til Træla eller Jersøy.

Da Norges første dampskip "Constitutionen" ble satt i drift i 1827, gikk det ikke inn til Tønsberg, men til Vallø. Det var litt av en begivenhet hver gang det var innom. Det å reise med dampskip vakte en viss oppsikt på den tiden, og "Tønsbergs Ugeblad", byens avis, hadde en fast rubrikk "Passagerer med Dampskibet ved Wallø Saltværk". Her ble navnene på alle som gikk iland eller ombord notert.

Ellers foregikk den meste av trafikken mellom Vallø og hovedstaden med småskuter, som foruten å ta med passasjerer, først og fremst fraktet salt.

Senere da kanalen var utgravet, ble det satt inn dampskipsruter mellom Tønsberg og Oslo. En av de første båtene var hjuldamperen "Bjørn Farmand" som tra-fikkerte Sandefjord - Kristiania i årene 1855 til 1881. Et av anløpsstedene var Vallø. Dessuten var det fast forbindelse til Drammen, og flere av kystrutene hadde fast anløp.

I Tønsbergs Blad lørdag 16. juli 1870 finnes følgende annonse:

Louise til Kb.havn Kl. 11 Frm."

På samme side finnes også en annen annonse:

I 1883 var det 14 dampskipsruter som trafikerte på Vallø. For å ta seg av denne trafikken hadde Vallø fast dampskipsekspeditør. Senere inn på 1900-tallet dukket rutebåtene "Jarlsberg" og "Horten" opp. Alle disse hadde anløpsted på Vallø. Det var også daglige rutebåter mellom byen og Vallø med anløp på Husøy, Nes, Husvik og Narverød.

Anton S. Hansen og sønnen Karl Anton Hansen, satte sommeren 1906 inn motorbåten "Thor I" i denne ruten med tre turer daglig. Båten hadde plass til 28 passasjerer. Denne ble raskt for liten og flere båter ble satt i drift.

Også til utlandet var det fast forbindelse. I sitt forord til " Industriredet - Vallø Tapetfabrik", skriver Finn Raaen at Vallø var anløpshavn for bl. a. rutebåtene til England.

Anna Møller forteller: "Det var livlig på Vallø i den tiden , ja, det er det kanskje ennu, men den gang la alle utenlandsbåtene in der, så all utenlandsposten til og fra Tønsberg gikk over Vallø. Når nogen skulle reise med båtene, kom de med hest og vogn fra byen. Tollsted var det også der ute, tollbetjenten het Diedrichs da jeg var barn. Det fulgte mye liv med gjennomfarten."

( Anna Møller f.1858)

"Greven" ble han kalt, og han var dampskipsekspeditør på Vallø fra 1869 til sin død i 1915. Noen båter kom inn til kai, men det var også ekspeditørens jobb å sette folk ut til skipene på østsiden av Vallø, dette særlig fra 1880 årene og utover da jernbanen hadde overtatt det meste av passasjertrafikken til Tønsberg. Far til styrmann Carl Ludvig Gylden-stierne de Roepstorff var postmester i Tønsberg og slekten kom fra Fredrikstad. Familien hadde blitt adlet i 1701. Carl hadde hjulpet sin far på postkontoret, og ved siden av å være damskipsekspeditør, var han også postekspeditør på Vallø. På den tiden gikk mesteparten av Tønsbergs post over Vallø. Harry Fett gir en beskrivelse av Roepstorff:" Den forannevnte greven var et minne fra enevoldstidens høiaristokrati, som hadde slått seg ned som dampskipsekspeditør og levet her som den siste av sin slekt i Norge. Ham hadde en egen, bisarr humor, en tørr latter, en voltairianer uten antydning til boklige interesser. Han hadde sin form for belevenhet, også for elskverdighet, som søster Amalie, opkalt etter en dronning eller fjern arvetante, fullt ut forstod å skatte, undtagen når han kanskje sent på natten kom hjem fra klubben og kunne optre lovlig tyrannisk i gammelt enevoldshumør."

All større transport over land foregikk på vinterstid med slede, men Saltverket hadde også behov for sommerforbindelser. I 1770-årene ble det bygget ny vei fra Vallø til Tønsberg på "Verkets" bekostning, og senere bygde de også en vei fra Storemyr i Slagen til Vallø. Forbindelsen til Tønsberg var viktig, men vei-anleggene var også i høyeste grad nødvendig for å få fram brensel til Saltverket. Selv om veiene ikke var av god standard, hørte veiene i Vestfold med til landets beste på den tiden. Noe av trasèen for Storemyrveien er det som idag er Rønningveien. I 1870-årene utbedret også glassverket veien til Storemyr, og på kart fra den tiden kalles veien for Frølichs-veien.

Vallø har hatt betydning for veiutbyggingen i distriktet. I 1870 så det ut til at den nye veien over Kilen skulle komme i orden, en vei som hadde vært prosjektert mange år før. Det var nedsatt "Comitèen for Anlæg af en Vei over Kihlen", og de hadde tatt initiativet til å bygge denne veien som ble ansett for å ha stor betydning for trafikken mellom Tønsberg og "Vallø Dampskibs-Station". I 1871 godtok kommunen avtalen om veianlegget og byggingen ble satt igang i april måned.

