Kulturminner langs elver og innsjøer

Når vi reiser rundt i landet vårt, gjennom bygder og dalfører, gleder vi oss over den store mengden av elver som brøyter seg veg gjennom landskapet. I motsetning til mange andre land har vi ikke problemer med vannforsyningen. Vann er en forutsetning for alt liv, også for at mennesker skal kunne bosette og livnære seg. Elver, fossefall, tjern og innsjøer er også berikende innslag i kulturlandskapet. I Norge har den rikelige tilgangen på vann hatt stor betydning for utviklingen av industrisamfunnet.

De eldste boplassene som er funnet, ligger ved kysten og høyt til fjells, der reinsdyrjakt var hovednæringen. En regner med at befolkingen av landet fulgte isen etter hvert som den trakk seg tilbake fra kysten, en utvikling som var avsluttet ca 8000 år før vår tidsregning, og at innlandet og dalførene ble befolket «undervegs». Når det til nå ikke er funnet steinalderboplasser i disse områdene, behøver ikke det bety at de var ubebodd på den tiden. På fjellet er jordsmonnet så magert at sporene ofte er synlige i terrenget, og langs kysten er de også synlige. I bygdene derimot er jordsmonnet dypt og har blitt pløyd og bearbeidet i flere tusen år. Det er anlagt veger og bygd hus, kanskje nettopp der de opprinnelige boplassene lå, eller de ligger uveisomt til i skogsterreng. I forbindelse med store utbyggingsprosjekter i innlandet, for eksempel Forsvarets nye anlegg på Rødsmoen i Østerdalen, har en begynt å finne boplasser og hustufter fra eldre steinalder.

Sporene etter den tidlige bosetningen er redskaper og avfall etter redskapsproduksjonen, tufter, teltringer, ildsteder og helleristninger. Fra bronsealder og jernalder finner vi boplasser, dyrkingsspor, gravhauger og gravrøyser, jernvinneanlegg og fangstanlegg, for å nevne noen av de viktigste.

Gammel mølle og steinbru. Fra heftet "Ta vare på kommunelandskapet", utgitt av Kommuneforlaget 1989. Illustrasjon: Vidar Asheim.

FRA HÅNDKRAFT TIL VANNKRAFT

Kverner og møller

I mer enn 4000 år ble kornet malt på en såkalt skubbekvern. Kornet ble knust med en rund stein – løper – som ble «skubbet» mot en flat stein, som ble kalt ligger. I eldre jernalder ble dreiekverna oppfunnet; den øverste steinen var som en liten kvernstein og ble dreiet rundt for hånd.

Møllene kom senere enn kvernene og ble vanlige i sentrale jordbruksområder mot slutten av 1800-tallet. Mølla ble drevet av et vasshjul. Kraften måtte overføres fra hjulet til kvernåsen ved hjelp av hjulverk. Produksjonen i mølla var stor og sjelden knyttet til enkeltgårder. Vi hører ofte om bygdemøller. Grunnmuren og utbrukte kvernsteiner er som oftest det eneste som står igjen av de gamle konstruksjonene.

Tegningen viser oppgangssag fra Kinsarvik på 1700-tallet. Fra Odd Brochmann, "Bygget i Norge-1", Gyldendal 1979.

Oppgangssaga

Et annet område der vannkraften ble utnyttet, var til saging av tømmer. Helt fram til slutten av 1400-tallet ble tømmerstokken delt i bord ved håndkløving. De første oppgangssagene kom trolig i bruk før 1500, og i begynnelsen ble det saget for hånd. Noe forenklet går teknikken ut på at en mann står over den liggende tømmerstokken, mens en annen oppholder seg under. Mellom seg fører de et langt sagblad opp og ned. Fordelen med saging framfor kløving var at det var lettere å få jevne bord, det gikk fortere, og det var mulig å få flere bord ut av tømmerstokken.

Den vassdrevne oppgangssaga gjorde det mulig å produsere forarbeidet trevirke i større mengder enn tidligere. Tømmer og trevirke skulle bli landets største eksportartikkel på 1600- og 1700-tallet.

Kverner, møller og sager som har overlevd omskiftelige tider, er verdifulle kulturminner. I mange bygdesamfunn har frivillige krefter restaurert slike klenodier og fått dem til å synge igjen. Ruinene etter de gamle anleggene finnes langs mange bekker og elver i kulturlandskapet. Denne første utnyttelsen av vannkraften peker framover mot møtet med industrialismen på slutten av 1800-tallet, der vannressursene skulle spille en viktig rolle.

