Byens planteliv

Byer og tettsteder har ofte bare rester av naturlig vegetasjon. I bysentrum er mesteparten av trær og busker plantet. Noen planter greier å tilpasse seg byens betingelser og etablerer seg i sprekker i asfalten og ubebygde, åpne områder. Planter med god spredningsevne og evne til å tilpasse seg ferdsel og andre forstyrrelser vil greie seg best. Et annet karakteristisk trekk ved bymessige områder er det store innslaget av innførte arter.

Vegetasjonen i byer og tettsteder kan være allsidig. Vi kan finne rester av naturlig vegetasjon langs bekker og elver og frodige parker med store, gamle lauvtrær. Noen steder finner vi store åpne plenarealer med bare innsådde arter og lite artsmangfold. Andre grønne lunger er mindre preget av skjøtsel og inneholder busker og kratt. I bykjernen er mesteparten av trær og busker plantet, men vi finner også naturlig forekommende (spontane) arter. Bykjernen setter strenge betingelser for plantelivet.

Klimaet i bykjerner er vanligvis litt varmere enn i utkanten av byene. Det kan gi plantene i sentrum lengre vegetasjonsperiode. Forurensninger gir dårlige betingelser som lav og moser. God tilgang på næring (for eksempel nitrogen) kan medføre at planter som er naturlig tilpasset næringsfattige voksesteder, ikke greier seg i konkurransen med mer næringskrevende arter. I vegkantene kan dermed lave urter som rødkløver og blåklokke etter hvert bli utkonkurrert av geitrams, hundekjeks og brennesle.

Menneskelig aktivitet påvirker plantelivet

Den menneskelige aktiviteten i byer og tettsteder kan fortrenge det opprinnelige plantelivet på stedet. Jevnt over er ikke denne aktiviteten truende for planters utbredelse på nasjonalt nivå, med unntak av i Oslofjordområdet. Her skaper spesielle berggrunnsforhold og et gunstig klima gode forhold for en del arter som er sjeldne eller ikke forekommer i andre deler av Norge. Oslofjorden danner yttergrense for utbredelsesområdet til flere sørlige varmekjære planter, som derfor blir særlig verdifulle i norsk sammenheng. Eksempler på dette er knollmjødurt, kubjelle, oslosildre, aksveronika, hjorterot og svalerot. Flere av artene er truet av det sterke utbyggingspresset rundt Oslofjorden. For miljøforvaltningen er det derfor viktig å legge til rette for at disse artene ikke forsvinner.

Siden byer og tettsteder er preget av at egnede levesteder for mange planter bare finnes flekkvis, er evne til rask spredning en positiv egenskap for plantene. Flere plantearter som er vanlige i byer og tettsteder, har store mengder lettspredte frø. Frøene kan ligge i jorda en stund, i påvente av at det oppstår åpne flekker i jorda hvor de kan etablere seg. Forstyrrelser blir slik sett en forutsetning for disse plantenes suksess.

Engelske forskere har funnet ut at de vindspredte plantene er i spesielt sterk framgang i vår tid. De antar at dette skyldes at det er disse plantene som har best evne til å tilpasse seg den sterke fragmenteringen av landskapet.

Stort innslag av planter som sprer seg med dyr og mennesker, er også karakteristisk for forstyrrede miljøer.

Planter med lettspredte frø etablerer seg på flater med åpen jord. Ettårige arter preger disse områdene. Dersom jorda ikke forstyrres på nytt, vil flerårige arter etablere seg på stedet. Prosessen der ett plantesamfunn avløser et annet, kalles suksesjon. Byer og tettsteder er preget av suksesjoner i større grad enn mer stabile miljøer som, for eksempel en skog.

Skrotemark

I mange urbane områder er forstyrrelsene i form av inngrep, anleggsvirksomhet osv. så hyppige at det ikke forekommer stabile plantesamfunn. Ulike typer skrotemark gir gode betingelser for planter som lett utkonkurreres av arter som krever mer stabile forhold. Her kan lavvokste, flerårige arter som vokser på tørre enger, finne et "fristed", for eksempel karve, ryllik, blåklokke, prestekrage og bakkestjerne. Men det finnes også skrotemarkstyper, for eksempel vegkanter, som domineres av høyvokste enkeltarter som har utkonkurrert andre arter. Dette er ofte innførte arter som er i spredning i Norge: russekål, kanadagullris, slirekne- og lupinarter, dagfiol og bjørnekjeksarter.

Fyllinger kan ha god tilgang på næring, for eksempel nitrogen, og de blir dermed et egnet voksested for arter som foretrekker tørre og næringsrike steder, blant annetburot, reinfann, tistel- og borrearter.

Mange av plantene som er typiske for skrotemarker, vokser her som en direkte følge av menneskelig aktivitet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvor en bør lete etter møllefaks. Ballastsiv og vegkarse kom opprinnelig hit til landet med ballstjord fra skip, og de sprer seg nå langs veger og jernbaner. På avfallsplasser og søppelfyllinger kan eksotiske arter som hirse, tomat og gresskar og andre nytteplanter forekomme. Stor andel av arter innført via menneskelig aktivitet er et karakteristisk trekk ved skrotemarker. (Les også om skrotemark i artikkelen Urbane naturtyper med stor verdi for biologisk mangfold.)

Stort innslag av innførte arter

Halvparten av de om lag 2630 planteartene som er funnet i Norge, er innført. Vi er blitt tilført arter fra alle verdenshjørner. Navn som mongolspringfrø, kanadagullris og spansk kjørvel vitner om det.

