Vi definerer ordet 'klima' som "de gjennomsnittlige værforholdene som finnes på et sted". Gjennomsnittet dekker en så lang periode (30 år) at virkningene av ekstreme værforhold i ett enkelt år blir utjevnet totalt sett.
Klimaet blir blant annet bestemt av varmebalansen på jorda. Gjennom millioner av år har naturen innstilt seg etter denne varmebalansen. De klimaendringene vi kjenner til, har hatt sammenheng med endringer i varmebalansen. Vi kjenner ikke til alle detaljene i disse endringene, men vi vet en del om de mange faktorene som spiller en viss rolle. Slike faktorer er:
Det blir arbeidet mye med å finne ut hva som bestemmer klimaet. Dersom vi får mer kunnskap om dette, kan vi lettere spå hvordan klimaet blir i framtida. Men ennå mangler det svært mye på denne forståelsen.
I den seinere tid har en fått mistanke om at ulike former for menneskelige aktiviteter kan endre det kjemiske innholdet i atmosfæren og jordoverflatas utseende i en slik grad at det kan virke inn på klimaet i framtida. Drivhuseffekt, partikkeleffekt og ørkenspredning kan være stikkord her.
Problemene med å forklare klimaforandringer er ekstremt kompliserte. Det utvikles klimamodeller der det tas hensyn til de ulike faktorene som en mener spiller en rolle. Men det viser seg mange ganger at kompliserte tilbakekoplinger (feedback-mekanismer) fører til helt andre virkninger enn den enkelte faktoren isolert sett ville medført.
Den første omfattende klimamodellen som tok hensyn til menneskeskapte aktiviteter, ble presentert på en klimakonferanse i Stockholm i 1974. I tida etterpå er det lagt ned et omfattende arbeid i å komme fram til bedre modeller, men ennå gir modellene bare usikre bilder av framtida.
Selv om spådommene er usikre, har vi fått så mye innsyn i forhold som kan virke inn på klimaet at det er grunn til alvorlig bekymring. For eksempel er vi temmelig sikre på at økningen i drivhuseffekten vil føre til en økning i globalmiddeltemperaturen, mens den regionale fordelingen er mer usikker. Håndfaste bevis på dette kan vi ikke få før om noen år, og da kan det være for seint å gjøre noe for å rette opp igjen skadene.
Det er på denne bakgrunn vi må forstå det epokegjørende som skjedde på Bergens-konferansen våren 1990 da "føre - var - prinsippet" ble vedtatt enstemmig.
Arbeidet med klimaspørsmål har i den seinere tid engasjert mange. Arbeidet nådde sitt foreløpige klimaks med etableringa av FNs klimapanel IPCC (Intergovernmental Panel on Climatic Change) og ministerkonferansen som avsluttet den store klimakonferansen i Genéve i november 1990. Vi skal her gå gjennom de viktigste momentene derifra og utdype dem. (Se for øvrig Globale klimaendringer. Rapport fra FN's Klimapanel, Miljøverndepartementet 1990). Men først skal vi innom litt fysikk og også forklare nærmere hva drivhuseffekt, partikkeleffekt og tilbakekopling er.
AIle legemer og stoff som har en temperatur over det absolutte nullpunkt ( -273 oC) sender ut energi i form av elektromagnetiske bølger. Det er stoffets temperatur eller temperaturen på legemets overflate som bestemmer bølgelengden til disse strålene. Temperaturen på solas overflate gjør at storparten av strålingsenergien blir overført som relativt korte bølgelengder med maksimal intensitet i området for synlig lys. Temperaturen på jorda fører til at energien stråler ut igjen med lengre bølgelengder (IR-stråler).
(Kilde: The Greenhouse Cases, UNEP/GEMS Environment Library No 1, 1987)
En forenklet framstilling av drivhuseffekten. (Kilde. Globale klimaendringer, miljøverndepartementet, 1990).