Gruvedriften

I landskapet rundt gruveanlegg kan en også støte på innretninger som sørget for jevn vanntilførsel. Det var nødvendig med god fallhøyde for å kunne drive heisanlegg og andre kraftkrevende innretninger. Reservoarene kunne ligge et godt stykke unna, og som for kvernene og møllene ble det bygd dammer, forbygninger og vassrenner som gikk over lange strekninger. Rundt de nedlagte sølvgruvene på Kongsberg er store områder preget av vannreguleringene.

FLØTINGEN PÅ VASSDRAGENE

Oppgangssaga dannet grunnlaget for trelastindustrien. Til å begynne med foregikk hogsten i kystområdene, der det var kort veg til utskipningshavnene. På midten av 1600-tallet var store deler av kystskogen i Sør-Norge kraftig uthogd. Behovet for å fløte tømmer fra skogene i innlandet økte.

Dammene hadde ulik byggemåte. Tømmerkiste eller steinkistedammer hadde tømrede kister som var fylt med stein. Oppstrøms var det vanligvis planketetning. Høyden kunne være opptil åtte meter. Bukkedammene hadde skråstilte bukkesperrer som var plankekledd på vannsiden, mens jordvolldammene var bygd av jord, stein og torv. Det ble også bygd steindammer av tilhogd stein eller naturstein.

I tillegg til dammer som ble brukt til å fløte tømmer, finnes det også dammer knyttet til fløting av såkalt lakterved. I alle industribedriftene som vokste fram utover på 1700-tallet og 1800-tallet, som bergverk, glassverk og teglverk, gikk det med store mengder ved. Lakterveden var fra 1,25 til 3 meter lang og ble fløtet i bekker og små elver. Det ble ofte bygd magasindammer av tre i utløpet av tjern og myrer som disse bekkene kom fra. På de større elvene måtte laktervedfløtingen vente til tømmerfløtingen var over.

Fra fløtningsanlegget på Fetsund lenser i Akershus, som har vært et av landets største anlegg for tømmerfløting. Anlegget var i bruk fram til 1985 og ble fredet i 1989. Foto: Arve Kjersheim, NIKU.

Lenser er en innretning som ble brukt til å lede, samle, holde tilbake eller sortere tømmeret. Det ble boret et hull i hver ende av tømmerstokkene, som så ble bundet sammen med vidjer, senere kjettinger. Lensene ble holdt på plass ved fester på land eller til påler som var satt ut i elva eller vannet. På Fetsund lensemuseum ved Glomma kan vi se et omfattende lensesystem for de store tømmermengdene som ble sluppet i dette vassdraget og ført ned til Sarpsborg og Fredrikstad. Museet er for øvrig utpekt som et nasjonalt teknisk og industrielt kulturminne.

For å kunne transportere tømmeret fra ett vassdrag til et annet ble det brukt kjerrat – et kjettingspill som blir drevet av vasshjul. En av de mest kjente kjerratene er den som transporterte tømmer fra Åsa ved Steinsfjorden opp til Damtjern ved Stubbdal på Krokskogen.

Båthus, damkoier og fløtingskoier, bryggeanlegg og båtslipper, redskapshus, staller og smier er andre kulturminner fra tiden da tømmeret ble fraktet vannvegen. Vi kjenner ikke til fløting i middelalderen, men det kan likevel ikke utelukkes at det ble fløtet i begrenset omfang. Den eldste dokumenterte fløtingen går tilbake til 1500-tallet. Størst var virksomheten på 1800-tallet og framover.

Spor etter fløting finnes i vassdrag over hele landet, og vi støter stadig på dem når vi vandrer i skog og mark. Tømmerfløtingen krevde stor innsikt og oppmerksomhet og ble regnet for å være et attraktivt, men ikke ufarlig arbeid. Etter hvert har tog og bil tatt over som transportmiddel. Den siste ordinære fløtingen fant sted i Trysilvassdraget i 1990, og med dette forsvant en helt spesiell «kultur».

BRUER OG KLOPPER

Den som tok seg fram på sti og veg i eldre tid, måtte krysse utallige bekker og elver. Klopper, i form av tømmerstokker eller plank, ble lagt der dette var tilstrekkelig, men når avstanden mellom breddene var større, måtte en bygge bru. Det kunne være hengebruer av treverk, tømmerbruer eller steinbruer. Av trebruene er det ikke så mange tilbake, men steinbruer, eller rester av dem, ser vi ofte når vi vandrer i skog og mark. Håndverksmessig er de dyktig utført, og bruken av naturmaterialer gjør at de føyer seg vakkert inn i landskapet. Flere bruer er fredet.

