Hummer

Naturlig utbredelse og biologi

Det finnes mer enn førti tusen arter av krepsdyr i verden, og de fleste av dem lever i sjøen, der de utgjør den dominerende gruppen av leddyr. Hummeren tilhører en gruppe som kalles tifotkreps. Størrelse, form og farger hos tifotkrepser varierer mye, men felles for artene er et mer eller mindre leddet og robust skall som beskytter organismen. Alle krepsdyr har to par antenner. Klørne fungerer både som vern og redskaper. For å vokse må krepsdyrene skifte skallet. Tidlig i livet skifter hummeren skall ofte, mens skallskiftene blir sjeldnere når de blir eldre. Tiden etter skallskiftet, før det nye skallet er hardnet, er kritisk. Det nye skallet fungerer dårlig som vern mot fiender i denne perioden. Imidlertid har krepsdyrene evnen til å erstatte tapte kroppsdeler (antenner, klør etc.) i løpet av få skallskifter.

Den europeiske hummeren (Homarus gammarus), som vi finner i Norge, er utbredt langs kysten i Sør- og Midt-Norge, nord til Nordland. Verdens nordligste kjente bestand fins i Tysfjord. Arten er ellers vanlig forekommende sør til Biscaya, men opptrer også sporadisk langs kysten av Portugal og i det vestlige Middelhavet.

Kunnskapen om hummerens biologi er mangelfull. Det vi imidlertid vet er at den europeiske hummeren kan bli nærmere 50 cm lang og veie rundt åtte kg, men slike kjemper er sjeldne. Skalldyr er vanskelig å aldersbestemme, men forskerne mener at hummeren kan bli svært gammel, kanskje så mye som femti år. Dette er en høy alder sammenlignet med for eksempel vår vanlige taskekrabbe som lever i inntil femten år. Hummeren er vanligvis svart på farge, men kan varierer fra gråbrun til blåaktig med hvite marmoreringer. Rødlige eller gråhvite individer er sjeldne. Hummeren har to karakteristiske velutviklete klør, en tung, kraftig knuseklo og en slankere og hurtigere sakseklo. Den er nattaktiv, har en variert diett, og lever fortrinnsvis på hardbunn, gjerne i steinrøyser rik på skjulesteder.

I vår del av utbredelsesområdet blir hummeren kjønnsmoden fem til sju år gammel, avhengig av næringstilgang og vekst. Selve parringen finner vanligvis sted på sensommeren i forbindelse med at hunnen skifter skall, og er et lite kapittel for seg. Under parringen blir sæden lagret i en liten lomme like bak hunnens kjønnsåpning, hvor den kan oppbevares i inntil to år. Eggutviklingen starter ved at hunnen bygger opp innrogn. Neste sommer gyter hun, og eggene befruktes i det de passerer lommen. De nybefruktede eggene bæres så videre i et år som utrogn under bakkroppen på hunnen. Hummeren får relativt få men store egg i hvert kull, og klekker velutviklete larver først to år etter parringen. Som kjønnsmoden kan hummeren reprodusere annet hvert år. Larvene lever frittsvømmende i tre til fem uker hvor de gradvis forvandles til yngel og bunnslår. Tiden som larve og yngel er kritisk i et krepsdyr’s liv, der risikoen for å bli spist er stor. I den perioden de finnes som plankton er larvene føde for andre marine arter. Hvordan den videre utvikling av yngelen forløper i naturen, er en gåte. Vi vet rett og slett ikke hvor de yngste hummerne er, eller hvordan de livnærer seg. Mindre hummer med kroppslengde fra en til ti centimeter vil neppe kunne utnytte samme type skjul og føde som større individ. Som voksen er imidlertid hummeren kjent for å være stedbunden, selv om lengre vandringer på over 15 km likevel er dokumentert.

