|
 |
|
| om nettverket | kontakt | A til Å | english |
| Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Innvandring av ferskvannsfisk til Norge |
|
Ikke innlogget. |
Innvandring av ferskvannsfisk til NorgeInnsjøer og elver i Norge er geologisk sett unge og skriver seg fra tiden etter siste istid. Under istiden var hele Norge dekket med is, og avsmeltningen begynte først for rundt 16 000-17 000 år siden. Det kan ha vært aktive breelver med sjørøye under istiden, slik det idag er på Grønnland, men ellers har dyre- og plantelivet i rennende og stille vann, etablert seg etter istiden. Innvandringen av fisk til norske vassdrag har enten skjedd fra havet, med arter som har perioder av sitt liv i ferskvann, eller via elver, innsjøer og til dels brakkvannsområder i kystområdene. I tillegg har menneskene satt ut fisk i fisketomme vann og brakt fisk til lokaliteter hvor de ikke naturlig hører hjemme. Det siste har blitt et tveegget sverd. Utsetningen av ørret i høyere områder er det trolig få som vil ha noe å utsette på, mens spredning av enkelte andre arter representerer et virkelig problem for mange ferskvann idag. Den lille karpefisken ørekyte viser økende utbredelse og fiskere som bruker levende agn er mistenkt for spredningen av denne “ugressfisken” (se egen artikkel). I norske vassdrag finnes i alt 41 fiskearter. Av disse er 39 ferskvannsfisk (dvs. de gyter i ferskvann), mens to arter (ål og skrubbe) er saltvannsfisk. De fleste arter har hatt en naturlig innvandring, men 8 arter er innført eller kommet til landet etter utsetting i naboland. Artene av ferskvannsfisk er svært forskjellig utbredt. På Vestlandet er det for eksempel bare 5 arter som forekommer naturlig, mens i Østfold finner vi nesten alle. Hva er årsaken til denne ulike fordelingen? Forklaringen er å finne i innvandringshistorien til ferskvannsfisk i Norge og til den enkelte arts evne til tåle saltholdig vann, evne til å svømme motstrøms og under hvilken periode etter istiden de klarte å ta seg frem til Norge. I tiden etter at isen hadde trukket seg tilbake steg landet og det ble dannet nye fosser og stryk som de seneste innvandrerne ikke klarte å passere.
Vestlige innvandrere.Fiskene som kom direkte fra havet, de såkalt vestlige innvandrere, var de første som befolket norske vassdrag. Det var arter som kunne være anadrome, hvilket vil si at de hadde gyting i ferskvann og at ynglen kunne leve i ferksvann en tid før de dro ut i sjøen igjen. Det er imidlertid ingen problemer for disse artene å leve hele livet i ferskvann, og mange bestander er etter hvert blitt rene ferskvannsbestander. Fire av våre ferskvannsfisk er slik: røye, stingsild, laks og ørret. Blant de anadrome går det an å legge til havniøye. Det er en såkalt Rundmunn, en primitiv klasse hvirveldyr som noen regner med blant fiskene og noen ikke. Den er anadrom og finnes langs hele kysten vår. En femte art ekte fisk blant de vestlige innvadrerne er ål. Den gyter i havet, men lever en stor del av livet i ferskvann og er derfor såkalt katadrom. Etter hvert som det etter istiden ble dannet innsjøer i kystområdene tok først og fremst røya disse i besittelse. Den er vår mest kuldetolerante art i ferskvann, og var ganske sikkert den første innvandreren til norske vassdrag. Fosser og stryk hindret den imidlertid i å ekspandere videre innover i innlandet slik at den naturlige utbredelsen var opp til de innsjøene som lå omtrent ved strandsonen den gang havet stod høyest. Overalt hvor røye forekommer i høyfjellet, har den vært satt ut av mennesker.I grunne lavlandsvann kan røye i vår tid ha dødd ut fordi den må ha kaldt vann for å overleve, noe den i lavere strøk bare finner på dypt vann. Trepigget stingsild har en utbredelse omtrent som røye, og innvandringen av denne arten skjedde trolig ikke lenge etter røya. Laks og ørret innvandret også i en tidlig fase. De er flinke til å ta seg frem i rennende vann, men også de ble stoppet av fosser i innlandet. Dagens utbredelse av ørret til de høyeste fjellvann er et resultat av menneskenes utsettinger. Østlige innvandrere.Østersjøen har vært en viktig ferskvannsbro mellom Østeuropa og Skandinavia, og hatt betydning for ferksvannsfiskene som innvandret Norge og Sverige fra sør og øst, de såkalte østlige innvandrere. Da isen smeltet gjennomgikk Østersjøen forskjellige faser. Først hadde det en periode hvor det var ferskt, den såkalte Baltiske issjø, men denne perioden hadde trolig liten innflytelse for utbredelsen av ferskavannsfisk til Norge. I en etterfølgende periode var Østersjøen salt, det såkalte Yoldia-havet, oppkalt etter muslingen av samme navn som er ledefossilen i sedimentene fra den tiden. Først rundt 9 000 - 10 000 år siden ble igjen Østersjøen ferskvann. Da ble den kalt Ancylus-sjøen, oppkalt etter en liten ferskvannssnegle som er ledefossil i sedimentlagene fra denne perioden. På det tidspunkt var det mulig for ferskvannsfisk fra øst og trenge frem til Sverige og store deler av Norge. Landet hadde i begynnelsen ikke hevet seg så meget og den første gruppen østlige innvandrere kunne trenge langt inn i på Østlandet, i Trøndelag og i Finnmark. Til Troms og Nordland og til hele Vestlandet kom de imidlertid ikke. Denne gruppen som ble kalt Skåne-Finnmark artene var: Sik, harr, abbor, lake, gjedde, ørekyte, ferskvannsulke, nipigget stingsild og elveniøye. Den neste gruppen som vandret inn kom trolig ikke mye senere enn den første, men allerede da var det på grunn av landhevningen skapt nye fosser og stryk som disse ikke klarte å forsere. Gruppen er kalt Mjøsa-Storsjø artene og har fått sitt navn fordi de forekommer i Mjøsa og i Storsjøen i Odalen. Utbredelsen er begrenset til Sørøstlandet og strekker seg omtren så langt inn som de marine avsetningene går. Medlemmer av denne gruppen er: lagesild, krøkle, mort, gullbust, brasme, vederbuk, laue og hork. Merkelig nok klarte lagesild å komme seg helt over til Jæren.
For videre lesning
|
 |
 |