Dyr og fugler i byer og tettsteder

Hvilke dyr og fugler som finnes i tettbygde områder, varierer fra landsdel til landsdel, men generelt har norske byer og tettsteder et rikt dyreliv. Innenfor grensene til Norges største by kan vi finne 45 av Norges ca. 80 pattedyrarter og vel halvparten av landets 400 fuglearter.

Kulturlandskap og utmark i byens omegn er ofte artsrike. Elver og ferskvann bidrar også til å sikre mangfold av dyr og fugler i urbane områder. Beveger vi oss inn mot sentrumskjernen, er det derimot ikke så mange arter å få øye på, men ofte kan vi finne mange individer av hver enkelt art.

Bare de tøffeste greier seg i bykjernen
Mens mange dyr og fugler som forekommer i Norge, også finnes innenfor kommunegrensene til byer og tettsteder, er det bare noen få arter som har evne til å tilpasse seg bykjernens barske forhold og negative miljøeffekter. Av de 29 pattedyreartene som er observert regelmessig i byer og tettsteder, er det bare seks som antas å forekomme hyppig i den indre kjernen (tabell 1). Disse artene har tilpasset seg de negative miljøeffektene som sentrum gir, for eksempel forurensning, stor trafikk og mangel på overnattingssteder og reirplasser. Mange av sentrumsområdenes dyr og fugler er generalister, det vil si at de kan tilpasse seg et vidt register av livsbetingelser og er ikke avhengige av en bestemt type økosystem for å klare seg. I bykjernen har derfor generalistene et konkurransefortrinn sammenliknet med mindre tilpasningsdyktige, spesialiserte arter. Generalistene utgjør gjerne store populasjoner, det vil si det forekommer mange individer av hver art. Deres geografiske utbredelse er som regel vid.

Mange generalister gjør seg god nytte av den gode mattilgangen i urbane områder, som skyldes ulike former for menneskelig aktivitet. Arter som kråke, skjære og husmus utnytter matrester som finnes i byen eller tettstedet. Gråspurven profitterer på smuler som faller ned når mennesker spiser brødmat på en benk. Søppel fra avfallskasser er en matmulighet som rottene benytter seg av. Brunrotta finnes i store mengder i sentrumsområdene. Den kan imidlertid gjøre store skader, blant annet som smittespreder.

Byen erstatter andre leveområder
Flere av byens dyrearter har tilpasset seg et liv i byen som følge av at deres opprinnelige leveområder er blitt færre. Tårnseilere og byduer er opprinnelig fugler med tilhold i klipper og skrenter, men som nå i stedet gjør seg nytte av bykjernens store bygninger som hvile- og hekkesteder. I Trondheim har store mengder måker benyttet en gammel tysk ubåtbunker som hekkested så lenge at det nå vokser gras på taket som en effekt av gjødsel fra fuglene. Flaggermus er et annet eksempel. I stedet for å spore opp egnede overvintringssteder i naturen, som grotter eller hule trær, velger mange flaggermusarter i Norge menneskeskapte miljø, for eksempel gruver, hus, hytter, kirker, bruer og av og til fuglekasser.

Rikt fugleliv
Så godt som alle norske byer og tettsteder er anlagt i tilknytning til kystlinjen eller ferskvann (se tabell 1 i artikkelen Byens natur - både grå og grønn). I tillegg er det mange dammer som er anlagt i hage- og parkområder. Disse vannkildene gjør vannfuglarter som gjess og ender til et vanlig innslag i bybildet. En by er ofte varmere enn omgivelsene, noe som medfører mindre islegging. Sammen med god mattilgang gjør dette byen til et attraktivt sted for overvintring for vannfuglartene. I tillegg til vannfugler er det mange småfugler i bykjernen, for eksempel spurver, meiser og sangere.

Et relativt stort mangfold av fugler i urbane områder skyldes ikke minst deres mobilitet. Fugler som kretser rundt i byen på jakt etter føde, velger ofte overnattingssteder og hekkeplasser langt utenfor sentrumsområdene. Av de få artene som hekker i byen, er det nesten ingen som er tilpasset hekking på bakken eller i hull. De fleste hekker i busker og trær eller på bygninger, bruer eller lignende. Blant fuglene som oppholder seg mye i byen, finner vi både frøspisende og altetende arter, men få som lever av insekter.

Store ansamlinger av små fugler og gnagere gjør at sentrumskjernen faktisk også er et attraktivt område for næringssøk for rovfugler. Av rovfugler er det bare kattugle og spurvehauk som er funnet hekkende i norske byer. Flere arter kan imidlertid observeres kretsende over byen på jakt etter føde. I kystbyer som Bodø ser en enkelte dager havørn på jakt etter søppel med matrester. Det er imidlertid vanligere å se spurvehauk og hønsehauk. Spurvehauken lever for det meste av gråspurv og finkefugler i parkene og på fôringsbrettene. Hønsehauken kan operere midt i byen, men den er avhengig av grønne områder der den kan finne skjul. I nærheten av store kraner, siloer eller tårn, for eksempel over havne- og bryggeområder, kan en se falker som jakter på ender og tamduer.

