|
 |
|
| om nettverket | kontakt | A til Å | english |
| Du er her: Forsiden > Aktiviteter > Veibygging i strandsonen |
|
Ikke innlogget. |
Veibygging i strandsonenEn stor del av Norges befolkning bor langs elver og fjorder. Det er derfor naturlig at veiene også går der. Strandsonen er et verdifullt element i landskapet som er sårbart for utbygging. Det er likevel ikke til å unngå at strandsonen blir berørt, verken når gamle veianlegg skal utbedres eller nye bygges. Det er svært viktig å vurdere landskaps- og naturinteresser på lik linje med andre interesser når utbygginger skal skje. Ulike interesser må avklares i en planprosess. Strandsonen langs elver og vann er verdifull både økologisk og landskapsestetisk. Denne overgangssonen har ofte en rik og variert natur med arter som er spesielt tilpasset samspillet mellom land og vann. Strandsoner langs vassdrag og sjø er mange steder nedbygd av veier eller redusert i verdi av andre typer inngrep, og urørte strandsoner er i sterk tilbakegang. Som et eksempel kan nevnes at 60 prosent av Gudbrandsdalslågens strandsoner er båndlagt av vei, jernbane, bebyggelse eller beiteområder og dyrket mark. Arealbruk og konflikter i strandsonenEn typisk arealbrukssituasjon i en dalbygd kan illustreres på følgende måte: Tettstedet ligger i nærheten av elva som renner i dalbunnen. Riksveien går parallelt med dalen et stykke fra elva og går gjennom tettstedet. Rundt tettstedet finner vi flate oppdyrkede arealer. Skogen ligger i dalsiden og i de nederste delene av skogen finner vi nye boligfelt. Økt trafikk og økte støy- og trafikksikkerhetsproblemer i tettstedet er viktige argumenter for å legge om veien. Men hvor skal veien gå? Når planalternativene skal diskuteres, kan de se slik ut:
Fra landbruksmyndighetenes side er det viktig å unngå nedbygging og oppdeling av innmark og dyrkbare arealer. Jordvernhensynet står sterkt og er et viktig premiss i all arealplanlegging. Veimyndighetene på sin side ønsker å finne teknisk enkle og rimelige løsninger som ivaretar kravene til framkommelighet og trafikksikkerhet. Mulighetene for å kombinere veianlegg med erosjons- og flomsikring av elvebredder har også vært ansett som en økonomisk og fornuftig løsning, både fra vei, vassdrags- og landbruksmyndighetenes side. Det har generelt vært liten vektlegging av vassdragenes biologiske og landskapsmessige betydning ved utbygging av nye veier, og miljøinteressene har stått svakt i forhold til tekniske og økonomiske interesser. Hvordan ivareta grønne interesser?Når nye veier skal bygges eller gamle skal legges om, skal det tas hensyn til miljøinteressene både i planleggings- og utbyggingsfasen. Ut fra miljøhensyn må det vurderes om man kan finne andre traséer enn strandsonen, for eksempel overgangen mellom åpen mark og skog. Dersom veibygging må skje i strandsonen, må det settes inn tiltak for å redusere skadeomfanget. For at veibyggingen skal bli mest mulig «miljøvennlig», er det mange hensyn som må ivaretas: Ut fra hensyn til plante- og dyrelivet bør veianlegg legges så langt fra strandsonen at man unngår veifyllinger ut i vannet. I tillegg bør man unngå masseuttak fra elveleiet, utretting av elveløp og fjerning av kantvegetasjon. Dersom veianlegget må legges i selve strandsonen, er det viktig å bevare mest mulig av kantvegetasjonen, plante til veifyllingen med stedegen vegetasjon, hindre erosjon fra fyllingene og gjenskape strømningsforhold og biotoper i elva.Ut fra landskapsestetiske hensyn er det viktig at veien følger linjene i landskapet, at veifyllingene har en naturlig helling, og at vegetasjonen langs vassdraget bevares. En veifylling i strandsonen som følger landskapet, og som etter hvert gror til med vegetasjon, kan gi et tilfredsstillende estetisk resultat, men vil sjelden få de økologiske kvaliteter som en naturlig strandsone har. Ut fra friluftslivhensyn bør man unngå å bygge ned bade- og fiskeplasser og andre attraktive friluftslivsområder, spesielt nær tettstedene. Ved utbygging er det viktig å sikre fortsatt atkomst til strandsonen, og etablere nye ferdselsveier for gående og syklende der disse er gått tapt. Vegetasjonsbelter langs vassdraget og støyskjerming langs veien er andre tiltak. Ut fra kulturminnehensyn er det viktig at veianlegg ikke ødelegger kulturminner eller bryter opp helheten i det landskapet som kulturminnet er en del av. En del kulturminner er automatisk fredet. Hvis det oppdages kulturminner under anleggsarbeid, skal arbeidet stoppes og fylkeskommunen kontaktes. Planlegging og samarbeidStatens vegvesen, som har som oppgave å planlegge, bygge og drive riks- og fylkesveinettet, har miljøansvar sammen med kommuner og fylkeskommuner og skal sørge for at vei og areal planlegging skjer slik at natur- og landskapskvaliteter blir tatt vare på. I vei- og vassdragssaker vil et overordnet forvaltningsansvar for vassdrag og miljø ligge hos Norges vassdrags og energiverk (NVE) og fylkesmennenes miljøvernavdelinger. Veiprosjekter planlegges etter plan- og bygningsloven, og beslutning om nye veitraseer blir normalt avklart gjennom en kommunedelplan eller en reguleringsplan. Statens vegvesen arbeider med «rutevis planlegging» der lengre veistrekninger ses under ett. Hensynet til ulike arealbruksinteresser er lettere å nyansere dersom man foretar en vurdering av hele vassdraget eller dalføret der veien skal legges, men ofte skjer en bitvis utbygging der helhetsperspektivet mangler.Mange interesser er involvert ved planlegging av en ny veitrasé, og ulike interesser står ofte i konflikt med hverandre. Derfor er det nødvendig at kontakt mellom utbygger, fagmyndigheter, kommuner og andre lokale interesser preger hele planprosessen. Jo tidligere i planfasen konflikter kommer på bordet, jo større er sjansene for at man kommer fram til løsninger basert på reell avveining mellom interessene. Ordforklaringer
Les mer andre steder
|
 |
 |