Bildet viser ei bru over Glomma i Østerdalen. Ny bru er bygd på de gamle brufundamentene. Foto: Arve Kjersheim, NIKU.

Når vegen måtte gå over myrområder, ble det lagt ut såkalte kavlebruer, det vil si halvkløvninger eller grove stokker, som sørget for et tørt underlag for mann og hest. Godt bevarte rester etter slike kavlebruer fra middelalderen er funnet flere steder.

KULTURMINNER FORBUNDET MED SNØ OG IS

Når isen la seg på vassdragene, ble båtene dradd på land, og summingen av de mange bekkekvernene forstummet. Vinteren gav imidlertid muligheter for nye aktiviteter og særlig for endrede kommunikasjonsmønstre. Der båten var framkomstmiddelet sommerstid, kunne en nå ferdes til fots eller med hest og slede. Stier som ble brukt om sommeren, gikk helst utenom vann og myrområder. Vinterstid kunne en ta seg fram nede i dalsøkkene uten å måtte ta omvegen rundt disse hindringene, og det var mulig å frakte varer med slede i områder som ellers bare ble trafikkert til fots. Dette er årsaken til at de årlige markedene på Østlandet og i Trøndelag ble holdt om vinteren. Det var også om vinteren skogen ble hogd og forholdene lå til rette for å trekke ut tømmeret med hestekraft over snøen.

For samene har vinteren vært tiden da reinen gikk på beite på viddene. Den betydningen snøen har for en folkegruppe som har levd i nær kontakt med naturen, kan illustreres med at det på samisk finnes hundrevis av ord for snø. Den samiske terminologien er tatt i bruk i klimatologisk forskning, nettopp på grunn av sin detaljeringsgrad og presisjon.

FRAKT OG FARTØYER PÅ VASSDRAGENE

I et land med dårlig utbygd vegnett var innlandsfjordene og innsjøene viktige ferdselsårer. Nærmeste nabo kunne like gjerne være gården over fjorden som nabobruket på landsiden. Så snart isen gikk om vinteren, kom båtene på vannet. Kontakt mennesker imellom og frakting av varer skjedde i stor grad med båten som framkomstmiddel sommerstid.

Etter at bilene kom, ble det vanlig å bruke ferger eller flåter som ble trukket med trosse. I dag lever sundmannsordningen videre bare i navnet. Når vi på hver side av et elveleie finner henholdsvis Sundstugua og Sundgården, er dette minner om tiden før det ble slått bru over elva.

På de større innsjøene var det behov for frakt av varer og passasjerer over lengre strekninger. Av frakte og passasjerbåtene er det ikke mange igjen. Mest kjent er hjuldamperen D/S Skibladner – «Mjøsas hvite svane» – bygd i 1865. Den er stadig i trafikk og hører med blant de fartøyene som er klassifisert som verneverdige. Skibladner ble bygd som ledd i et trafikkmønster der skipet korresponderte med jernbanen mellom Oslo og Eidsvold. Det samme skjedde på Randsfjorden og Krøderen. Eidsvoldsbanen ble senere forlenget over fjellet til Trondheim, mens Krøderbanen er nedlagt og nå trafikkeres som museumsjernbane.

Etableringen av fabrikkanleggene på Rjukan i begynnelsen av 1900-tallet forutsatte et transportsystem basert på lektertransport vannvegen mellom Skien og Notodden og en ny jernbane derfra via jernbaneferger på Tinnsjøen til Rjukan. I 1909 ble «Rjukanfos» satt på vannet. Senere kom ytterligere to ferger: «Hydro» og «Ammonia». Den siste kunne transportere 23 fullastede jernbanevogner og 150 passasjerer. «Hydro» ble senket under siste verdenskrig på oppdrag fra London. «Ammonia» er nå den eneste som er igjen av disse dampdrevne jernbanefergene. Rjukanbanen, Tinnsjøfergene og Tinnosbanen er tatt med i verneplanen for tekniske og industrielle kulturminner.