Bydua - vår mest typiske byfugl?
Bydua (Columba livia var. domestica) finnes over hele verden, unntatt i Antarktis. Her i landet er det anslagsvis vel 10 000 par, fra Sørlandet til Øst-Finnmark. Bydua er et karakteristisk innslag i bybildet året rundt, på jakt etter mat på torg og i gater. Den hekker gjerne i eller på bygninger, og enkelte steder tar den bergvegger og klipper i bruk. Den er da også etterkommer etter klippedua, som fram til krigen hekket enkelte steder langs norskekysten. Etter krigen forsvant de ville klippeduene, og dagens byduer er etterkommere etter tamme eksemplarer. Enkelte steder er tettheten av byduer så stor at den oppfattes som plagsom, blant annet fordi duene kan føre med seg midd og lopper. Det rapporteres om til dels kraftig avskyting av byduer. I begynnelsen av 1970-tallet ble det skutt ca. 5000 individer årlig i Oslo. På Hønefoss ble vinterbestanden på rundt 300 duer redusert til vel 100 individer i vinterhalvåret 1990.

Tabell 1
Eksempler på pattedyr som forekommer i norske byer og tettsteder.
Antall stjerner indikerer frekvens:
* = sporadisk forekomst
** = relativt vanlig
*** = hyppig forekomst
Fra Kjetil Bevanger: Vilt i bymiljø. NINA Utredning 030, Norsk institutt for naturforskning 1992 (Her er bare et utvalg av artene som nevnes i utredningen, oppført.)

Tabell 2
Eksempler på fugler i norske byer og tettsteder.
Antall stjerner indikerer frekvens:
* = sporadisk forekomst
** = relativt vanlig
*** = hyppig forekomst
Fra Kjetil Bevanger: Vilt i bymiljø. NINA Utredning 030, Norsk institutt for naturforskning 1992.

Flaggermus - verdens eneste flyvende pattedyr
Når en ser flaggermus søke etter insekter under en lyktestolpe en sen høstkveld, minner de unektelig mer om fugler enn pattedyr. Flaggermus er de eneste pattedyrene i verden som kan fly, og på verdensbasis utgjør de nesten en firedel av alle pattedyrarter. I Norge er det observert 13 arter, som er vanskelige å skille fra hverandre uten at en bruker elektronisk flaggermusdetektor.

De aller fleste flaggermusartene her i landet kan finnes i eller i nærheten av byer og tettsteder. Mange er avhengige av bygninger, i første rekke under dvaletilstanden om vinteren. Da senkes kroppstemperaturen til noen få plussgrader som en tilpasning for å overleve en lang sesong uten inntak av føde. Overvintringssteder i naturen kan være grotter og gruver eller hule trær, men oftest menneskeskapte miljø som hus, hytter, kirker, bruer og av og til fuglekasser.

I bygninger er det loftet som foretrekkes og da gjerne de luneste stedene: oppunder mønet, rundt skorsteinen og i hulrom mellom inner- og yttervegg. Artene som oftest finnes i bygninger, er nordflaggermus, dvergflaggermus og langøreflaggermus.

Alle flaggermusartene i Norge er totalfredet. Flere av dem står på den norske lista over truede og sårbare arter ("rødlista"). Å utvide kunnskapstilfanget om flaggermus og om bestand, leveområder og levemåte er viktig for å ta vare på artene. Her kan skolene gjøre en viktig innsats.

Kirkegårder og parker er viktige leveområder
Dersom vi beveger oss bort fra byens sentrumsområde og ut mot hagelandskapet, blir innslaget av arter større, nettopp fordi vi her ofte finner større variasjon i leveområder. En litt større park, for eksempel i tilknytning til en kirkegård, kan ha 15 - 20 hekkende fuglearter.

Variert vegetasjon gir rikt dyreliv. Variasjonen kan bestå i at vegetasjonen utgjør flere sjikt, det vil si gras, busker og trær av ulik høyde. Dette gir variert føde (frø, frukt og insekter), som igjen resulterer i et mangfold av arter. Mange arter krever nettopp villniss for å trives. Fugler som svarttrost, rødstrupe, gråspurv og jernspurv er avhengige av god tilgang på busker og kratt. I slike omgivelser kan de søke etter føde og finne skjulesteder og overnattingssteder.