POSTÅPNERI PÅ VALLØ.

Før 1881 var det stor postgang over Vallø. Mesteparten av Tønsbergs post kom sjø-veien, og gikk over Vallø poståpneri eller postekspedisjon som det het. Fra Vallø ble posten sendt videre med skysskarer til Tønsberg. På vinterstid kunne posteks-pederingen være en stri jobb. Når havna var islagt ble posten losset ved iskanten, og ekspeditøren måtte hente den der og bringe den i land. Det fortelles at i 1890 årene var lønnen for en hest og mann som hadde postrute fra Vallø til Tønsberg og tilbake via Aldershvile 2 kroner, og på vinterstid tok dette hele dagen. Da Vestfoldbanen kom i 1881 ble posten for det meste sendt med denne og mengden over Vallø sank betraktelig, og fra da av betraktes postekspeditøren som poståpner.

Til Vallø ble det lagt telegraflinje i 1858, og telegrafstasjonen ble åpnet 18. desember. Dette var til stor fordel for både industrien og skipsflåten som lå i opplag ved Jersøy og Valløbukta, men etter industriens sammenbrudd vedtok herredsstyret at telegrafstasjonen skulle nedlegges og at det skulle opprettes en telefonstasjon i stedet. Telegrafstasjonen ble nedlagt 1. juli 1887. Telefonsentralen på Vallø ble heller ikke noen suksess, og den hadde bare tre abonnenter. Den ble også nedlagt og abonnentene over-ført til Jersøy sentral.

Vallø losstasjon ble opp-rettet i siste halvdel av forrige århundre og sorterte under Horten losoldermannskap som ved kongelig resolusjon 1869 ble delt i 6 losstasjoner, deriblant Vallø. Stasjonen hadde sitt eget losningsdistrikt. Felles for de mange losene var at de ofte var oppvokst på øyene, og kjente skjærgården ut og inn. Losingen var ofte en enmannsjobb, og når skutene ble bordet ble losskøyta tatt på slep. Det kunne være tøft å være los selv langt inne i fjorden, og i "Sem og Slagen kulturhistorie" bind 2 kan vi lese en dramatisk historie om los Jens Sørensen på side 247.

Losordningen skrev seg i hovedtrekk fra 1740-årene, men ble innarbeidet ved norsk lov i 1824. Losene hadde et farefylt yrke og store utgifter til å anskaffe og vedlikeholde losskøytene . For losingen hadde de faste takster, og 14 prosent av dette måtte gå til loskassen. I tillegg var det avgift til losoldermannen. I 1889 var høyeste pensjon for en los 220 kroner i året. Hvis han seilet seg vekk ville enken få høyst 80 kroner, og 48 kroner for hvert uforsørget barn. Losguttene og deres etterlatte fikk ingen understøttelse.

Konkurransen blant losene var hard, og de lå ofte langt ute for å kapre skuter.

TOLLSTASJONEN.

Tollstasjonen kom i 1777 og hørte under Tønsberg tolldistrikt. Ved tollstasjonen var det flere tjenestemenn, og den første tollbetjenten på Vallø var Andreas Samsing 1777-92. Vallø tollstasjon var en gammel tømmerbygning på 6 værelser og kjøkken. Dette var bolig for stasjonsbestyreren, og i sidebygningen var det vaktstue og en leilighet på 3 rom og kjøkken. I 1890 var det også brygge og seilbåt. I 1945 ble tollstasjonen totalt ødelagt, og 1. januar 1958 ble den nedlagt.

Harry Fett forteller om et par av tollerne: "Full av enevoldstidens embetsnid-kjærhet var overtollbetjenten. Kom en fra utlandet, skal jeg si at reisegodset ble undersøkt. Overtoll-etjenten her nede het først Dietrichs, der levet igjen som enevoldstidens pensjonær og avløstets av den like nidkjære og uniformerte overtollbetjent Sommerfeldt og senere tollrorskar (røjert) Steenbuck."

Tollstasjonen i uthavnen Vallø levde et stille liv fram til 1920 årene. På grunn av brennevinsforbudet begynte smuglingen å anta dimensjoner som aldri før i 1921. Stadig vekk ble det tatt beslag i båter, og det fortelles at ved Jersøy hadde man over 60 beslaglagte fartøyer liggende på en gang. Når et fartøy var beslaglagt, ble det lenket til brygga og låst med en tollerlås. Også ved Vallø tollstasjon lå beslaglagte fartøyer. Til tross for fastlenking og og tollvakt ombord, greidde et fartøy å stikke til sjøs fra Vallø. Tolleren som var vakt ombord, ble satt i land på en holme lenger ut i fjorden.

Uthavnene hadde på denne tiden en motorbåt hver, men det fortelles at tollerne hadde mye driftsproblemer, både på grunn av tekniske feil og sabotasje.

