
		om nettverket \| kontakt \| A til Å \| english

Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Elvar og bekker - livsnervane i naturen

Ikke innlogget.

Logg inn / registrer deg

Elvar og bekker - livsnervane i naturen

Vassdragsnaturen i Noreg, frå den minste sildrebekken til dei rolege elvane og dei ville fossefalla, er ein eståande i europeisk samanheng. Vassdraga gir liv til landskapet og er livsmiljø for mange levande organismar, både insekt, fugl, fisk og pattedyr. Ureiningar, kraftutbygging og ulike inngrep har endra naturtilstanden i mange bekker og elvar og påverka dyre- og plantelivet der. 341 norske vassdrag er verna mot kraftutbygging, men står likevel i fare for å miste noko av verneverdien sin på grunn av andre inngrep og påverknader.

Naturverdiar og kraftkjelde

Både landformer og rikeleg med nedbør gjer sitt til at Noreg har ein unik vassdragsnatur. I Europa er urørte vassdrag og intakt vassdragsnatur i hovudsak avgrensa til dei restane som enno finst i Norden og Nord-Russland. Trass i mange og store inngrep har Noreg framleis eit mangfaldig og variert vassdragssystem som representerer store naturkvalitetar og verdiar. Rennande vatn er ein del av krinsløpet til vatnet og utgjer livsmiljøet for svært mange levande organismar frå plankton og insekt til fisk, fuglar og pattedyr. Kantskogen langs elvar og bekker har ofte eit rikt dyre- og planteliv og påverkar også livet for fisk og smådyr i elva. Elvar og bekker har stor rekreasjonsverdi der vi kan drive med fiske og friluftsliv, og vi skal heller ikkje gløyme dei kvalitetane som rennande vatn har når det gjeld opplevingar og landskapsestetiske sider, anten det er tale om buldrande fossar eller buktande elveband. I tillegg er store kulturverdiar bundne til vassdraga både i form av spor etter busetnad, ferdsel og tidlegare næringsverksemd.

Fossar og stryk har vore ein ettertrakta ressurs for kraftproduksjon. Vasskraft har vore utnytta langt tilbake i tida her i landet, men det var først frå slutten av 1950-talet at teknologi og samfunnsøkonomi gjorde det mogleg å byggje ut større vasskraftverk. Dei førte til omfattande inngrep i naturen med neddemming og regulering av innsjøar, elvar og fossar. Av 42 hovudvassdrag i Noreg (vassdrag med utløp til sjøen) er 38 regulerte til kraftføremål. Totalt er rundt 1100 vassdrag er påverka av kraftutbygging. Av dei 12 høgaste fossefalla i landet (med fall på over 200 m) er seks utbygde og fire verna mot kraftutbygging. To er framleis uregulerte, men ikkje formelt verna. I alt er 341 vassdrag verna mot kraftutbygging, og det utgjer om lag 20 prosent av det totale vasskraftpotensialet. Vernet mot kraftutbygging har ikkje vore til hinder for at vassdraga har vorte utsette for andre typar av inngrep, mellom anna vegutbygging, forbyggingar og masseuttak, som mange stader har svekt miljøverdiane i vassdraga.

Dyreliv i vassdrag

I vatnet sitt økosystem dannar planter, dyr, sopp og bakteriar ei stor mengd av meir eller mindre kompliserte næringskjeder der dei ulike delane i kjeda gjensidig påverkar kvarandre. Artssamansetjinga og samspelet i vassdraga blir påverka av ei rekkje faktorar som vasskjemi, geologi, straumfart, vassdjupn, temperatur og næringstilgang.

Dei fleste norske vassdraga er næringsfattige og har generelt eit avgrensa artsmangfald der botnfaunaen blir dominert av vassinsekt som steinfluger og vårfluger. Næringsrike vassdrag har større artsmangfald med stort innslag av sniglar, muslingar og igler. Dei einskilde artane av ferskvassdyr er tilpassa ulike temperaturområde. Det inneber at det blir færre artar i dei kaldaste og høgaste delane av vassdraget. Artsmangfaldet i ferskvatn blir også påverka av ureiningar anten det gjeld sur nedbør eller tilførsel av næringssalt frå jordbruket. Blautdyr som sniglar og muslingar er ofte meir kjenslege for forsuring enn fisk, og dei kan dermed brukast som tidleg varsel om forsuring som er på gang. Det vesle krepsdyret marflo, som er viktig føde for fisk, er ein av botndyrartane som døyr ut ved forsuring, medan vasskalv er tolerant for surt vatn og er ein vanleg art i forsura vatn.

