Fugleartene
Noen arter krever helt spesielle tilpasninger av innflygingshull og kassestørrelse, mens andre er mindre kravstore. Her er oversikt over de forskjellige artene som kan hekke i fuglekasser, gruppert etter kassetype.
Se mål og utforming for innflygingshull og kassestørrelse.
Vis: kun bilder / artsomtaler
Arter i små fuglekaser
 | Kjennetegn: Blåmeisa ligner på kjøttmeisa, men er tydelig mindre og gjennomgående mer intenst blå. De viktigste forskjellene i utseende finner vi i hodet: Den er blå på issen og har en svart strek fra nebbet gjennom øyet og bak i nakken. Over denne går det en tilsvarende hvit strek. Utbredelse: Blåmeisen påtreffes vanlig i det meste av landet unntatt på høyfjellet, men er fåtallig i Finnmark. Forflytninger: I forhold til kjøttmeisa rører den mer på seg utenom hekketiden: store flokker av blåmeis kan observeres enkelte høster, særlig langs kysten i Sør-Norge. Blåmeisa er en overveiende standfugl, men i september-oktober kan individer fra nordlige bestander trekke sørover ut av landet. Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller. Hekkebiologi: Den starter også eggleggingen i april noen steder. Bygger reiret av mose og annet plantemateriale, fôret med fine strå, hår, ull og fjær. Den bruker ofte svært tynne barkflak. Eggene er hvite med rødbrune flekker, som hos kjøttmeisa. Kullstørrelsen varierer også enormt: fra 2-18, varierer med breddegrad (nord-sør) med økende kullstørrelse nordover. Kullstørrelsen rundt Middelhavet er betraktelig lavere enn i Norden, på Kanariøyene så lav som 3.5 i snitt. Eggene legges ett om dagen, ruges i 14 (13-16) dager og ungene flyr ut etter 16-22 dager. |
 | Kjennetegn: Granmeisa kjennes på den svarte hetta, svarte strupeflekken, lyse kinnene, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den er lett å forveksle med løvmeisa, men løvmeisa har en mer glinsende svart hette, brunere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene. Lyd: Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov “tææh tææh”-lyd, men også tynne “ti-ti” – eller “siu-siu-siu-siu”-lyder. Forflytninger: Granmeis er en standfugl. Utbredelse: Den finnes over hele landet i bar- og blandingsskog, og den går opp i fjellet til fjellbjørkeskogen. Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeisene er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer den store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugl. Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 m over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungende forlater reiret 17-19 dager etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de trekker ut av territoriet. |
 | Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken. Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet. Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene. Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander. Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller. Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser. |
 | Kjennetegn: Lappmeisa ligner både på gran- og løvmeis. Den er større enn de to, har lenger nebb og stjert, samt en brun isse i motsetning til svart. I tillegg har de en større svart strupeflekk enn de to andre. Habitat: Dette er en barskogsart, men den kan også finnes i barskog med innslag av bjørk. Utbredelse: Arten er utbredt fra det nordlige Fennoskandia og østover gjennom Russland og Sibir, og såvidt inn i det nordvestlige Nord-Amerika. Hos oss finnes den først og fremst i de indre delene av Finnmark og Troms. Nordland og Nord-Trøndelag har trolig også noen få hekkende par, mens det sørøstlige Sør-Trøndelag, Oppland og Hedmark har en fast populasjon. Forflytninger: Dette er en meget stasjonær art som sjelden beveger seg langt utenfor sitt normale utbredelsesområde. Det har riktignok forekommet invasjonspregete opptredener i år med sterkt trykk på populasjonene (bl.a. på midten av 60-tallet i Finland). Næring: Insekter, edderkopper og frø av forskjellig slag. Lappmeisa hamstrer overskuddsmat til bruk i trangere tider. Hekkebiologi: I likhet med de andre meisene er lappmeisa en hullruger. Den benytter seg av gamle hakkespetthull (i første rekke hull laget av tretåspett og dvergspett) såvel som fuglekasser. De legger 6-10 hvite egg med rødbrune prikker, som ruges i 14 dager. Ungene er i reiret i 19 dager før de flyger ut. |