KANALBYGGINGEN

I forbindelse med fløtingstrafikken ble det bygd kanaler over mindre strekninger. Støa kanal i Østre Trysil er et eksempel på større fløtingskanaler. I Trysil, som er en av landets største skogbrukskommuner, har størstedelen av avvirkningen blitt solgt til Sverige. Dette skyldtes at de største vassdragene i kommunen renner inn i Sverige. De viktigste fløtingselvene var Trysilelva/Klaravassdraget og Ljøravassdraget, som utgjør en del av det store Dalaelvsystemet i Sverige. Fordi Ljørdalen ikke har naturlig forbindelse til Trysilelva, ble de store skogområdene i dalen liggende urørt. Kanalen mellom Støa og Flersjøen ble bygd i årene 1855 til 1859 av Trysil Skovbolag. Den ca sju kilometer lange kanalen ble bygd med håndkraft.

Telemarkskanalen gjorde det mulig å bruke båt fra Skien over Nordsjø og videre opp i vassdraget fra Ulefoss. Den består av to kanalsystem på til sammen 10 mil, med en total høydeforskjell på 72 meter, fordelt på åtte sluser. Kanalen stod ferdig i 1892 og var et av de største samferdselsprosjektene som noensinne hadde vært gjennomført. Etter hvert som jernbane og veger ble bygd ut, fikk kanalen redusert betydning for næringslivet i Telemark. Tømmerfløtingen sluttet i 1970-årene. I dag er Telemarkskanalen et høyt skattet turistmål. Store restaureringsarbeider har vært utført de siste årene, og sommerstid tar MS «Victoria» daglige turer med turister opp slusene.

Kanaliseringen av Haldenvassdraget begynte med Otteidkanalen fra 1827 og Sootkanalen fra 1847. Selve Haldenkanalen ble påbegynt i 1852. I 1877 ble hele kanalstrekningen åpnet for drift, og med dette var sagbruksindustrien i Halden sikret tilstrekkelig med tømmer. Initiativtaker var den begavede fløtingsingeniøren Engebret Soot, som også stod bak planene for Telemarkskanalen. Også for Haldenkanalens vedkommende har det blitt utført restaureringsarbeider med tanke på turisttrafikk. MS «Engebret Soot» frakter passasjerer i sommersesongen.

Alle de tre anleggene som er nevnt her, i tillegg til et kanalsystem for fløting ved Femunden i SørTrøndelag, er ført opp i verneplanen for tekniske og industrielle kulturminner.

DET STORE INDUSTRIEVENTYRET

Industrialiseringen av Norge fra midten av forrige århundre var basert på en rikelig tilgang av vannkraft. Små og store fabrikker ble lagt til elver med fossefall. Det første kraftverket som produserte elektrisk strøm, ble anlagt i 1885, og i løpet av de neste 40 årene var antallet kommet opp i 2000. Først et tiår inn på 1900-tallet ble det mulig å overføre elektrisk strøm over store avstander. Dette var årsaken til at store industrianlegg ble lagt på steder der fossefallet var utgangspunktet. Rjukan er blitt til på denne måten. Sam Eyde kjøpte opp fallrettighetene til Rjukanfossen, temmet den, anla kraftstasjon og bygde opp fabrikasjonen av norgessalpeter i Vestfjorddalen, et tynt befolket jordbruksområde som i løpet av ti år ble forvandlet til et industrisamfunn. Vi har paralleller i Odda og Høyanger, men ikke av slike dimensjoner som på Rjukan.

Naturvern var kanskje ikke så mye i tankene til de første utbyggerne av de største fossefallene i landet, og heller ikke i tankene til folk flest. Følgene av elektrisitetsutbyggingen, med neddemming av store naturområder for å skape vannreservoarer, tørrlegging av elver og fossefall og andre inngrep, har etter hvert skapt økende bekymring. Konflikter mellom utbyggingsinteressene på den ene siden og naturverninteressene og/eller lokalbefolkningen på den andre har ført til konfrontasjoner, som ved tørrleggingen av Mardøla og utbyggingen i Alta.

Kraftverkene er interessante som kulturminner, både på grunn av de tekniske anleggene og fordi de representerer verdifull arkitektur. I verneplanen for tekniske og industrielle kulturminner er disse kraftverkene ført opp: Solberg–Kykkelsrud–Vamma i Østfold, Rånåsfoss i Akershus, Labrofoss i Buskerud, Vemork og Såheim på Rjukan, Fotland i Rogaland, Tyssedal i Hordaland, Kuråsfossen på Røros og Glomfjord i Nordland.

Fra den første utnyttelsen av vannkraften til bekkekverner rundt om på gårdene har mye vann rent ut i havet. Men på vegen er vannet i stadig økende grad blitt nyttiggjort for å lette menneskers arbeid og for å kunne utnytte andre naturressurser.