I gjennomsnitt kommer solenergi med en intensitet på 236 W/m2 inn i atmosfæren fra verdensrommet. Disse kortbølgede solstrålene passerer stort sett uhindret gjennom atmosfæren og varmer opp jordoverflata. Fra jordoverflata blir det sendt ut infrarøde stråler med en intensitet på 391 W/m2.
For at jorda skal være i energibalanse, kan ikke atmosfæren avgi mer enn 236 W/m2 fra toppen av atmosfæren. Dette oppnås ved at skyer og visse gasser i atmosfæren (drivhusgasser eller klimagasser) absorberer de infrarøde strålene fra jorda og sender dem ut igjen i alle retninger.
Noen av strålene blir sendt tilbake mot jordoverflata og atmosfæren. Disse strålenes intensitet er 391 W/m2 - 236 W/m2 = 155 W/m2. Dette fører i sin tur til at jordoverflata og de lågere lagene av atmosfæren blir oppvarmet. Drivhuseffekten er egentlig de (155 W/m2) strålene som blir sendt tilbake. Det er dette vi kaller drivhuseffekten.
Figuren side 6 viser strålingsspektret fra jordas atmosfære slik det er målt av værsatellitten Nimbus. Vi ser at grafen stort sett svarer til strålinga fra et legeme med en temperatur på 275 oK - 300 oK. De to store søkkene i grafen skyldes at ozon (O3) og karbondioksid (C02) i atmosfæren absorberer strålene med nettopp disse bølgelengdene for deretter å sende dem ut igjen i alle retninger.
Strålingsspekteret fra jordas atmosfære. (Kilde: Globale klimaendringer, Miljøverndepartementet 1990)
Dersom konsentrasjonen av for eksempel C02 øker, vil søkket i grafen bli dypere, noe som viser at det stråler mindre energi ut til verdensrommet og mer blir tilbake på jorda.
Drivhuseffekten er altså et fysisk fenomen som vi mennesker ikke kan gjøre noe med. Det vi derimot kan gjøre noe med, er å redusere, eller mer realistisk, la være å øke konsentrasjonen av drivhusgassene i atmosfæren.
Det er viktig å være klar over at uten de varmeabsorberende gassene i atmosfæren ville gjennomsnittstemperaturen på jorda vært -20 oC og ikke 15 oC. Verdenshavene ville være dekket av is, og liv ville ikke ha eksistert i den formen vi kjenner det. Av disse drivhusgassene er vanndamp den viktigste.
Når vi snakker om økningen i drivhuseffekten, mener vi den oppvarmingseffekten som vi risikerer å få på grunn av menneskenes utslipp av drivhusgasser som C02, CH4 og KFK.
Drivhusgassenes bidrag fra 1980 til 1990. (Kilde: Globale klimaendringer, Miljøverndepartementet 1990)
Atmosfærens innhold av karbondioksid, metan og lystgass var i historisk tid relativt konstant fram til 1700-tallet. Seinere har den økt, noe som går fram av figurene. KFK-gassene er mennskeskapte og kom ut i atmosfæren først i 1930-åra.
Den viktigste drivhusgassen som skyldes menneskelige aktiviteter er C02. Siden 1958 har man målt C02-innholdet i atmosfæren regelmessig, og resultatene av disse målingene ved Mauno Loa-observatoriet på Hawaii er vist her.
Det er viktig å merke seg to forhold:
(Kilde. Scientific American, juli 1990)
Når vi snakker om C02, kommer vi ikke utenom likninga for fotosyntese og forbrenning (ånding). Plantene har den fenomenale evnen at de kan bruke energi fra sollyset til å lage organisk stoff og oksygen (O2) av vann (H2O) Og karbondioksid (C02).
Likninga for den viktigste kjemiske prosessen vi kjenner, fotosyntesen, kan skrives slik:
H20 + C02 + (solenergi) ····> (organiske stoff) + O2
I vekstsesongen tar altså plantene C02 fra atmosfæren - og slik oppstår det, fall i grafen. Det andre halvåret råtner plantene, en prosess som følger denne likninga:
(organiske stoff) + O2 ····> H20 + C02 + (energi)
Vi ser at C02 blir frigjort, og vi får stigning i grafen.