En lørdagskveld i oktober 1921 lå tollkrysseren "Rappen" utenfor Vallø opp mot Bollærene. Ved 22-tiden hørte tollerne en motorbåt tøffe innover fjorden. Tollkrysseren satte etter, men hadde problemer med å finne motorbåten fordi denne stadig endret kurs. Til slutt fikk tollerne kontakt med båten, og så at den var fullastet og hadde to mann ombord. Tollkontrollør Asbjørnsen, sjefen ombord på "Rappen", sto klar i baugen med båtshaken, da et haglskudd ble avfyrt fra motor-båten. Skuddet som ble avfyrt på 6 - 7 meters hold, traff Asbjørnsen i underlivet og låret. Selve skyteepisoden hendte ved Medfjordbåen, og mens mannskapet tok hand om Asbjørnsen, forsvant motorbåten i mørket. "Rappen" satte kurs mot Horten, og Asbjørnsen ble innlagt på sykehuset der. Han døde 2 dager senere. Dødsårsaken var hjertelammelse på grunn av sjokket.

Det ble satt i gang en storstilt leting langs hele Vestfoldkysten etter en 20-22 fots hvit klinkbygget snekke med totaktsmotor. Noen dager etter ble snekka funnet på Langøya ved Holmestrand, og to yngre menn, bosatt på Bjerkøya, ble arrestert og siktet for drapet på Asbjørnsen. De tilsto og ble dømt senere.

Den første skolen vi kjenner til på Vallø var "Bruks-skolen" eller "Saltverk-skolen". Denne ble antagelig opprettet kort etter 1739, og læreren ble lønnet av kongen. En tid het den også "Glassverksskolen". I denne første tiden var barnearbeid svært vanlig, og skolen var et ledd i å trekke til seg familier med barn. Barna fikk en utdannelse, men samtidig fikk bedriftene barne-arbeidere. I bestemmelsene lå det at foreldrene i rimelig grad kunne utnytte barnas arbeidskraft. En telling i 1875 viste at tallet fabrikkbarn i landet var 2565 gutter og 561 jenter. Dette var selvfølgelig bare brøkdelen av de barn som ble holdt i fysisk arbeid.

Skolen ble nedlagt i 1883 og elevene ble overført til Tolvsrød. Den første læreren en kjenner til på Vallø, var Søren Jesper Hersehend, død 1774. Den som kanskje har hatt størst betydning for skolevesenet var Auen Abrahamsen Rom som virket fra 1806. Han ble rosende omtalt, og veiledet yngre lærere i distriktet.

I 1908 ble det opprettet småskole på Vallø i leide lokaler, og i 1912 besluttet skolestyret at Vallø skulle bli egen krets, og at ny skole skulle bygges. Oljeraffineriet ordnet med tomt og innvielsesfest.

Vallø skole hadde i 1940 - 41 tilsammen 79 elever, og i 1942 ble skolen nedlagt og barna overført til Husvik og Presterød. Vedtaket om nedleggelse ble stadfestet av skolestyret i 1946.

I 1880-årene ble det søkt om midler til såkalte håndgjerningsskoler. Betingelsen var at disse skolene skulle holdes igang 20 uker à 6 timer i sommerhalvåret, og at minst 4 fattige barn skulle ha fri skolegang. Vallø skole fikk en bevilgning på 80 kr i 1894 til slik virksomhet.

Otilie Olsen drev også en tid rundt århundreskiftet en privatskole på Vallø, og i 1917 ble det opprettet en privat middelskole.

Det første biblioteket var Vallø Arbeiderforenings bibliotek. I 1905 hadde biblioteket 20 lånere, og det første halvåret var det 286 utlån til medlemmene av arbeiderforeningen. Femtende november 1912 skiftet navnet til Vallø folkebibliotek, og lånerlisten hadde øket til 38.

Av regnskapet i 1917 kan vi lese at biblioteket fikk bidrag fra staten på 198 kr og fra herredet på 50 kr. Dessuten gav oljeraffineriet og tapetfabrikken henholdsvis 50 og 25 kr til boksamlingen. Samme år ble det kjøpt inn bøker for kr. 121,70 i de lokale bokhandlene i Tønsberg. Bibliotekaren hevet en lønn på 20 kr.

Bidragene svingte sterkt, og i 1934/35 er statens bidrag kr 50. Raffineriet opprettholdt sitt bidrag, mens tapetfabrikken kun hadde gitt bidrag de første årene. Bibliotekarlønnen forsvant også fra kassaboken etter 1917, og de eneste lønnsutgiftene var til renhold av lokalet, betalt med 3 kroner i måneden.

Med krigen i 1940 kom også påleggene om å sende inn tyskfiendtlig litteratur til lensmannen i Sem, og fra Vallø ble følgende bøker sendt:

Kaus, Gina:Imorgen tidlig klokken ni

Remarque, E.M.: Intet nytt fra vestfronten

Sinclair, Upton: Oljen 1&2

Baum, Vicki: Ringer i vannet

Fink, George: Jeg er sulten

Ludwig, Emil: Juli 14.

Zweig, Stefan: Joseph Fouche

Tønsberg kino averterte i desember 1913 at de ville åpne kinomatografavdeling på Vallø lørdag 6. i samme måned. Det skulle spilles film kl. 17 hver lørdag og søndag, og billettprisen var 25 øre for voksne og 10 øre for barn. Det ble bare med en vinters prøvedrift. I 1920 fikk Vallø oljeraffineri rett til å drive kino tre kvelder i uka for sine ansatte, mot 10% avgift til kommunen. Det ser ikke ut til at raffineriet benyttet seg av denne retten.