Byfloraen inneholder stort innslag av innførte plantearter sammenliknet med annen kulturpåvirket vegetasjon. Noen av disse artene kan være viktige elementer i byvegetasjonen, men mangle helt i områdene utenfor byen. En viktig forklaring på dette utbredelsesmønsteret er måten artene er kommet hit på, for eksempel via skipsfart, veger og jernbane, turisme og handel med import av frøblandinger, landbruks- og hagevekster og andre konsumvarer. Utbredelses- og spredningsmønsteret til mange arter antyder hvor de først ble innført.

Utbredelsen av innførte arter varierer i ulike deler av Norge. Det sørøstlige hjørnet av Norge har i lange tider vært et av landets viktigste kontaktpunkter mot omverden og dermed en viktig spredningskilde for nye arter. I fylkene rundt Oslofjorden utgjør innførte plantearter rundt 40 % av floraen. I Finnmark er andelen 12 %.

Noen innførte arter har en meget lokal utbredelse som følge av enkelthendelser og konsentrert menneskelig virksomhet. På noen få steder i Risør vokser villtulipan. Den ble innført med norske seilskuter som drog ned til Svartehavet. Skutene tok med seg ballastjord tilbake. Denne jorda inneholdt løk av villtulipanen. På samme måte kan flere jernbanestasjoner vise til en spesiell flora som en konsekvens av at plantedeler og frø har fulgt jernbanesporene.

Rundt 600 av våre innførte planter har vært i Norge så lenge at de regnes som en fast del av norsk vegetasjon. I første rekke gjelder dette planter som ble innført før år 1500 (såkalte arkeofytter). Mange av dem er gamle naturaliserte kulturplanter, og noen kom hit som følge av aktiviteten i kloster. Eksempler på arter som kom hit i middelalderen og har spredt seg fra klosterhager og private hager, er spansk kjørvel, svarthyll og akeleie.

I spredning og tilbakegang

Mange arter som kom til Norge for flere hundre år siden, er i tilbakegang. Det er foreslått at 70 - 80 arkeofytter skal føres på den nasjonale lista over truede arter i Norge, den såkalte rødlista. Fra leppeblomstfamilien er kattemynte antatt utdødd, og løvehale er regnet som akutt truet. Den viktigste trusselfaktoren er nedbygging av voksesteder som er viktige for plantene. Også planter som opprinnelig er innført, er viktige å ta vare på, og det bør tas hensyn til forekomster av sjeldne plantearter i naturforvaltningen.

Løvehale (Leonurus cardiaca ssp. cardiaca) er ofte kalt hjerteurt, fordi den har hatt ord på seg for å hjelpe mot hjertesykdommer. Til Norge kom den med munker i middelalderen og spredte seg fra klostrene til gårdshager og videre til gårdstun, vegkanter og hager. Selv om arten aldri har vært vanlig i Norge, kunne den ses i byer i Sør-Norge tidlig på 1900-tallet. Nå regnes den som akutt truet. De siste voksestedene langs Oslofjorden trues av nedbygging, gjengroing eller etablering av parker. Den er en konkurransesvak art og blir lett overvokst av "agressive" arter som russekål og vinterkarse, en skjebne den deler med mange konkurransesvake arter.

Arter i framgang

Nedenfor følger en tabell som viser arter i framgang i Norge.

Vel 110 (ca. 18 %) av våre innførte plantearter antas å være i spredning.

Plantene sprer seg vanligvis fra de sørlige delene av landet og nordover. Tromsøpalmen er et unntak. Etter at den ble innført til Nord-Norge, har den spredt seg sørover langs kysten og finnes nå sør til Trøndelag.

I vår tid medfører ulike aktiviteter at en del planter sprer seg svært raskt. Noen av disse plantene kan komme til å påvirke vår vegetasjon betydelig. Det gjelder for eksempel platanlønn, hagelupin og slireknearter. Tromsøpalmen inneholder deler som kan være helseskadelige. Et fellestrekk for flere av disse artene er at de er forvillet fra hager, en prosess som ser ut til å fortsette. Aktivitetene i privathager svarer for ca. 45 % av de artene som i dag sprer seg i Norge.

Siden det på forhånd er vanskelig å vite hvilke arter som vil skape problemer, bør vi generelt være forsiktige med å plante ut arter som har vist seg å ha stor spredningsevne.

Platanlønn (Acer pseudoplatanus) ble innført fra Mellom-Europa til beplantning av hager. Platanlønn er i dag utbredt til Nordland, i hovedsak langs kysten. Platanlønn er et av de europeiske treslagene som vokser raskest. Årsskudd på 1 meter er ikke uvanlig. Skuddene skaper skygge og hindrer dermed foryngelse av vegetasjonen under. Treslaget kan på sikt komme til å utkonkurrere andre lauvtrær. Platanlønn er dermed en trussel for opprinnelig vegetasjon.

Tromsøpalme (Heracleum laciniatum) ble innført til Nord-Norge som hageplante fra England i 1850-årene. Denne planten i skjermplantefamilien har stor spredningsevne og kan hemme eller utkonkurrere annen plantevekst. Planten er vanskelig å fjerne. Plantesaften er helseskadelig. Tromsøpalmen har spredt seg sørover til Nord-Trøndelag. Samtidig har en annen skjermplante – kjempebjørnekjeks – spredt seg nordover til Nord-Trøndelag. Disse to artene kan være vanskelig å skille fra hverandre.

Ordforklaringer

arkeofytter: Planter som ble innført før år 1500. (Planter som ble innført etter 1500. kalles neofytter.)

Les mer andre steder

Miljøstatus i Norge: Innførte arter – planter. www.miljostatus.no

Norsk Botanisk Forening:

http://www.toyen.uio.no/botanisk/nbf/index.htm

Nasjonal liste over truete arter (rødlista) http://www.dirnat.no/temasider/