
		om nettverket \| kontakt \| A til Å \| english

Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Våtmark og myr - dei mest truga naturtypane våre

Ikke innlogget.

Logg inn / registrer deg

Våtmark og myr - dei mest truga naturtypane våre

Våtmarkene omfattar ei rekkje naturtypar som har høg biologisk produksjon og stort artsmangfald. Våtmarkene er viktige hekke- og rasteplassar for mange fugleartar, særleg vadefuglar, og er levestad for fleire sjeldne planteartar. Våtmarkene hører til dei mest truga naturtypane vi har, og dei har særleg vore utsette for utbygging, utfylling og oppdyrking. Fleire våtmarksområde er verna, men mange har likevel gått tapt.

Våtmark er eit vidt omgrep som omfattar mange ulike naturtypar. Fellesnemnaren for dei er at områda store delar av året er fuktige eller overfløymde av vatn. Som våtmark kan vi mellom anna rekne myrar av alle slag, elvedelta og grunne elvestrekningar, grunne småvatn, sumpar, vegetasjonsrike tjern og innsjøar, fjøre- og gruntvassområde langs kysten og grunne bukter og vikar i større innsjøar.

Våtmarkene har mange viktige funksjonar i naturen. Biologisk sett hører dei til dei mest produktive naturtypane vi har. I tillegg til at våtmarkene er veksestad for fleire sjeldne planteartar, har dei høg produksjon av plantemateriale som gir grunnlag for eit rikt og variert dyreliv. Store bestandar av vassfugl som ender, svaner, gjæser og vadefuglar er avhengige av våtmarkene som hekke- og rasteplass. Fleire fugleartar nyttar også våtmarkene som overvintringsområde. Mange våtmarker, særleg myrane, har stor kapasitet til å lagre vatn og er på den måten med på å jamne ut flaumtoppar. Våtmarkene har også ein viktig funksjon i høve til den naturlege filtreringa av vatn i naturen. Mange myrar er dessutan å rekne som naturen sitt bibliotek. Pollen og andre planterestar som vi kan finne i ulike lag i myrane, er ei viktig kjelde til kunnskap om klima og plante- og dyreliv i tidlegare tider.

Trass i dei naturverdiane som våtmarkene representerer, er det knapt nokon naturtype som har vore meir utsett for inngrep frå mennesket si side. Mange myrar og andre våtmarkstypar har opp gjennom åra vorte utsette for utfyllingar til hamneanlegg, vegar, hus og industriområde, eller dei har vorte tørrlagde for landbruksføremål. Inngrep og ureiningar har redusert det mangfaldige plante- og dyrelivet i mange våtmarksområde. Våtmarker blir både i Noreg og resten av verda rekna som ein av dei mest truga naturtypane. Fleire artar som er knytte til våtmarker, står på nasjonale og internasjonale raudlister.

Noreg har slutta seg til den internasjonale konvensjonen for våtmarksområde, Ramsarkonvensjonen, som har som føremål å verne våtmarksområde, særleg som levestad for vassfuglar. I Noreg er fjorten område utpeika som «Ramsarområde» med internasjonal verneverdi. Fem av områda ligg på Svalbard. I tillegg finst det over 500 naturreservat for myr og våtmark i Noreg som er oppretta gjennom tematiske verneplanar etter naturvernlova.

Eit mangfald av myrar

Myr er den vanlegaste typen av våtmark og dekkjer vel 6 prosent av landarealet i Noreg. Av dette ligg 2/3 under skoggrensa. Noreg er eit av dei land i verda som har størst variasjon i myrtypar, frå dei ekstremt næringsfattige til dei ekstremt næringsrike. Elles i Europa har myrane dei fleste stadene komme bort på grunn av tørrlegging, oppdyrking, torvtaking og liknande, og dei norske myrane representerer unike naturverdiar i internasjonal samanheng.

Myr kan dannast ved at tjern og mindre innsjøar veks igjen, eller ved at fastmark forsumpar. Forsumpingsmyrane er dei mest vanlege i Noreg og blir danna i område der nedbøren er høgare enn fordampinga, slik at det blir overskott av vatn i jordsmonnet. Dårleg drenering, oksygenfritt vatn og danning av bakteriehemmande stoff hindrar nedbrytinga av det organiske materialet, slik at det blir danna torv. Spesielt i Hedmark og Trøndelagsfylka utgjer myr ein stor del av arealet. Dei mest myrrike kommunane er Smøla og Andøya.