Myndighetene var klar over at Vallø var et utsatt mål for bombing, og allerede i desem-ber 1939 ble det sendt et sirkulære til alle husstander på Vallø, der man ble bedt om å rydde loft for alt skrot som ved eventuelle flyangrep kunne forårsake brann. Videre ble man pålagt å ha følgende til hånds for slukking av brannbomber:

1 kasse sand,ca. 50 liter

1 øks

1 spade

1 spett eller brekkjern

1 tett tom bøtte

Dessuten skulle blendingspapir skaffes. Alt skulle være klart til 10. januar 1940. Etter denne datoen ville det bli foretatt inspeksjon.

Tønsberg så også faren for luftangrep og henvendte seg til raffineriet i februar 1940 for å få tilskudd til antiluftskyts. Det ble også nedsatt en komite, og den hadde som mål å samle inn 400.000 kr til automatkanon og mitraljøser. Også denne komiteen henvender seg til Norsk-Amerikansk Mineraloljecompagni for å få økonomisk støtte.

I sitt svar til kommunen sier A/S Namco at man gjør oppmerksom på at Vallø ligger utenfor Tønsberg luftvernkrets, og at de derfor ikke er interessert i å bevilge penger. Skulle det bevilges noe så måtte det være en forutsetning at skytset ble lokalisert til Vallø. Man henviser til forsvarsanleggene på Rauer, Bollærene og Mågerø, og mener at anskaffelsen av av det utstyret komiteen foreskriver vil bli mye dyrere. Dessuten vil en slik ordre ikke kunne effektueres før tidligst i 1941. Kompaniet har også fått liknende henvdelser fra mange steder i landet hvor de har anlegg, og kan ikke klare et slikt økonomisk løft. Man vil heller ikke prioritere noen.

I januar 1940 oversende politimester Fehn et skriv fra Politi- og Justisdepartementet. Skrivet inneholder en henstilling til eiere av tankanlegg om å utarbeide en plan for maskering av anleggene, og at de skal kjøpe inn det nødvendige utstyr som maling o.l for å kunne gjennomføre det hele. Beveggrunnen var at tankanlegg var meget iøyenfallende, og ofte ville tjene som orientering for flygere. På grunn av bensinen måtte man også regne med at tankanlegg kunne være selvstendige bombemål.

Planer for maskeringen skulle sendes luftvernsjefen. Raffineriet svarte at en plan vil bli innlevert snarest mulig, men sjefen sa også at den endelige avgjørelsen om hvor vidt det skal gjøres noe, lå hos hovedselskapet i Oslo. Det ble vedtatt å kamuflere anlegget, men det ble også overfor myndighetene gjort oppmerksom på at på grunn av beliggenheten ville det alltid være detaljer som var fremtredende, og som ville gjøre gjenkjenning mulig. Det man kunne tildels oppnå med maskering, var at det som var karakteristisk for tank- og fabrikkanlegg ble visket ut, slik at anlegget nærmest fikk preg av alminnelig bebyggelse.

Det kom ingen invasjon på Vallø i 1814, men 9. april 1940 var situasjonen en annen. Om natten hadde de tyske krysserne "Blücher", "Lutzow" , "Emden", tre torpedobåter og flere mindre skip passert Rauøy og Bollærene. Da de var midtveis i fjorden stoppet de , og tropper ble overført fra "Emden" til de mindre skipene. Målet var fortene på Rauøy og Bollærene, samt marinens hovedstasjon i Horten. En liten tysk infanteritropp ble landsatt på østsiden av Vallø kl 5.30 om morgenen i følge Tønsbergs Blad, og halvøya skulle bli et av de stedene i Norge som fikk den aller første følingen med den tyske invasjonen. Den tyske troppen ble møtt av en liten norsk avdeling. Det ble løsnet et skudd fra norsk side og de tyske soldatene oppga derfor videre framrykking. På grunn av de uvisse forholdene trakk de norske soldatene seg tilbake til Løveid.

Den norske befolkningen derimot evakuerte, og ikke lenge etter var det folketomt på Vallø.

Tre norske ubåter gikk ut fra ubåtstasjonen på Teie, og i Torgersøygapet ble en av dem, A2, satt ut av spill av tyske dypvannsbomber. Båten ble forlatt og drev senere i land på Valløs østside.

Fra Vallø meldes at folk derute sov fredelig, da de plutselig blev vekket av et voldsomt brak. Det har vært vanskelig å få sikker melding om hvad som skjedde, men man mener eksplosjonen skyldes en bombe fra et tysk fly som blev sloppet mot den norske undervannsbåten "A2", som derves blev så hardt skadet at den måtte settes på grunn. (Tønsbergs Blad 10. april 1940.)

Den 9. april fikk 1. undervannsbåtdivisjon med sine tre ubåter "A2", "A3" og "A4" ordre om å gå fra Teie kl. 04.00 ut til sine felter i Tønsbergfjorden. Etter å ha gått ut Husøysundet dreier "A3" og "A4" sørover Hui-kjæla, mens "A2" dreier nordover for å gå ut til sitt felt gjennom Torgersøygapet.