Den årlige veksten kan vi også se i sammenheng med likninga for forbrenning. Store mengder energi og C02 blir frigjort når vi brenner de organiske stoffene olje, kull og gass, som har vært de viktigste energikildene våre de seinere åra. Denne forbrenninga øker fra år til år.
Når vi brenner fornybar bioenergi som for eksempel ved, vil det ikke bli noen netto vekst i C02-innholdet i atmosfæren dersom vi sørger for at ny biomasse vokser opp igjen. Dette går bra her i Norden, men ikke i andre deler av verden der ødeleggelse av regnskog og spredning av ørken vitner om andre tilstander. I disse tilfellene vil C02 som er lagret i biomassene, slippe ut i atmosfæren, og i tillegg vil det bli færre trær og planter som henter og forbruker C02 fra atmosfæren.
Metan bli dannet når organiske stoffer råtner uten tilførsel av oksygen.
Metan er brennbar og gir fra seg energi når den brenner. Gjennom denne prosessen blir det dannet C02. Men siden metan har en langt større oppvarmingseffekt enn C02, får vi både i pose og sekk når vi utnytter biogassen fra søppelplasser.
Menneskeskapte metankilder: (mill. tonn CH4)
| kullgruver | 44 |
| naturgass | 22 |
| risdyrking | 110 |
| tarmgjæring hos husdyr | 75 |
| dyreavfall | 37 |
| søppelfyllinger | 30 |
| brenning av biomasse | 55 |
Dersom permafrosten tiner i arktiske strøk, vil det bli frigjort metan på samme måte som det nå frigjøres fra myrområdene.
Disse gassene er mest kjent som mulige årsaker til at ozonlaget i stratosfæren blir redusert. Et KFK-molekyl gir flere tusen ganger mer oppvarmingseffekt enn et C02-molekyl.
KFK-gassene kommer særlig fra spraybokser, kjølemaskiner og produksjon av en del isolasjonsmaterialer. Gassene er kjent for at de reagerer dårlig med andre stoff og på den måten lever lenge.
Montreal-avtalen handler om de gassene som truer ozonlaget i stratosfæren og omfatter dermed alle disse gassene.
De viktigste naturlige kildene er mikrobiologisk aktivitet i jordsmonnet. Menneskeskapte kilder er bruk av nitrogenholdig gjødsel og brenning av fossile brensel og biomasse.
Drivhusgasser
| Kilder i tonn | Levetid i atmosfæren | Oppvarmingseffekt*) -tidshorisont- |
||||
| Stoff | naturlige | menneskeskapte | år | 20 år | 100 år | 500 år |
| CO2 | 735 x 109 | 28 x 109 | 50-200 | 1 | 1 | 1 |
| CH4 | 1,8 x 106 | 3,7 x 106 | 10 | 63 | 21 | 9 |
| N2O | 1,2 x 107(N) | 150 | 270 | 290 | 190 | |
| KFK11 | 0 | 2,5 x 105 | 65 | 4500 | 3500 | 1500 |
| KFK12 | 0 | 2,8 x 105 | 130 | 7100 | 7300 | 1500 |
| HKFK22 | 0 | 1,0 x 105 | 15 | 4100 | 1500 | 510 |
*) Oppvarmingseffekten av et utslipp på 1 kg av drivhusgassene i forhold til utslipp av 1 kg C02. (Kilde., Globale klimaendringer, Miljøverndepartementet 1990, og Drivhuseffekten og klimautviklingen, NILU 1990)
I atmosfæren svever små partikler (aerosoler). Disse aborberer, sprer og sender strålingsenergi fra sola ut i verdensrommet igjen. Det er dette vi kaller partikkeleffekten. Denne effekten fører til at det kommer mindre energi ned til jorda og at temperaturen blir lavere.
