
		om nettverket \| kontakt \| A til Å \| english

Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Livet i ferskvatn er truga av sur nedbør

Ikke innlogget.

Logg inn / registrer deg

Livet i ferskvatn er truga av sur nedbør

Forsuring av vatn og vassdrag er eit av dei alvorlegaste trugsmåla mot norsk natur og er den einskildfaktoren som har ført til størst reduksjon av biologisk mangfald i ferskvatn. Nærmare ein tredel av Noreg er prega av forsuring. I dette området har om lag 2500 vatn vorte fisketomme, og 25 laksestammer er utrydda. Tilsetjing av kalk i innsjøar og vassdrag er eit mellombels tiltak som reduserer skadane av sur nedbør.

Tilførsel av sur nedbør på grunn av svovel- og nitrogenutslepp frå andre land er det miljøproblemet som påverkar livet i norske ferskvatn mest. Dei alvorlegaste følgjene av vassforsuring er at fiskebestandar har vorte kraftig reduserte eller har døydd ut, og at botndyr og planktonsamfunn har vorte fattigare på artar.

Ein tredel av Noreg er råka

Forsuringsskadane er størst på Sørlandet, men fenomenet gjeld også store delar av Austlandet og Vestlandet. Forsuring er eit lite problem i Midt-Noreg og Nord-Noreg, med unntak av Sør-Varanger i Finnmark, der utslepp frå smelteverk på Kolahalvøya har ført til forsuring av vatn og vassdrag i store delar av kommunen. Totalt er det registrert skadar på fiskebestandar innanfor eit areal på 85 000 km2, og vi reknar med at om lag 2500 fiskevatn har vorte fisketomme i etterkrigstida. Frå 1960 til 1990 vart skadar på fiskebestandar i Sør-Noreg nesten femdobla. Av 13 000 fiskebestandar i Sør-Noreg er 19 prosent tapt i denne perioden, medan 21 prosent av bestandane har vorte mindre. Flest tapte og skadde bestandar finst i Agderfylka og Telemark. På Sørlandet forsvann alle laksebestandane på 1970-talet.

Forsuringsproblema i norsk natur er ikkje av ny dato. Dei første skadane på innlandsfiske vart rapporterte rundt hundreårsskiftet, og den offisielle laksestatistikken indikerer at fangsten i elvane på Sørlandet gjekk sterkt tilbake alt på slutten av 1800-talet. Grunnen var truleg dei store svovelutsleppa som industrialiseringa i Europa førte med seg. Dei største utsleppa av svovel skjedde i vårt hundreår mellom 1970 og 1980. På grunn av reduserte utslepp det siste tiåret er surleiken i nedbøren no mindre. Svovelutsleppa i Europa vart reduserte med 40 prosent i perioden 1980-1993, medan utsleppa i sjølve Noreg vart reduserte med 70 prosent. Undersøkingar viser at vassdraga i Sør-Noreg har vorte mindre sure, men tilførselen er likevel framleis høgare enn det naturen kan tole.

Normalt har naturen evne til å stå imot ei viss forsuring. Motstandsevna er størst i område der kalk finst naturleg i berggrunnen. Men store delar av Noreg har sure og tungt forvitrande grunnfjellsbergartar som granitt og gneis dekte av eit relativt tynt jordsmonn. Desse områda har lita evne til å nøytralisere det sure nedfallet. Den norske naturen er derfor særleg utsett for forsuring. Tolegrensene for tilførslar av sur nedbør til overflatevatn er mykje lågare i Noreg enn i andre europeiske land.

Figur 1
Regional fordeling av område med skadar på fiskebestandane i Sør-Norge pga. forsuring fra 1950 til 1980.

Kva skjer ved forsuring?

Hovudårsaka til den omfattande forsuringa er nedfall av langtransporterte svovel- og nitrogensambindingar. Ved forbrenning av fossilt brennstoff som kol, olje og gass blir det danna gassar som svoveldioksid og nitrogenoksid. I lufta kjem gassane i kontakt med vatn slik at det mellom anna blir danna svovelsyre og salpetersyre, som kjem ned med nedbøren.

Effekten av den sure nedbøren er at vatnet i nedbørsfeltet endrar kjemisk samansetjing og blir surt, det vil seie med låg pH. Forsuringa fører også til høgare oppløysing av aluminium, som blir ført ut i elvane med grunnvasstraumen. Låg pH-verdi og høgt aluminiuminnhald aukar dødsprosenten hos fisk både under klekking og hos yngel og smolt. Aure og laks er særleg utsette, men den sure nedbøren påverkar alle ledda i næringskjeda og fører til økologiske forstyrringar i heile vassdraget. I tillegg til omfattande fiskedød er det registrert store skadar på andre ferskvassorganismar i dei forsura områda. Særleg er sniglar, muslingar og krepsdyr som marflo og dafniar kjenslege for forsuring. Forsuring fører til at det blir færre artar av mellom anna døgnfluger og steinfluger. Dei er viktig føde for fisk.