Ca. kl. 05.00 på vei gjennom Torgersøygapet fikk kaptein Fjelstad øye på to ukjente fartøyer som lå kloss i land på Vallø. For å unngå disse beslutter han seg for å dykke. Å bruke torpedoer på disse småfartøyene er ute-lukket, og å bemanne kanonen tar for lang tid. Mens de dykket så Fjelstad gjennom periskopet at fartøyene satte kursen for ubåten. Han dykket til 25 m, men de tyske minesveiperne gikk over ubåten og droppet synkeminer. Fjelstad mistet kontrollen over ubåten på grunn av eksplosjonene og ubåten skar opp til overflaten, hvor den straks ble beskutt av de tyske fartøyene. Ubåten dykket igjen, nå til 35 m, men de tyske fartøyene fortsatte å droppe synkeminer, og det blir ytterligere skade på ubåten. Den tok inn vann, og kaptein Fjelstad skjønner at total-forlis er uungålig dersom det blir droppet flere miner, og for å gi mannskapet en sjanse bestemmer han seg for å gå til overflaten. Den tyske R-22 kommer opp langs siden og skytingen pågår helt til tårnluken blir åpnet. Besetningen blir tatt ombord i R-22, og det tyske krigsflagget blir heist på "A2". Den blir etterlatt og driver siden i land på Vallø.

Senere blir den berget av mannskapet og går for egen maskin tilbake til Teie hvor den blir etterlatt som vrak.

Dette var det beboerne på Vallø hadde hørt tidlig om morgenen den 9. april.

Natt til 26 april 1940 blir Vallø bombet første gang. Det var engelske fly som slapp brann- og sprengbomber mot fabrikken. Et lager ble rammet og gikk opp i røyk. I Tønsbergs Blad 27. april kan vi lese følgende beretning:

"Imidlertid var befolkningen alarmert, og en strøm av mennesker satte seg i bevegelse for å nå ut av byen. Mange av befolkningen, som tidligere hadde evakuert, var igjen flyttet til sine hjem. I nattens mørke med flyene kretsende over stedet var det igjen å ta veien, jordene og skogen fatt for å redde seg unda branden. Mens toget av flyktende mennesker beveget sig ut av byen for å søke ly i terrenget utenfor, begynte en forferdelig knit-ring av mitraljøser fra flyene som fløi i meget lav høide. Flyene gjorde stadig bruk av lysbomber som lyste op landskapet, og i enkelte tilfelle blev lyskastere satt på de flyktende fra flyene, som under en rasende mitraljøseild kretset fram og tilbake over deres hoder. Hvor der var chanse til dekning, blev den benyttet. I grøfter, bak stengjerder, i skogholt, overalt søkte flyktende mennesker ly for kulene fra mitraljøsene som knitret mot dem. Et under som ennu ikke blir forstått av Valløs befolkning, er at ingen blev drept eller såret av mitraljøsekulene fra flyene. Flere steder blev kuler plukket ut av vindus-karmer og husvegger, og mennesker i robåter som søkte å slippe vekk, så kulene piske vannet rundt båtene uten at en blev rammet. Etterhvert stilnet angrepet av. Flyene forsvant og befolningen fikk summet sig efter redselen den hadde gjennomgått i løpet av en snau time fra klokken 1."

De daglige vaktrapportene viser at det stort sett var rolig på Vallø mellom de to bombingene. Den dramatikken som finner sted er det stort sett tyskerne selv som stod for i form av rasering av forlegning, skudd som går av innendørs og liknende.

Daglige rutiner og flyalarmer er gjennomgangstema. Hver dag er det nytt passord og disse er vanlige navn. Av og til dukker det opp passord av typen "Kong Haakon" og "Kronprins Olav".

Vi skal dvele ved noen få episoder. 21. november 1943 kom en mann til vakta med en champagneliknende flaske i metall. Den veide omtrent 2 kg. Dette blir rapportert til lensmannen i Sem, og han forlangte at toller Johannesen skule ta den med seg hjem og oppbevare den der. Tolleren var ikke særlig lysten på dette, så gjenstanden ble lagt ved piggtrådsperringen. Der skulle den bli undersøkt nærmere av folk fra Horten. Senere ble det funnet flere slike "champagneflasker".

28. mai ble det rapportert at døra til tapperiets tankhus var brutt opp, og den 5. juni kom det melding om at den tyske vakten hadde funnet en 20-literskanne med bensin gjemt bort ved bensinhuset. Tilsynelatende ganske uskyldige episoder, men vi vet jo at f.eks. hjemmefronten fikk drivstoff fra Vallø til båtene som gikk med flyktninger til Sverige.

Den 22. september blir en nordmann skutt og såret av en tysk vakt. Forklaringen var at han så mystisk ut.

At tyskerne var nervøse forteller disse episodene fra 1941.

I påsken blir ledelsen for raffineriet tilkalt p. g. a. skyting på området. Et prosjektil e.l. hadde landet foran den tyske vaktposten, og denne hadde løsnet skudd fordi han trodde han så noen. Dette førte til stor oppstandelse og aktivitet på området. En båt hadde kommet og satt kraftige lyskastere mot land, og den tyske vaktkommandøren hadde tatt losbåten for å undersøke hvilket skip dette var.

