
		om nettverket \| kontakt \| A til Å \| english

Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Innsjøar og dammar

Ikke innlogget.

Logg inn / registrer deg

Innsjøar og dammar

Etter at innlandsisen trekte seg tilbake for om lag 10 000 år sidan, danna det seg svært mange små og store innsjøar. Over 400 000 innsjøar ligg spreidde i landskapet i tillegg til ei mengd små vatn og dammar. Dei utgjer viktige leveområde for fisk og ferskvassorganismar. Forsuring og overgjødsling er dei alvorlegaste ureiningsproblema for norske innsjøar, medan gjenfylling og drenering utgjer eit stort trugsmål mot livet i dammar og tjern.

Næringsrike og næringsfattige innsjøar

Innsjøane kan delast i fleire typar etter næringstilstand, vasskjemi, planteliv og utsjånad. Klarvassjøane (oligotrofe innsjøar) har klart vatn som inneheld lite oppløyste stoff og er rikt på oksygen. Klarvassjøane er ofte djupe og har strender av mineraljord. I myrlendte område finn vi myrvass-sjøane (dystrofe innsjøar), som også er næringsfattige, men som har strender av torv og høgt humusinnhald i vatnet. Tilførsel av næringssalt frå gjødsel eller kloakk fører til ein næringsrik innsjøtype (eutrof innsjø). Desse innsjøane har kort siktedjup og er ofte omkransa av frodige belte med sumpvegetasjon. Mange innsjøar representerer overgangstypar mellom næringsfattige og næringsrike innsjøar (mesotrofe innsjøar). Ein spesiell og sjeldan innsjøtype er kransalgesjøar, som finst i somme kalkrike strøk. Desse innsjøane er svært utsette for næringstilsig frå jordbruket. Skjer det, forsvinn kransalgane.

Fleirtalet av norske innsjøar, både dei klare fjellvatna og dei mørke skogstjerna, er næringsfattige. Berre få innsjøar i Noreg er naturleg næringsrike. Dei finst i hovudsak i låglandsstrøk på Austlandet og i ytre kyststrøk nord til Vesterålen. Ureining frå landbruk og kloakk har ført til at mange vatn og innsjøar har fått høgare næringsinnhald.

Dei næringsfattige innsjøane har eit heller lite plante- og dyreliv. Ein typisk klarvassjø kan ha 57 artar av frittsvevande (planktoniske) småkreps. Det er den øvste delen av strandsona som er rikast på dyr, ettersom temperatur, lystilhøve og mattilgang er mest gunstig her. Typiske artar er sniglar, marflo, igler og insektlarver. Nærmast stranda er bukkeblad, elvesnelle og flaskestorr vanlege planteartar, medan blærerot og tusenblad er typiske artar i undervassvegetasjonen. Botnvegetasjonen består gjerne av botngras. Mange klarvassjøar er svært gode fiskevatn med mellom anna aure og røye.

Dei næringsrike innsjøane har eit langt frodigare plante- og dyreliv. Vatnet er levestad for mange larver og utvaksne insekt og dessutan sniglar, muslingar og krepsdyr. Sjøen blir ofte omkransa av belte med sumpvegetasjon, spesielt takrør. Nykkerose og andemat kan dekkje vasspegelen heilt. I vassmassane er det ofte mykje algar, og ved stor næringstilførsel kan oppblomstring av giftige blågrønalgar vere eit problem. Dersom tilførselen av næringssalt til innsjøen blir for stor, kan det bli ei overgjødsling som gjer at innsjøen gror igjen.

Kva påverkar livet i innsjøane?

Sur nedbør er den faktoren som har hatt størst effekt på det biologiske mangfaldet i ferskvatn. Forsuring gjer at mange artar får problem med å overleve og reprodusere. I etterkrigstida har om lag 2 500 fiskevatn i Sør-Noreg vorte fisketomme på grunn av sur nedbør. Store tilførslar av næringssalt og organiske stoff frå landbruket og kommunale avløp kan gi overgjødslingseffekt (eutrofiering) på innsjøar. Ei svak overgjødsling fører til større vekst av planter og dyr i vatnet, men sterk overgjødsling kan føre til utrydding av kjenslege artar, massiv algevekst og dårlegare livsmiljø for vasslevande organismar.