Mange parker og kirkegårder inneholder store, gamle trær, som har stor betydning for insekter, som igjen er viktige som føde for fuglearter. Store, gamle trær tilfredsstiller dessuten mange fuglers krav til reirplass. Enkelte fuglearter foretrekker høye trær for å unngå forstyrrelse og for å kunne sitte høyt over bakken når de synger, for eksempel gransanger og bokfink.

Da parker i byer og tettsteder ble anlagt for om lag hundre år siden, ble de gradvis kolonisert av dyrearter som tidligere bare fantes i kulturlandskapet på landsbygda. Byenes dyreliv endres hele tiden, og nye arter blir "byborgere". Intensivering av jordbruket i Nederland har for eksempel bidratt til at sjeldne sommerfuglarter har tydd til byene som leveområder. Siden mange grøntområder har forbindelse med skogen og kulturlandskapet utenfor, kan store dyr som elg og hjort trekke inn fra skogen og inn til byen eller tettstedet om vinteren. Da kan det oppstå konfliktsituasjoner mellom beboere og dyr.

Byens dyr - til irritasjon og glede
Dyr i byer og tettsteder kan unektelig ha sine negative sider. Men det varierer fra person til person hvilke arter en ønsker i nærmiljøet, og hvilke en godt kunne tenke seg å være foruten. Sporadisk forekomst av store pattedyr som for eksempel elg er ikke uproblematisk. Mange kan også oppleve frykt hvis for eksempel en grevling slår seg ned i hagen.

Mange kan synes at tilgrising og ekskrementer fra for eksempel måker, duer, villkatter, rotter og mus i byens sentrumsområder er utrivelig. Noen av artene kan også representere et helseproblem, fordi de er smittespredere. For eksempel kan brunrotter spre salmonella. I noen tilfeller kan det være nødvendig å begrense bestanden av arter som medfører konflikter. I noen norske byer steriliseres eller avlives for eksempel villkatter. Avliving av hjortevilt er heller ikke uvanlig.

Likevel medvirker de urbane dyrene i større grad til trivsel og positive opplevelser. For eksempel har fuglelivet i parker og på fuglebrett stor verdi i en tid da stadig flere mennesker bor i urbane områder og har liten kontakt med ville dyr. For mange kan matingen av byduer i parken være dagens høydepunkt. Undersøkelser foretatt i USA har vist at omkring halvparten av alle voksne deltok i aktiviteter som gikk ut på å observere, mate og fotografere dyr i nærmiljøet.

Mange har liten kunnskap om artene vi kan observere i nærmiljøet, og disse artene kan ofte være vanskelige å få øye på. Men dersom vi er bevisste på at vi har ville naboer, kan det være gode muligheter for å se både dyrene og observere spor og sportegn etter dem. Da kan hverdagen bli rikere i våre vante omgivelser.

Grevling - et urbant rovpattedyr
Bestanden av grevling i Norge er først og fremst knyttet til de mildeste regionene i landet, og da først og fremst løvskog. Den er observert nordover til Nordland, men forekommer i liten grad på det sentrale Vestlandet, for eksempel i Sogn og Fjordane. Grevlinger kan stadig påtreffes i urbane områder. Det skyldes gjerne en kombinasjon av tett bestand, næringssøk og generelt god tilpasningsevne. Egentlig er grevlingen nattaktiv, men den kan også observeres på dagtid. Det skyldes ofte mangel på mat. Dietten til grevlingen består stort sett av meitemark, men den kan også spise smågnagere, bær, frosker, fugler, biller og andre insekter. "Urbane" grevlinger lever stort sett av avfall og føde de kan finne i hager og kjellere. Grevlinger kan også opparbeide hi i forbindelse med bygninger. Det er ikke alltid like populært. I en undersøkelse som ble foretatt blant husstander i Trondheim i 1989 om erfaringer med grevling, var 8 % av tilbakemeldingene av klart negativ karakter. Av dem som gav negative tilbakemeldinger, sa de fleste at de var redde eller engstelige for grevling, og noen henviste til negative erfaringer i forbindelse med at grevlingen hadde gravd i hagen, lagt igjen ekskrementer på plenen osv. Vel 90 % av informantene syntes imidlertid å ha en positiv interesse for grevling. Tar vi i betraktning at grevlingbestandene i tettbygde strøk kan være relativt store, må vel grevlingen likevel sies å skape få konflikter.

Ordforklaringer
generalister: Dyr og planter som kan utnytte mange typer føde og leveområder. Motsetningen er spesialister, som har spesialisert seg på én type føde og levested.

Les mer andre steder

• Bevanger, K. 1992: Vilt i bymiljø. NINA Utredning 030, Norsk institutt for naturforskning
• Fugler: Norsk Ornitologisk forening
• Insekter: Norsk Entomologisk forening
• Piggsvin: Piggsvinprosjektet i Trondheim