Dagen etter ville ikke tyskerne påvise noe prosjektilnedslag, og båten med lyskasteren hadde vist seg å være den tyske vaktbåten. Ombord hadde de hørt skuddene og gått mot land for å undersøke. Det tyskerne var mest interessert i denne dagen var om raffineriet kunne skaffe 30 liter drivstoff til losbåten. Det kunne ikke raffineriet.

Neste dag finner nordmennene et prosjektilnedslag, og etter retningen å dømme må skuddet ha blitt avfyrt fra Husvik-Jarlsøy-siden.

På høsten samme år, ved halv ellevetiden om kvelden, er to arbeidere på vei over området da det blir løsnet skudd. De blir anropt og svarer på tysk at de hører til her, men svaret er et nytt skudd og anrop. Den ene kommer seg til vaktstua hvor han får kontakt med kommanderende offiser. Tyskeren blir spurt om han ikke vet at det finnes arbeidere på området. Til dette svarer han nei. De tyske vaktene trodde at alt som rørte seg var inn-trengere.

Ellers er det stort sett stille på raffineriet i krigsårene.

Under 2. verdenskrig satte raffineriet i gang mange tiltak for å skaffe sine ansatte tilgang på mat. De gikk til felles innkjøp av saltsild, lettsaltet torsk, klippfisk og torskeleverpostei på boks (pris kr 1,36 pr. boks), viser arkivene. Videre ble det arrangert bærturer og vedhogst i Trollsvannstraktene i Andebu i 1943. Bedriften sørget for transport, og det ble lagt opp til flere turer slik at alle skiftene kunne bli med.

Villagris var et kjent tema, og på Vallø hadde de felles grisehold på noen og tretti griser i uthuset på hoved-gården. Ved slakting ble kjøttet fordelt ved lodd-trekning og i forhold til hvor mange parter en eide. Gjennomsnittsvekten for grisene i april 1942 var 62,87 kg. Det ble inngått en kontrakt mellom bedriften og Jørgen Rosenlund om stell og foring av grisene. For dette skulle Rosenlund få 100 kr mnd. pluss ca. en halv gris ved slakting.

I desember 1941 hadde man 30 høns, 2 haner og 13 ender på hovedgårdene, og sommeren 1942 leide bedriften Torgersøya, Tørrfest og Fjærskjær med tanke på beite for sauer. Leien var kr 10 pr. sau og skulle betales når sauene ble sluppet på beite, i alt 30 stykker.

Raffineriet hadde også kontrakt med gårdbruker Granøe om kjøp av 100 tonn poteter. Som gjenytelse hadde raffineriet fraskrevet seg vannrettigheter, og de som skulle ha poteter måtte yde hjelp hos produsenten tilsvarende 50% av prisen som på det tidspunktet var 18 kr pr. 100 kg. Av fordelingslistene kan vi se at enkelte funksjonærer/arbeidere kjøpte 400 - 500 kg i 1942.

Samme år ser vi i et brev til Sem Forsyningsnemd at de har rekvirert 180 tonn poteter hos Granøe til Deutsche Wehrmacht. I brevet ber raffineriet om at deres kontrakt med Granøe blir oppfylt før Forsyningsmenden får sitt kvantum, da Granøes avling ikke er stor nok til å dekke begge.

Alle disse tiltakene med matauk ble grundig gjennomført, og raffineriet setter til og med opp regler for hønsenes foring og stell, nøyaktig kontrakt om grisestellet, vaktlister for saueholdet på Torgersøya og lister over hvordan Hovedgårdens fruktavling skal fordeles.

-------------------

Det var med spenning man søndag den 25. kl.8.30. lot blenningsgardinen gå i været ,for været.- Jo det var ikke bare pent ,men rett og slett strålende, og kvikksølv-søilen hadde krøpet i seg selv.

- Skimuseum, Namcos funksjonær- klubb realiserer en gammel plan", (utsnitt av T.B for 1963.). (Forfatteren tenker seg her et oppslag i Tønsbergs Blad 20 år etter).

(*) Klondyke Bill var en roman av Helge Ingstad utkommet i 1941

I løpet av krigsårene var det stille på Vallø. Oljelageret var ganske snart blitt fraktet bort, og tyskerne hadde rustet opp "Prinds Christians Batterie". De hadde bygget bunker (denne finnes der idag) og skytestillinger, noe vi også finner nordover langs stranda ved Ringshaugholmen og Karlsvikodden.

Krigen var inne i sine siste dager da katastrofen bokstavelig slo som lyn fra klar himmel:

"Flyangrepet på Vallø kostet over 50 sivile livet". Dette var overskriften i Tønsbergs Blad fredag 27. april 1945, og de fortsetter:" den uhyggeligste katastrofe som noen gang har rammet Tønsbergdistriktet, overgikk i går natt befolkningen og boligstrøkene på Valløy og Bogen, ca. 1 km. fra Valløy.

Kort før midnatt, like etter at flyalarmen var gitt, lå plutselig Valløy såvelsom Tønsberg strålende opplyst av utallige lysbomber fra et antall angloamerikanske fly. I neste øyeblikk var det klart at Valløy var målet for flyverne. Ved kuriost tilfelle praktisk talt på klokkeslettet 5 år etter forrige flyangrep på samme sted. Denne gangen var det imidlertid ganske anderledes

dødsens alvor. Tankene tilhørende Østlandske Petroleumskompani var også nå etterstrebet, men bortsett fra 4 - 5 tanker, ble mesteparten av anlegget, inklusive de største beholderne stående uskadte.