Ei landsomfattande undersøking av tilstanden i 355 norske innsjøar i 1988 viste at 73 prosent hadde tilfredsstillande vasskvalitet vurdert ut frå innhaldet av algeklorofyll. Berre nokre få innsjøar vart karakteriserte som overgjødsla. Dei finst særleg i lågare delar av Oslofjordregionen, på Jæren og i Trøndelag, det vil seie område med høge folkekonsentrasjonar og intensiv jordbruksdrift. Ei viss overgjødsling har vi også i somme innsjøar langs norskekysten nord til Lofoten og Vesterålen.

Dammar og tjern

Dammar og tjern utgjer dei små vassførekomstane i landskapet, og mange av dei har eit rikt dyreliv og ein frodig vegetasjon. Dei fleste dammane har ein lang kulturhistorisk tradisjon. Ofte vart dei laga som vatningsdammar i jordbruksstrøk eller som park- og hagedammar. Gardsdammar skulle både sikre vatn til husdyra og vere vassmagasin i tilfelle brann. Planting av vassplanter og buskar i kantsona gjer at dei også har stor prydverdi.

Næringsrike dammar og tjern er som oasar for mange plante- og dyreartar. Her kan det finnast eit yrande insektliv både over og under vasskorpa, mellom anna augestikkarar. I botnfaunaen finst ofte eit rikt utval av sniglar, muslingar og krepsdyr. Frosk og padder kjem til dammane for å finne føde og leggje egg. Sjeldne og utryddingstruga artar som blodigle og salamander har dammar og tjern som det viktigaste leveområdet sitt. Dammar og tjern utgjer vanlegvis gode hekkelokalitetar for andefuglar, og mange småfuglar trivst i kantsona. Det rike matfatet trekkjer spesielt til seg insektetande fugleartar.

Dammane har oftast lita eller inga vassgjennomstrøyming og kan lett gro igjen dersom dei får for stort næringstilsig. Mange dammar har vorte drenerte eller fylte igjen dei siste tiåra. Gjenfylling har skjedd både ut frå dei reduserte behova som jordbruket har for vatningsdammar, og ut frå sikringskrav. Om lag ein tredel av gardsdammane på Romerike vart gjenfylte på 1970-talet.

Salamanderen er truga av utrydding

Stor salamander lever i små, fisketomme tjern og dammar i kulturlandskapet og i skogs- og myrtjern. Arten er i sterk tilbakegang og blir rekna som truga i alle europeiske land der han er utbreidd. I Noreg er arten funnen i Trøndelag, på Sør-Vestlandet og på Austlandet. Talet på kjende lokalitetar har gått sterkt tilbake sidan 1915. Av 45 registrerte lokalitetar i Midt-Noreg på 1930-talet har nær halvparten komme bort. På Vestlandet er i alt seks av fjorten lokale populasjonar utrydda, og fire står i faresona. Både stor salamander, liten salamander og spisssnuta frosk, det vil seie tre av dei fem amfibieartane som finst i Noreg, står på raudlista og er rekna som truga eller sårbare.

Gjenfylling og drenering av dammar og tjern er ei hovudårsak til tilbakegangen, fordi viktige ynglelokalitetar forsvinn. Skuleklassar har fleire stader vore med og reinska opp og restaurert gamle dammar mellom anna for å sikre salamanderen for framtida.

Ordforklaringer

Eutrofiering: Auka næringsinnhald i vatn som følge av tilførsel av næringsstoffar (særleg fosfor og nitrogen) frå landbruk, industri og hushaldningar. Vil føre til auka vekst av planteplankton, alger og høgare vegetasjon og kan forårsake gjengroing av innsjøar.
Overgjødsling: Auka tilførsel av næringstoff til vatn. Sjå eutrofiering.