Mange fuglar og pattedyr er både direkte og indirekte bundne til vatn, og det er ikkje utan grunn at fossekallen er vald som nasjonalfugl. Fossekallen har tilpassa seg eit liv knytt til rennande vatn, og han har ei tett og innfeitta fjørdrakt som set han i stand til å dukke etter insekt i fossestryka jamvel vinterstid. Ei rekkje andeartar har meir eller mindre fast tilhald i vatn og vassdrag, og i kantskogen langs bekker og elvar lever mellom anna sivsporv og songarar.

Av større pattedyr er oter, bever og mink knytte til elvar og ferskvassystem. Størst sjanse for å sjå bever har ein i Vestfold, Telemark og på Sørlandet, men i dei siste åra har beveren spreidd seg til fleire delar av landet, mellom anna til Hedmark og Trøndelag.

Bekkene - reinseanlegget i naturen

Bekkene utgjer eit finmaska nettverk av transportårer i vatnet sitt krinsløp og kan karakteriserast som livsnervar i landskapet. Dei mange småbekkene er leveområde for fisk og andre vassorganismar. I tillegg fungerer dei som naturen sitt eige reinseanlegg ved å «filtrere» ureining frå landbruk og bustader. Vegetasjonen langs bekken tek opp fosfor og nitrogen som lek ut frå jordbruksareal og andre kjelder, og kan på den måten hindre gjengroing og algevekst. I kulpar og stilleflytande parti i bekken søkk mineralpartiklar og organisk materiale frå silopressaft, kloakk og liknande til botnen og blir sedimenterte eller nedbrotne av mikroorganismar og botndyr.

Svært mange bekker i jordbrukslandskapet er dei siste 40 åra fjerna og lagde i rør for å auke produksjonsarealet. Større maskinpark og nye driftsformer i jordbruket, særleg effektivisering av kornproduksjonen, har sett krav til større samanhengande jorde og betre drenering. Berre i Østfold er det sidan 1960 lukka meir enn 150 mil med bekker og grøfter. Arbeidet med å lukke bekker og grøfter auka kraftig på 50-talet og fekk eit ekstra oppsving etter innføring av statstilskott til dette føremålet i 1959. Bekkelukking fører til eit opnare og mindre variert landskap der både kantvegetasjonen og reinseeffekten til bekkene forsvinn.

Vatnet formar landskapet

Rennande vatn er ei av dei formande kreftene i naturen, og saman med breane har rennande vatn forma landskapet slik vi kjenner det i dag. Store mengder grus og finkorna materiale blir transporterte med elvestraumen nedover i vassdraga. I meir stilleflytande parti blir partiklane avleira, og det blir oppbygd elvesletter og delta. Dei største elvedelta vart danna da innlandsisen smelta, da både vassføringa og materialtransporten var mange gonger høgare enn i dag. På flate elvesletter der elva flyt stille i bukter, grev ho i yttersvingen der straumen er sterkast, medan sand- og grusbankar blir avsette i innersvingen der straumen er svakast. Vi seier at elva meandrerer. Av og til tek elva snarvegen mellom to svingar, og vi får danna kroksjøar. Både elvesletter og kroksjøar får tilført ekstra næringsstoff frå elva når dei blir overfløymde. Slike flaumpåverka område langs vassdraga representerer eit frodig og fuktig miljø, som er leveområde for mange særeigne og sjeldne artar. Elveslettene er sterkt utsette for øydelegging ved drenering og oppdyrking, og ved neddemming i samband med kraftutbygging. Forbyggingar langs elva for å hindre flaum hindrar samstundes den naturlege utviklinga av elveløpet og reduserer næringstilførselen til flaummarksområda.

Ta vare på kantvegetasjonen

Overgangssoner mellom ulike naturtyper er ofte svært artsrike. Det gjeld også for kantskogen langs bekker og elvar, som utgjer eit innhaldsrikt naturmiljø med mange ulike funksjonar. Frå ein miljøvernståstad er det mange gode grunnar til å ta vare på kantvegetasjonen. Her serverer vi sju av grunnane (tala i teksten refererer til tala på teikninga).