Til gjengjeld gikk det så meget fryktligere ut over det idylliske boligstrøk på Valløy som tellet rundt 400 mennesker og ca. 70 hus. Inntil i går kveld var det meldt om anslagsvis 52 drepte menn, kvinner og barn. Om-trent 20 lettere sårede, 30 - 35 bolighus var totalt knust og bokstavelig jevnet med jorden. 30 hus var delvis ødelagt, og praktisk talt ikke ett av dem er i øyeblikket beboelig.

Med hensyn til tallet på de omkomne, gjengis det i dag med forbehold, idet det har vært umulig å fastslå det helt nøyaktig enno. 23 var funnet i går. De øvrige ligger mellom ruinene, - men man kan enno ikke se bort fra muligheten at enkelte av de savnede kan vise seg å være i live. Særlig stor håp om dette har man dog ikke. Foruten de norske ble 8 tyske drept.

Det er umulig å si nøyaktig hvor mange bomber som falt, men det er i alle fall slått ned så mange mellom husene at flere av de tidligere husklynger no er som en gjen-nomrotet svinesti av stort format. Det ene etter det andre av husene fikk fulltreffere, og i de fleste av disse slapp i beste fall bare et par av beboerne fra det med livet.

I hele tre kvarter stod dette bombehelvetet på, og det er lett å tenke seg hvilke ube-skrivelige fysiske og psykiske påkjenninger de innesperrede under ruiner, eller de bare delvis rammede nede i kjellerne gjennomgikk. Her var hele familier ned et slag utryddet, hele hustander strøket med. Med feberaktig iver gikk mann igang med redningsarbeidet for om mulig å finne noen av de begravede i levende live.

På Valløy hadde man desverre færre slike mirakler, men der nevner man særlig mannen som ble funnet med bare hodet over en ruinhaug hvor en rekke drepte lå. Han ble gravet uskadt fram. Også hans hustru er visstnok blant de reddede.

I hele går vandret fortvilte mennesker som hadde mistet alt, eller nesten alt av sine eiendeler, - som hadde en eller flere slektninger blant de omkomne, og som måtte ty til medmenneskers hjelp. De bar på klæsbylter, fisket mer eller mindre medtatt fram av virvaret. De fleste husene i Karl 15.s gate på Valløy er trukket med i ødeleggelsen. I Kirkegata, Saltverksgata og i J. Lerchesgate er praktisk alt jevnet med jorden. Også den kjente Vallø Tapetfabrikk ble totalskadet."

Også på en annen side i Tønsbergs Blad kan vi se følgende annonse:

I en av krigens siste dager skulle altså katastrofen ramme Valløys befolkning, og når katastrofen kom, så var det bombing av et ubetydelig militært mål utført av engelske og amerikanske fly som var årsaken.

Også de illegale avisene hadde notiser om Vallø-bombingen, og i "FRITT NORGE" finner vi følgende notis i nr. 15, 1945:

Når det gjelder årsaken til bombingen var det gitt etterretningsrapporter om at tankene på Vallø inneholdt drivstoff som ble brukt til ubåter i Horten, men i virkligheten var tankene tomme.

52 mennesker var drept og utallige husløse, men i løpet av 2 dager var alle disse skaffet tak over hodet, da først og fremst i hytter og sommerhus i Slagen. Oppbyggingen på Vallø ble begrenset og mange fikk tilbud om tomt på Krøgerløkka og Nedre Bogen på en eiendom kommunen kjøpte inn. Tapetfabrikken ble bygget opp igjen, og raffineriet ble reparert og kom i drift i begynnelsen av femtiårene.

Etter bombingen i april 1945 ble det levert inn 94 erstatningskrav over innbo og løsøre. Av disse var 9 totalskade, og kravene varierte fra 17891 kr til 35 kr. Taksten på Østlandske Petroleumscompagnis boligmasse var 788000 kr. Blant de totalskadde var det familier fra ulike sosiale grupper, og inventarlisten som ble satt opp i forbindelse med erstatnings-kravene gir et godt bilde av den sosiale ulikheten. Boligens størrelse varierer. De mer velstående har to stuer og flere soverom. Det er også stor forskjell på hvilke ting det kreves erstatning for. Møblene er ulike både i antall og type, mengden av dekketøy, lintøy o.s.v. varier mye fra pensjonisthjemmene til de høyeste funksjonærene. En ting som en merker seg i de bedrestilte hjem, er at det er betydelige krav på malerier, sølvtøy og bøker, mens det i arbeiderhjemmene ikke blir krevd erstatning for slike ting. Matvarer som hermetikk, grønnsaker og syltetøy utgjør en mye større i post i de velstående hjemmene, dessuten reises det erstatningskrav for hobby-gjenstander som musikkinstrumenter, frimerkesamlinger og sportsutstyr. Det blir også fremmet krav om erstatning for småbåter.

Skadeoppgjørene gir utfyllende lister over hva som befant seg i norske hjem i tredveårene og under annen verdenskrig.