De fleste av disse partiklene har naturlige og altså ikke menneskeskapte kilder.
 |
 |
Innholdet av partikler i atmosfæren på grunn av vulkansk og menneskelig aktivitet på den nordlige halvkula. (Kilde. Pleym: Miljøklimatologi, Tapir 1978)
Mange av de faktorene som er med og bestemmer klimaet, virker også gjensidig inn på hverandre. Disse gjensidige vekselvirkningene kan føre til at virkningene blir forsterket (positiv tilbakekopling) eller svekket (negativ tilbakekopling). For å kunne lage til gode modeller for klimaet, må vi kjenne til disse vekselvirkningene. Ennå mangler det mye på at vi gjør det. Skissen viser eksempler på noen enkle tilbakekoplinger:
I Antarktis har en boret seg nedover den tjukke iskappen og hentet opp borekjerner av is. På tilsvarende måte som ved å telle årringer i trær kan en rekne seg bakover i tida ut fra "årringene" i isbreen.
Fra disse "årringene" har en hentet gammel luft og analysert denne. Resultatene fra disse målingene er vist på grafene under. Som vi ser, er det nær sammenheng mellom konsentrasjonen av drivhusgasser og den lokale temperaturen.
Vi kjenner ikke detaljene om årsaker og virkninger, men overslag indikerer at endringene i drivhusgassene har vært en del av årsaken, men ikke hele årsaken, til de store temperaturvariasjonene som har vært.
Andre årsaker er endringer i formen på jordbanen og retninga til jordaksen (Milankovic-teorien).
(Kilde. Globale klimaendringer, Miljøverndepartementet 1990)
Fra slutten av 1800-tallet har vi pålitelige målinger av temperaturen på jorda.
Grafen viser hvordan den globale gjennomsnittstemperaturen ved jordoverflaten har endret seg siden 1860. (Kilde: Globale klimaendringer, Miljøverndepartementet 1990)
"Vår vurdering er at:
Ut fra de klimamodellene som er laget, mener FN's klimapanel at drivhuskapasiteten til atmosfæren en gang rundt år 2030 vil ha økt så mye at det svarer til en fordobling av C02-konsentrasjonen. Dette vil få den globale gjennomsnittstemperaturen til å øke med et sted mellom 1,5 oC og 4,5 oC.
Denne temperaturstigningen vil ikke være lik over hele kloden. Modellene viser at kontinentene blir raskere oppvarmet enn havene. Særlig vil temperaturøkningen i havene rundt Antarktis bli hengende etter. Temperaturstigningen blir trolig vesentlig større over arktiske områder enn ved ekvator, og det vil trolig heller ikke bli noen jevn stigning.
Man er helt sikker på at gjennomsnittstemperaturen på jordoverflata og i den nederste delen av atmosfæren vil stige, mens stratosfæren vil bli noe avkjølt.
Vannets kretsløp vil bli forsterket, noe som igjen fører til større forskjeller mellom nedbørsrike og nedbørsfattige strøk. (Matteus-prinsippet: "For den som har, han skal få og ha i overflod; men den som ikke har, han skal miste til og med det han har" Matteus 25.29)
Havene vil fungere som varmesluk, og dette fører til at den fulle virkningen av drivhuseffekten blir utsatt. Vi vil med andre ord bli utsatt for en temperaturstigning som vil bli stadig mer merkbar i åra som kommer.
FN's klimapanel gjør oppmerksom på at spådommene er beheftet med mange usikkerheter, spesielt når det gjelder tidsperspektivet, størrelsen og den regionale fordelinga av klimaendringene og særlig nedbøren.
Årsakene til dette er ufullstendige kunnskaper om kilder og sluk for drivhusgassene, og hvordan skyer, hav og isdekte områder reagerer på økningen av varmestrålinga i atmosfæren. Det er derfor nødvendig med stor forskningsinnsats for å redusere denne usikkerheten.
I Norge rekner vi med at vintertemperaturen vil stige med 3-4 oC, mest i innlandet. Sommertemperaturen rekner vi med vil stige med om lag 2 oC (Nytt fra NILU, jan 1990).