Det finst mange ulike myrtypar avhengig av mellom anna næringstilgang, topografi og klima. Grovt sett kan vi dele myrane inn i to hovudtypar: nedbørsmyrar (ombrotrof myr) og jordvassmyrar (minerotrof myr). Nedbørsmyrane får alle næringssalta gjennom nedbøren, og vegetasjonen har ikkje rotkontakt med grunnvatnet. På grunn av lågt næringssaltinnhald har desse myrane svært låg produksjon og langsam torvdanning.

Til forskjell frå nedbørsmyrane får jordvassmyrane næringssalter tilført ved tilsig frå grunnen. Botanisk sett varierer jordvassmyrane frå fattige til svært rike myrar. Kor artsrike dei einskilde myrane er, er avhengig av berggrunnen i området og næringstilgangen frå grunnvatnet. I grunnfjellsområde er myrane oftast fattige, medan rikmyrar finst i område med kalkrik mineraljord. Over tid, når torvdanninga er sterk nok, kan delar av myroverflata vekse seg høgare enn omgivnadene, slik at heile eller delar av myra får vassforsyninga si frå nedbøren. Denne myrtypen vert kalla høgmyr. Under denne prosessen blir arealet av jordvassmyr redusert, medan arealet av nedbørsmyr veks.

I tillegg til naturlege omdanningsprosessar blir myrane påverka av menneskeleg aktivitet. Rikmyrane og høgmyrane blir rekna som truga naturtypar, spesielt i sentrale låglandsstrøk der drenering, skogplanting, oppdyrking og nedbygging utgjer dei største trugsmåla. Også andre myrar er sterkt utsette for menneskelege inngrep.

Planteliv på myrane

Vegetasjon og artsmangfald blir gradvis endra frå fattige til rike myrar avhengig av næringstilgangen. Dei einskilde myrplantene stiller ulike krav til veksestad. Medan somme helst vil vekse i myrkantane, held andre til ute på myrflatene. Somme trivst oppe på tuene, medan andre veks på mattene mellom tuene eller ute på lausbotn. Mosane kan fortelje mykje om kva slags type myr du står på. På fattigmyrane dominerer torvmosane i botnsjiktet, medan brunmosane myrstjernemose, brunklomose eller myrmakkmose, er vanleg på rikmyrane. Elles er rikmyrane ofte prega av grasvekstar og kan ha stor artsrikdom med mellom anna fleire sjeldne orkidéartar som engmarihand, fjellmarihand og myrflangre. Talet på karplanter kan auke frå 20-30 på dei fattigaste myrane til meir enn 100 på dei rikaste. På myr finn vi også nokre av dei få norske artane av insektetande planter: soldogg og tettegras. Plantene skaffar seg ekstra næringstilskott gjennom å fange insekt på dei kleimne blada sine.

Økosystemet på myrane er svært sårbart for endring i vassbalansen. Grøfting av myrar har endra levetilhøva og øydelagt veksestadene for mange planteartar. Av karplanter som veks på våtmark, er fire artar direkte truga, medan elleve artar er rekna som sårbare. Myrflangre, ein sjeldan orkidé som veks i kalkrik myr, er ein av artane som er i faresona. Av mosar er to artar utrydda, fem artar er direkte truga, medan ni er klassifiserte som sårbare.

Fugleliv i endring

Myrar og andre våtmarksområde er svært viktige som hekke- og rasteplassar, fjørfellings- og overvintringsområde for svært mange fugleartar, først og fremst vadefuglar. Mange er knytte til våtmarker heile livet, andre berre i periodar av året. Særleg i trekkperiodane kan det vere eit yrande fugleliv på rasteplassane langs kysten der ei av hovudtrekkrutene går. For vadefuglar som hekkar i nord og overvintrar i Sør-Europa og Afrika, er våtmarksområde særleg viktige rasteplassar. Vadefuglane rastar helst på elvedelta, langgrunne sandstrender og mudderbankar langs kysten, og dei viktigaste områda ligg i fjordbotnar i Finnmark og Troms, i Trondheimsfjorden og langs Jærstrendene.