På kjøkkenet har den elektriske komfyren gjort sitt inntok, og erstatningssummene ligger på 300-400 kroner for disse. Ellers legger en merke til ting som elektrisk strykejern og varmtvannsbeholder.

Garderobene til de forskjellige innbyggerne er beskjedne, og selv hos dem som har fått totalskade er kravet bare på 300-400 kroner pr. person. Også hos de bedrestilte er kravene beskjedne, bare 300-400 kroner pr. person. Prismessig settes en dress til 150 kr, et dongerisett til 26 kr, et par sko og en sommerkjole til 30 kr. At garderobene er såvidt b-skjedne er vel også et uttrykk for den generelle knapphet som rådet under krigen.

Mandag 2. juli begynte arbeidet med mineryddingen på Vallø. Tyske minører ble satt på jobben under ledelse av norske offiserer. Tyskerne var innkvartert på Mågerø og ble transportert til Vallø, hvor arbeidet foregikk fra 9 - 14.

Dette oppryddingsarbeidet ble avsluttet ca. 15. august.

Den 4. august melder raf-ineriet at det til da har vært to uhell. En soldat er drept etter å tråkket på en mine, og en er skadet av steinsprut fra en annen eksplosjon.

3. juli ble det holdt et møte der representanter fra det militære, industrien, kom-munen og huseierne var tilstede. de ble enige om å be om tyske soldater til oppryddingsarbeidet.

Mandag 16. juli begynte 600 tyske soldater under norsk ledelse oppryddingen i boligstrøkene. Huseierne fikk først sortere ut det de ville ha, og resten ble kjørt til en opplagsplass sør fr kirkegården.

23. juli starter oppryddingen på industriområdet. På raffineriet sorterer man alt brukbart utstyr. Laboratorium, kontorer, verksted, bensintapperi og graderhus skal stå, det andre rives.

Den samme rapporten har betraktninger om tyskernes arbeid. Det sies at de arbeider med iver og interesse, og at tyskernes gode arbeidstempo tilsynelatende virker gunstig på raffineriets egne arbeidere. Meldinger fra tapetfabrikken derimot sier at arbeiderne der har bedt tyskerne sette ned arbeidstempoet, for de var etter deres mening altfor flittige.

Dette er et forsøk på å ramse opp en del av de industribedrifter som har vært på Valløy opp gjennom årene, men det er viktig å legge merke til at dette ikke er en fullstendig liste.

Saltverket opprettet 1739

Spinneri 1784

Kvernbruk 1830

Brennevinsbrenneri 1836

Ysteri slutten av 1830 årene

Maltgjøreri 1840

Bomullsveveri 1844 dampveveri fra ca. 1850

Skipsbyggeri 1850

Fargeri 1850

Kornmagasin

Bomullsspinneri 1855

Münster et Gavelstad

mek verksted og støperi 1874

Vallø Pap- og Uldfabrik 1874

Vallø Glasverk 1873-74

Fangen og Walkers sag

høvleri

ca 1880

Eduard Fett et Co

tapetfabrikk 1885

Vallø Tapetfabrik A/S 1891

A/S Petroleums et Maskin-

oljeraffineriet Vallø 1899

A/S Vallø oljeraffineri 1904

Vallø Maskin- og Motorfab. 1906

Den Norske Sandpapirfabrikk 1910 (En del av Tapetfabrikken)

Vallø Mek. Verksted 1911

Fotopapirproduksjon 1940-45 (Olaf Larsen på Tapeten)

Lainette Modellstrikkeri 1948

Etter at skolen ble nedlagt har det vært ulike industribedrifter i disse lokalene.Bl.a. Eilert Olsen manufaktur (Lainette), dusjkabinettfabrikk.

Dessuten har det vært bedrifter innen tjenestenæringene så som: vertshus, bakeri, pølsemakeri, postkontor, telegraf, landhandel, dampskipsekspedisjon, tollstasjon, skole.

I de senere årene har vi fått TAU og en rekke bedrifter som trimsenter, bowling ,yrkesskolen har noen avdelinger her, tapetutsalg, Saba lager, skiltprodusent, Alanor, og ulike konsulentfirmaer i lokalene etter " Tapeten" og en stor båthavn for småbåter i "Surka" med servicebedrifter.

Før krigen var det også et sjøbad på Vallø. Dette lå omtrent ved den gamle slippen, men ble ødelagt under bombingen.

1790 ca.360

1801 317

1835 307

1845 425

1855 462

1865 263

1875 478

1900 282

1910 457

1920 479

1930 470

1943 Juni ca. 370 Oppl. v/søknad om bygging av bad.

1946 282

Folketallet svinger og dette har sammenheng med industriens opp- og nedgang. Hvordan bedrifter forsvant og nye ble igangsatt. Den dramatiske nedgangen fra 1930 til 1946 skyldes selvsagt de ødeleggelsene som bombingen forårsaket.

Etter 2.verdenskrig og utbyggingen av raffineriet, forsvant mange gatenavn på Vallø. På kartet fra 1874 finner vi disse gatenavnene:

Carl den 15. gade

Tolbodgaden

Ernest Frølichs gade

Pibervigsgaden

Jacob Lerches gade

Saras gade

Saltværksgaden

Parkveien

Kirkegaden

Kristian den 7. gade

Glasværksgaden

Strandgaden

General Wergelands gade