"En stigning i gjennomsnittstemperaturen på 2-5 oC (som kan skje i løpet av 50 år) vil bli svært problematisk. Noen steder vil en oppleve tørke, varmebølger og svært uvanlig vær. Når temperaturen stiger, vil havet utvide seg og havnivået stige og legge store områder under vann. Reduksjonen av det biologiske mangfoldet, som alt nå er svært stort på grunn av menneskelige aktiviteter, kan bli sterkt forverret når temperaturen stiger. Skoger og våtmarker til og med tundraen kan bli ødelagt. Økosystem som har utviklet seg over millioner av år, kan bli ugjenkallelig ødelagte. Enkelte påstår fremdeles at klimaendringene vil ha både positive og negative virkninger - og at dette er problemer samfunnet fremdeles kan løse. Men da overser de at de ekstraordinære forandringene skjer så fort at det er umulig å få satt i verk mottiltakene raskt nok
Forskere tror at det ikke går lengefØr de menneskeskapte endringene i klimaet blir større enn de naturlige endringene. Dette kan sammenliknes med atomkrigens evne til å Ødelegge en hel rekke menneskelige og naturlige systemer De Økonomiske problemene blir mer innfløkte. Vanningsanlegg, bosettinger og matvareproduksjon vil bli Ødelagt ved en rask oppvarming. (Fritt oversatt fra "State of the World 1989 ")
Rundt jorda, oppe i stratosfæren, ligger et svært tynt sjikt av ozon, O3. Dette tynne sjiktet hindrer over 90 % av de farlige UV-strålene fra sola i å nå ned til jordoverflata. Disse UV-strålene er så energirike at de kan spalte og ødelegge molekyl, noe som igjen kan skade liv og biologiske systemer. I de seinere åra har den antatte reduksjonen av ozonlaget vært mye omtalt - og misforstått.
Tykkelsen på ozonlaget måler vi som oftest i DU (Dobson-enheter). 100 DU vil si at om ozonlaget blir presset sammen til et lag med samme temperatur og trykk som lufta ved jordoverflata, vil dette ozonlaget være 1 mm tykt! (Til sammenlikning vil et tilsvarende C02-lag være 3 meter.) Tykkelsen på ozonlaget varierer mye fra dag til dag gjennom året (fra 100 DU til 600 DU), og figuren over viser at den også varierer geografisk i nord-sør-retningen. Det er grunn til å merke seg at ozonlaget er tynnest ved ekvator.
(Kilde: Henriksen m.fl. Ozonlaget og UV-stråling, Universitetet i Oslo 1989)
Høgt oppe i jordatmosfæren, i stratosfæren som starter nesten 15 km over havoverflata, er det mye oksygen og nesten usvekket energirikt sollys. Her oppe blir ozon dannet i to trinn på følgende vis:
1) O2 + (UV - stråling) ····> O + O
2) O2+ O ····> O3
Det er bare de mest energirike UV-strålene i sollyset (bølgelengde mindre enn 242 nm) som har nok energi til å spalte oksygenmolekylene. Denne prosessen skjer for det meste ved ekvator fordi sollyset er sterkest der. Ozon blir så ført utover mot høgere breddegrader av de store vindsystemene. Denne danningsprosessen for ozon har ikke noe med menneskelig aktivitet å gjøre.
Det har stort sett vært likevekt mellom produksjon og nedbryting av ozon. Ozon blir brutt ned på naturlig vis jevnt og trutt overalt i stratosfæren. Levetida varierer fra 1 time øverst i stratosfæren til noen måneder i nedre del av stratosfæren.
Ozon kan bli brutt ned på mange måter. Den måten som kanskje har hatt mest å si for livet på land og i havet er denne: Når ozon blir brutt ned, går energien i UV-strålene med til å bryte ned ozon til oksygen på denne måten:
O3 + (UV-stråler) ····> O2 + O
Nedbrytingen av ozon kan også skje ved mange ulike kjemiske prosesser. Slik vi i dag kjenner de kjemiske forholdene oppe i stratosfæren, blir mengden av ozon særlig regulert av forbindelser som NOx, C10x og HOx. Dette gjelder både atomer og ulike kjemiske forbindelser, særlig radikaler.