Toleransen for surt vatn varierer for dei einskilde ferskvassartane. Medan somme artar krev pH-verdiar på over 6,0 for å ha ei normal forplanting, får andre artar problem først når pH er under 5,0 (Sjå figur 2).

Krepsen er mellom dei ferskvassorganismane som toler forsuring dårleg. Det er særleg egg og ungeproduksjon som blir råka av for låg pH-verdi. I tillegg må krepsen skifte skal for å vekse, og denne skaldanninga krev opptak av kalsium frå vatnet. Prosessen er ekstremt pH-kjensleg ettersom låg pH blokkerer opptaksmekanismen. Elvemuslingen er forsvunnen frå mange vassdrag der han tidlegare er registrert. Tilbakegangen er merkande i forsura område. Arten er avhengig av vatn med høgt kalsiuminnhald og pH-verdiar over 6,0 for å trivast og er difor ein god ureiningsindikator. Elvemuslingen er også truga av overutnytting, vassdragsreguleringar og overgjødsling, og frå å vere ein vanleg art på 1700- og 1800-talet er han no karakterisert som sterkt truga i mange europeiske land.

Nasjonalfuglen i Noreg, fossekallen, blir også påverka av forsuringa. Fuglane på det forsura Sørlandet har høgare konsentrasjon av aluminium og bly i knoklane enn elles i landet, og eggeskala er i gjennomsnitt 10 prosent tynnare enn eggeskalet til fossekallen i Trøndelag. Årsaka kan vere at vassinsekta som fossekallen et har fått høgare konsentrasjon av aluminium og kvikksølv på grunn av forsuringa.

Figur 2
Toleranse for surt vatn varierer hos ulike ferskvassarter.

Kalking reduserer forsuringsskadar

For å redusere effektane av forsuring kalkar ein i dag vatn og vassdrag i stort omfang. Det viktigaste målet med kalkinga er å ta vare på det biologiske mangfaldet i dei forsuringsråka områda og få tilbake eit mangfald så likt det opphavlege som mogleg. Ved kalking kjem artar som er kjenslege for forsuring tilbake. Det er likevel uklart kor fort dette går, og kva som eventuelt avgrensar gjenetablering og kvaliteten på mangfaldet etter kalking samanlikna med «naturtilstanden» før forsuringa.

Vassdragskalking kom i gang for fullt på 1980-talet og er mest omfattande i Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland. Når vi kalkar, sikrar vi fiskebestandar som er truga av forsuring, og legg tilhøva til rette for at bestandar kan etablerast på nytt. Kalking er inga eingongsbehandling, men ein aktivitet som må halde fram så lenge nedbøren er sur og fisk og andre vasslevande organismar blir påverka negativt av forsuring. I dag kjenner vi ingen betre metode enn kalking for å avgrense forsuringsskadar i ferskvatn.

Skolen kan delta i vassdragskalking

Kalking av vatn og vassdrag er ein aktivitet som skolen kan gjere som ein del av miljøundervisninga. Ved Frøysland skole i Mandal har elevane i 4.-6. klasse sidan 1994 samarbeidd med lokale organisasjonar og miljøvernstyresmakter om kalking av ein bekk. To fiskevatn i nærområdet til skolen var truga av forsuring, og det vart difor bygd ein kalkbrønn ved bekken som renn ut i vatna. Kvar månad året rundt blir kalkbrønnen fylt opp med skjelsand. I tillegg registrerer elevane pH-verdi ovanfor og nedanfor brønnen, vasstemperatur og vassmengd. Elevane er også med på prøvefiske. Samstundes som elevane får innsikt i kor sårbar naturen er, og lokale konsekvensar av eit miljøproblem som sur nedbør, utviklar dei også ein praktisk handlingskompetanse ved å sjå at dei sjølve kan gjere noko i det lokale miljøvernarbeidet.

Ordforklaringer

Forsuring: Endret surhetsgrad (pH-verdi) i vann eller jordsmonn som følge av sur nedbør, som igjen er forårsaket av svovel og nitrogenutslipp ved forbrenning.
Naturens tålegrense: Brukes som uttrykk for hva naturen kan tåle av forurensninger uten å bli vesentlig skadet eller endret.
pH: Uttrykk for surhetsgrad i vann og vannløsninger. pH-verdien er lik den negative logaritmen til konsentrasjonen av H+ioner i løsningen. Rent vann er nøytralt og har pH=7. pH-verdi over 7 viser basiske løsninger, mens pH-verdi under 7 viser sure løsninger. Jo lavere pH dess høyere surhet.
Reproduksjon: I biologi det samme som formering.
Sur nedbør: Nedbør som er blitt forsuret gjennom utslipp av SO og NOx-forbindelser.

Les mer andre steder

Kalking bringer liv i forsurede vann og vassdrag.: Direktoratet for naturforvaltning 1995.; Faktaark fra Direktoratet for naturforvaltning.
Innblikk nr 1-1994. Tema: Kalking et miljøtiltak i forsuret vann.
Miljøtilstanden i Norge.: Direktoratet for naturforvatning og Statens forurensningstilsyn 1996.