Mange våtmarker har i dette hundreåret fått tilskott av nye fugleartar, ofte innvandra frå Danmark og Sør-Sverige. Mildare vintrar i Sør-Noreg kan vere ei av årsakene. Ei anna årsak kan vere at mange vatn og våtmarksområde har vorte meir næringsrike på grunn av gjødseltilsig og derfor meir attraktive for fleire kravfulle fugleartar. Når det gjeld knoppsvana, som første gongen vart registrert som hekkefugl på Jæren i 1926, er det no 400-500 hekkande par her i landet. Fleire andeartar har også fått større utbreiing, mellom anna gravand, som no hekkar nord til Finnmark.

Jamvel om fleire nye artar er komne til, er levetilhøva for andre artar forverra. Drenering og utbygging av myrar og våtmarksområde og nedbygging av elvedelta hører til dei mest negative faktorane for fuglelivet. Under vårtrekk i Åkersvika i Hamar viser 14 av 19 våtmarksartar tilbakegang. Tilbakegangen gjeld både dukkender, grasender og vadefuglar. Av fugleartar knytte til våtmark er det likevel berre trane, fjellmyrløpar og dobbeltbekkasin som er truga på landsbasis og er oppførte på den norske raudlista.

Tranene hekkar i Noreg på store, aude myrar i skogsterreng. Trekkteljingar i Noreg og utlandet kan tyde på at tranebestanden er i positiv utvikling, jamvel om han framleis blir rekna som sårbar. Ein reknar med at bestanden i Noreg er 1 000 hekkande par, og arten er i ferd med å spreie seg vestover og nordover til Sogn og Fjordane, Mørekysten og Nordland. Kjerneområda ligg i Hedmark, Oppland, Buskerud og Trøndelagsfylka.

Kva trugar våtmarksområda?

I dette hundreåret har store våtmarksområde vorte omdisponerte til skog, landbruksjord, hamner, vegar og industriføremål. Utbyggingane har gått særleg hardt ut over elvedelta, som no er ein svært truga naturtype. Jamvel om elvedelta utgjer små areal, har dei stor verdi ikkje minst som hekkeområde og rasteplass for mange fugleartar. Mange særeigne plantesamfunn finst berre i elvedelta eller i våtmarksområde ved kysten.

Typiske arter i ulike myrtyper	Nedbørmyr	Jordvannsmyr
		Fattigmyr	Rikmyr
1. Arter i nedbørmyr og fattigmyr: Molte, torvmyrull, sivblom, bjørnetorv- mose, dvergtorvmose, rusttorvmose, rød- torvmose m.fl.	•	•
2. Arter i nedbørmyr, fattigmyr og rikmyr: Bjønnskjegg, dystarr, klokkelyng, kvitlyng, pors, rome, soldogg m.fl	•	•	•
3. Arter i fattigmyr og rikmyr: Blåtopp, bukkeblad, duskull, elvesnelle, flaskestar, kornstarr, slåttestarr, trådstarr m.fl.		•	•
4. Arter i rikmyr: Breiull, brudespore, engmarihand, engstarr, gulstarr, fjellfrøstjerne, jåblom, brunklo, myrmakkmose, myrstjernemose m.fl.			•

Mange myrar og andre våtmarksområde kan ved tørrlegging gi god dyrkingsjord, og dei har difor vorte drenerte. Generelt gjeld dette mest for låglandsmyrane på Austlandet. Grøfting av myr var vanleg frå 1950-talet til 1980-talet. Totalt er 5 000 km2 eller 1/4 av myrarealet under skoggrensa grøfta, og det har hatt konsekvensar for dyre- og plantelivet i områda.

Medan driftsendringar i jordbruket har ført til meir intensiv utnytting av produktive område, har samstundes ein del utmarksområde gått ut av drift. Slåttemyrar er i ferd med å gro igjen, og det får konsekvensar for artar som er tilpassa denne naturtypen. Orkidéartar som svartkurle og engmarihand er nokre av artane som har gått sterkt tilbake.

Ordforklaringar

Biologisk produksjon: Produksjon av organisk materiale ved fotosyntese.
Næringssaltar: Dei næringsstoffa som levande organismar treng for å vekse. I vatn finst næringssaltar i oppløyst form og/eller som partiklar t.d. fosfor- og nitrogen forbindelser.
Organisk materiale: Stoff som inneheld karbon (med unntak av karbonater og karbonoksyder). Organiske stoff omfattar slike som naturleg er danna ved biologiske prosessar i planter, dyr, jord og bergartar.
Raudliste: Samanstilling/oversikt over artar som er truga av utrydding.