Enkelte ganger skjer nedbrytingen raskere enn det en hadde reknet med. Det var dette som skjedde da ozonalarmen gikk på grunn av at ozonlaget over Antarktis var blitt uventet mye tynnere ("ozonhull"). En fikk mistanke om at gasser fra menneskelige aktiviteter var kommet opp i stratosfæren og hadde bidratt til at ozonlaget ble raskere nedbrutt. Det har i ettertid vist seg at klor fra KFK-gasser er hovedårsaken til den ekstra nedbrytingen av ozonlaget over Antarktis. Sentralt i disse nedbrytingsprosessene er også låge temperaturer (-90 oC) og spesielle skyer av ispartikler (såkalte PSC = Polar Stratospheric Clouds). Slike temperaturer og skyer er vanlig over Antarktis, men uvanlig over Arktis.
KFK-gasser inneholder stabile klorforbindelser, og klor blir frigjort fra KFK-molekylet i stratosfæren og reagerer med oksygen til C1Ox. En kan rekne det som vitenskapelig bevist at KFK-gasser og haloner, som inneholder brom, kan endre balansen mellom oppbygning og nedbryting av ozonlaget når forholdene ellers ligger til rette for det (låge temperaturer og PSC).
Spørsmålet om ozonlaget blir redusert er veldig omdiskutert og det kommer stadig nye, motstridende påstander. Ikke minst har media vært med på å skape forvirring blant folk.
Grafen viser gjennomsnittsendringer i sesongverdiene på fire målestasjoner langs kysten av Antarktis. Den prikkete grafen viser gjennomsnittsverdiene for sommerperioden januar til mars og den hele linjen verdiene for vårmånedene september til desember. Ozonlaget var tynnest våren 1987, og det var nesten like tynt i 1989. (Kilde., Hansen: Ozon og ozonhuller, Kvant, september 1990)
Det er full enighet om at menneskelige aktiviteter har medvirket til at ozonlaget over Antarktis om våren er blitt tynnere (KFK-gasser kommer bare fra menneskelige aktiviteter)
Grafen her viser den tilsvarende utviklinga for gjennomsnittsverdiene fra 12 stasjoner nord for 59 N. Vinterverdiene er vist ved den hele linjen og sommerverdiene ved den prikkede linjen. En kan ikke merke en tilsvarende tendens her som i Antarktis. (Kilde: Hansen: Ozon og ozonhuller, Kvant, september 1990)
Vi nevner også i denne forbindelsen at det ikke er målt noen systematisk Økning i den mengden av UV-stråling som kommer ned på jordoverflata. De eneste stedene hvor det er målt noen økning, er på kysten av Antarktis, og bare når det har vært "ozonhull".
Det blir nå lagt ned mye ressurser i å utvikle modeller som kan forklare den aktuelle situasjonen og utviklinga framover. Modellene viser et lite hyggelige bilde av en økning i konsentrasjonen av KFK-gasser, som igjen kan føre til at ozonlaget blir redusert. Det går flere år fra KFK-gassene blir frigjort nede på jorda til de når opp til ozonlaget - og de er deretter virksomme i flere tiår.
Vi rekner i dag med to mulige utviklingsveier for ozonlaget i framtida: For det første en sakte, men systematisk global reduksjon av ozoninnholdet, særlig øverst i stratofæren, og for det andre en mer lokal reduksjon slik en nå har over Antarktis.
Når det gjelder den globale reduksjonen, kan visse observasjoner kanskje tyde på at noe er i ferd med å skje, men det er for mange usikre faktorer involvert til at en kan si noe avgjørende.
Når det gjelder reduksjonene over Antarktis, er det mindre grunnlag for tvil. Her har reduksjonene i perioder vært til dels betydelige, noe som grafen på side 16 klart viser. Det som derimot er usikkert, er om reduksjonen bare er et moderne fenomen. Observasjonsrekka er for kort til at en kan trekke bastante konklusjoner her.