Kantvegetasjonen kan verke som ureiningsfilter ved at planterøtter og mikroorganismar tek opp fosfor og nitrogen og på den måten hindrar at uønskte næringsstoff frå dyrka mark kjem ut i vassdraget. Ei brei buffersone med vegetasjon mellom vatnet og åkeren minskar også risikoen for at gjødsel og sprøytemidlar kjem ut i vassdraget.
For fisken kan kantvegetasjonen fungere som spiskammer ved å tilføre vassdraget næring i form av planterestar og insekt. Fisken har også stor nytte av at trea på elvebreidda kastar skugge ut i vatnet og gir skjul.
Kantvegetasjonen er viktig leveområde og ferdselskorridor for mange dyr. Her finst oftast både vassnymfer, sommerfuglar og andre insekt, og det kan vere utruleg tett med fuglar i hekketida. Elg og rådyr høyrer også med til dei som gjerne finn mat og skjul i kantskogen.
Kantvegetasjonen skjermar om livsmiljøet i vatnet både ved å sikre vasskvaliteten og ved å gi ly og skugge for smådyr og andre organismar i vatnet sitt økosystem.
Ein god og brei kantskog langs vassdraget gjer jorda stabil og motverkar erosjon i elvebreidda slik at jord og sand ikkje rausar ut i vatnet.
Kantvegetasjonen er til god nytte når elva fløymer over sin breidder. Det næringsrike slammet som elva fører med seg, vert avleira mellom busker og tre langs elva og tatt opp som gjødsel av planterøtene.
Kantvegetasjonen kan også ha ein landskapsestetisk funksjon ved å skape variasjon i landskapsbiletet. Spesielt i det opne jordbrukslandskapet kan kantskogen mjuke opp linjene og skjerme elvebreidda frå området omkring.

Kva trugar elvar og bekker?

Mangfaldet i naturen i bekker og elvar er påverka av ei rekkje miljøfaktorar. Ureiningar, vassdragsreguleringar og ulike inngrep utgjer dei største trugsmåla, men også uønskt spreiing av artar og fiskesjukdommar er eit aukande problem.

Sur nedbør er den einskildfaktoren som har hatt størst effekt på det biologiske mangfaldet i ferskvatn. Forsuring gjer at mange artar får problem med å overleve og formeire seg. Laksen har forsvunne frå alle større vassdrag på Sørlandet, og i alt er 25 laksestammer utrydda på grunn av sur nedbør.

Overgjødsling er eit problem i sentrale jordbruksområde og i somme folketette område. Dei viktigaste næringssaltkjeldene er kommunalt avløpsvatn, landbruk og fiskeoppdrett, medan industrien står for dei største einskildutsleppa av nitrogen til vatn. Avrenning frå gruver har ført til skadar i somme vassdrag. Dette og andre tilførslar av miljøgifter utgjer truleg likevel eit mindre omfattande problem.

Vassdraga har i dei siste femti åra vore utsette for omfattande inngrep i samband med produksjon av elektrisk kraft. Det har ført til store endringar i leveområda for mange plante- og dyreartar. Mange lokale bestandar av elvegytande artar som aure og laks er skadde eller utrydda. Jamvel om takta i vassdragsutbygginga er redusert, er mange vassdrag framleis truga av utbygging. I tillegg til kraftutbygging og vegbygging har dei fleste vassdraga også vore utsette for tekniske inngrep som forbygging, kanalisering og liknande. Til saman inneber desse inngrepa ein alvorleg påverknad på det biologiske mangfaldet i ferskvassøkosystem.

Spreiing av fiskeartar er eit aukande trugsmål når det gjeld å ta vare på det biologiske mangfaldet i ferskvatn. Den naturlege spreiinga etter istida har stort sett stoppa opp, men medveten eller umedveten spreiing frå menneska si side har auka sterkt i den siste tida. Etter utsetjing har kanadisk bekkerøye etablert seg i fleire vassdrag på Sørlandet og delvis trengt bort stadeigne fiskestammer. Spreiing av sjukdommar og skadedyr har også vorte eit stadig meir utbreidd problem, særleg på grunn av fiskeimport og rømd oppdrettsfisk. Bakteriesjukdommen furunkulose kom til Noreg etter import av regnbogeaure i 1964 og har sidan spreidd seg til meir enn 70 vassdrag. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris er også kommen til Noreg med import av fisk og har spreidd seg til 38 vassdrag.

Ordforklaringar

Avleiring: I vatn: avsetning av partiklar på stader der strømhastigheten er for liten til å halde partiklane svevande i vatnmassane eller rullande langs botnen. Sjå sedimentering.
Meandrer: Buktningar i elveløpet når elva får utvikle seg fritt på ei elveslette.
Næringssaltar: Dei næringsstoff som levande organismar treng for å vekse. I vatn finst næringssaltar i oppløyst form og/eller som partiklar t.d. fosfor og nitrogen forbindelser. Auka tilførsler av næringssalt til vatn fører til eutrofiering.
Overgjødsling: Auka tilførsel av næringstoff til vatn. Sjå eutrofiering.

Les meir andre stader

Bekken Naturens renseanlegg.: Fylkesmannen i Østfold.
Våtmarker i kulturlandskapet.: Norges Bondelag 1994.
T. Hauger: Mange bekker små.: Landbruksforlaget 1994.
L. Størseth. Smådyr i ferskvann.: Tapir 1996.
Verna vassdrag ein nasjonal ressurs og eit lokalt ansvar.: Direktoratet for naturforvaltning (1995).