Fangst og bestandsutvikling

Historisk sett har hummer vært en ettertraktet vare med høy markedspris. I Norge har hummerfisket lange tradisjoner, med røtter like tilbake til 1600-tallet. Fisket utviklet seg etter hvert til en lukrativ handel og fikk stor betydning i kystområdene, særlig på Vestlandet og Sørlandet. På 1600-tallet kunne hummeren høstes helt oppe i fjæresonen ved bruk av klyper eller tenger. Dagens fangstredskap, teiner, ble først innført på midten av 1700-tallet. Opprinnelig var hummerbestanden tallrik på våre kanter. Fra slutten av 1800-tallet og frem mot 1930 varierte fangstene mellom 300 og 600 tonn per år. Etter 1930 steg fangstene til over 600 tonn per år frem til 1961. Den norske fangsten utgjorde da mellom 20 og 50% av den totale årlige fangsten av europeisk hummer i denne perioden. Siden har de norske fangstene avtatt dramatisk til et historisk lavmål på rundt 30 tonn per år de siste tiårene. I 1996 utgjorde de bare 1% av den totale fangsten i Europa, samtidig som det totale fangstkvantumet var relativt stabilt. Sammenbruddet i hummerbestanden har medført at dette fisket i dag er en truet næring. Etter utsagn fra forskerne gies det ingen enkel forklaring på hummerens negative fangst- og bestandsutvikling. Trolig er det en kombinasjon av sterkt fiskepress og forvaltningsstrategi sammen med mulige forandringer i miljøforholdene som kan ha påvirket rekrutteringen negativt. Norge ligger helt nord i hummerens utbredelsesområde, og lave sommertemperaturer over tid kan trolig medføre sviktende rekruttering.

Forvaltning og restriksjoner

Det er lagt ned betydelig innsats i forsøk på å øke bestanden av hummer. Forskerne hevder at fiskepresset må ned for å oppnå en varig økning av bestanden. Den norske hummerbestanden er derfor forsøkt styrket på to måter; i) gjennom en bedret forvaltning og ii) gjennom utsetting av oppdrettet yngel.

1. Nåværende forvaltning består av tidsavgrenset fredning og minstemål, samt redskapsrestriksjoner (NB! Forskrifter om fangstforbud, fredningstid, minstemål m.v. ved fangst av hummer, finnes her. Lenker har en tendens til å flytte på seg, så hvis den første ikke virker, prøv hovedsida over sentrale forskrifter fra fiskeridepartementet).

• Fredningstiden varierer langs norskekysten. Fra svenskekysten til og med Vest-Agder er hummeren fredet fra 1. januar til 1. oktober. Videre nordover er hummeren hovedsakelig fredet det meste av sommeren og frem til 1. oktober, men med lokale tilpasninger. Fredningstiden er hovedsakelig lagt til sommeren fordi hummeren både parrer seg og klekker eggene i denne perioden.

• På kyststrekningen svenskegrensen til og med Vest-Agder er minstemålet 24 cm total kroppslengde, uten klør (8,3 cm ryggskallslengde), mens minstemålet for resten av kysten er 25 cm (8,8 cm ryggskallslengde). Minstemålet skal sikre at hummeren når reproduktiv størrelse og øke utbyttet av fisket ved å holde oppe gjennomsnittsvekten. Dagens minstemål medfører likevel at hummeren kun er i stand til å produsere ett eller to kull før den er fangstbar. Det bør derfor reises spørsmål om eksisterende minstemål bidrar tilstrekkelig til økt rekruttering.

• Det er forbudt å fange hummer på annen måte enn med teiner. Bifangst i andre fiskerier utgjør trolig en stor del av beskatningen, selv om dette ikke er tillatt.

2. Forsøk på styrking av bestander gjennom utsetting av hummeryngel har foregått i over hundre år, uten at resultatene har vært mulig å vurdere, hovedsakelig fordi den utsatte yngelen ikke var merket. Tilsvarende utsettinger med merket hummer de siste ti årene har vist svært positive resultater. Blant annet har gjenfangster ved Kvitsøy i Rogaland vist at utsatt hummer i perioder utgjorde hele 60% av totalfangsten i utsettingsområdet. Intensivt landbasert oppdrett av hummer til markedsstørrelse er også forsøkt, men har foreløpig vist seg ikke å være lønnsomt. Lav fôrutnyttelse kombinert med at hummeren er kannibal og derfor må holdes adskilt, medfører høye produksjonskostnader.

Kilder:

van der Meeren, G.I., Uglem, I., Tveite, S., Korsøen, E. og Jørstad, K.E. 1995. Hummer - biologi, fiske og forvaltning. Fisken og Havet, nr. 20, 37 s.

Av Erling Otterlei.