Foreløpig er det med andre ord noe usikkert hvordan ozonlaget vil utvikle seg i framtida. Konsekvensene av en eventuell reduksjon er derimot urovekkende. En mistanke om at menneskelige aktiviteter kan føre til reduksjoner, er nok til at en bør unngå slike storskalaeksperiment med naturen. Tregheten i naturprosessene er slik at det går 20-30 år før vi ser konsekvensene av en handling.
Myndighetene i mange land tok konsekvensene av dette og undertegnet den såkalte Montreal-avtalen våren 1988. Hovedpunktene i denne avtalen er at en skal redusere utslippene av de fem viktigste KFK-gassene og tre av halongassene. Med 1986 som basisår skal produksjonen og bruken av KFK reduseres med 20 % innen 1994 og med 50 % innen 1999. Halonbruken skal ikke overstige 1986-nivået tre år etter at avtalen er undertegnet.
Norge ratifiserte avtalen i 1988 og gjorde den gjeldende fra 1.1.89. Den er nå undertegnet av 60 land. Avtalen ble reforhandlet i London i 1990, og en ny runde skal gjennomføres i 1992.
Dersom ozonlaget i stratosfæren blir redusert, vil det føre til at flere UV-stråler kommer ned til jordoverflata. UV-strålene har så mye energi at de hører til de elektromagnetiserende strålene som kan lage ioner, og de kalles derfor ioniserende stråler.
Større doser UV-stråling ved bakken vil ha negative virkninger på mennesker, dyr og planter. Dette gjelder særlig stråling av typen UV-B, den strålinga som fører til solbrenthet, snøblindhet, hudkreft og aldring av huden.
UV-B kan skade både protein og DNA. Dette kan føre til at celler dør eller at den genetiske koden i DNA blir endret. Det er den sistnevnte prosessen som fører til hudkreft hos mennesker.
For hudkreft er det UV-dosen som er viktig, og da gjelder det selvsagt den dosen som kommer til kroppen. Denne dosen er ikke den samme som den som kommer til et bestemt geografisk område, til det er solingsvanene våre for ulike.
Vi kan godt sammenlikne økt UV-stråling med det å flytte mot lågere breddegrader. Dersom ozonlaget blir redusert med 10 %, svarer det til at man flytter tre breddegrader sørover. Det er det samme som avstanden fra Oslo til Nord-Danmark eller fra Trondheim til Oslo.
Årlige UV-doser som funksjon av breddegrad på den nordlige halvkule. Dosene gjelder ved havoverflaten og er gitt i relative enheter der dosen for Oslo er satt lik 100. En del kjente steder er antydet. (Kilde: Henriksen m.fl.: Ozonlaget og UV-stråling, Universitetet i Oslo 1989).
Selv om planter har utviklet et forsvar mot UV-B, viser laboratorieforsøk at plantene reagerer ulikt på økte UV-doser. Om lag 200 arter er testet, og 2/3 reagerte. Følsomme arter som bomull, erter, bønner, melon og kål vokser saktere og bestøvningen blir forstyrret. Forsøk med soyabønner viser også at dersom ozonlaget blir redusert med 25 %, vil det føre til 20 - 25 % avlingsreduksjon.
UV-B kan trenge et godt stykke ned i klart vann og representerer derfor en fare for livet i hav og ferskvann. De øverste centimetrene er svært viktige både for produksjonsprosesser og for mikrobielle prosesser. Dessuten oppholder mange fiskelarver seg der den første tida etter klekkingen. Økt UV-stråling kan derfor virke inn på uheldige måter i mange naturlige økosystemer.
Ozonlaget er en viktig del av det fysiske miljøet vårt. Til nå har det vært vanskelig å finne dekning i målinger for å påstå at det har vært en generell reduksjon av ozonlaget. Det såkalte ozonhullet i Antarkis viser derimot at det er all mulig grunn til å redusere KFK-utslippene våre og at vi må følge nøye med på hvordan ozonlaget utvikler seg.
Vi takker også for gode kommentarer fra
Forsker Frode Stordal, NILU og forsker Kjell Henriksen, Nordlysobservatoriet i Tromsø.