  | Kjennetegn: Løvmeisa ligner på granmeisa med svart hette, gråbrun overside, lyse kinn og lys grå bukside. Den mangler de lyse feltene som granmeisa har på vingene og har en mer glinsende svart hette, en kortere strupeflekk og en brunere ryggside. Løvmeisa har ulike lyder, blant annet en eksplosiv “pitsju”-lyd, en gjentatt “tsjiu-tsjiu-tsjiu” og en ensformig sang: “tjipp-tjipp-tjipp-tjipp”. Habitat: Løvmeisa er en typisk løvskogsart og trives særlig i områder med vekslende løvskog og kulturlandskap. Utbredelse: Den finnes i lavlandsområder over det meste av Sør-Norge opp til Nord-Trøndelag, men er meget sjelden i indre østlandsområder. Forflytninger: Den er en utpreget standfugl og meget stasjonær. Næring: Føden består av insekter og plantefrø fra blant annet urter og gras. Hekkebiologi: Løvmeisa er hullruger og kan hekke i hulrom i murer, under røtter, og også i fuglekasser. Eggleggingen skjer i månedskiftet april/mai, og rugetiden er ca. 14 dager. |
 | Kjennetegn: Pilfinken ligner litt på gråspurven, men de kan greit skilles på at pilfinken har rødbrun isse, svarte kinnflekker og hvitt bånd over nakken. Habitat: Den trives i parkanlegg i byer og tettbebyggelse og i kulturlandskapets jordbrukslandskaper og i kringliggende skogpartier. Utbredelse: I Norge finner vi pilfinken på Østlandet, langs Sørlandskysten og videre nord til Hordaland. Den har også etablert seg her og der i Trøndelag, og blir sett sporadisk nord til Finnmark. Forflytninger: Arten er overveiende standfugl, men kan forflytte seg lokalt utenom hekketiden. Enkelte individer trekker sørover ut av landet. Næring: Dietten består hovedsaklig av frø, men den tar også noe insekter og trives på fuglebrettet. Hekkebiologi: Pilfinken hekker i hulrom, ofte i kolonier og gjerne i fuglekasser. To kull i sesongen er vanlig, det første i mai, det andre i juni. Reiret er av strå og fóret med fjær. Den legger 4-6 egg som ruges i 12-14 døgn. Ungene er i reiret i 15-20 døgn. |
 | Kjennetegn: Spettmeisen har en stålgrå ryggside, en svart øyenstripe og et relativt kraftig nebb. Hannens underside er hvit, mens hunnen har her en beigere farge. Utbredelse: Spettmeisen er utbredt over det meste av lavlandet i Sør-Norge nord til Trondheimsfjorden. Den er en utpreget løvskogsfugl og foretrekker høyvokst, grovstammet gammel skog, men er også vanlig i kulturlandskap, som for eksempel parker og jordbrukslandskap med innslag av store trær. Sang: synger med en gjennomtrengende, klar “piu,piu,piu…”-lyd. Næring: Spettmeisen klatrer både oppover og nedover trestammer på jakt etter insekter, edderkoppdyr, nøtter og frø. Forflytninger: Spettmeisen er en utpreget standfugl og livnærer seg mye på eike- og hasselnøtter om vinteren. Hekkebiologi: Den er en typisk hullruger og legger egg i hulrom i trær, og gjerne i fuglekasser. Til tross for det kraftige nebbet hakker den ikke ut sitt eget hull. Om Spettmeisen finner hullet for stort murer den inn hullet slik at inngangen får riktig mål. Eggleggingen starter i midten eller slutten av april, og ungene oppholder seg lenger i reiret enn hos de andre meisene. Kun ett kull legges per sesong. |
 | Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis. Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter. Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper. Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø. Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder. Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken. |
   | Svarthvit fluesnapper (Ficedula hypoleuca) Kjennetegn: Hannen er svart eller brunsvart på oversiden, har hvite vingebånd og er kritthvit på undersiden. Hunnen er mer anonym, og er brun der hannen er svart, har mindre hvitt i vingen, og er mer skittenhvit på undersiden. Habitat: Den svarthvite fluesnapperen finnes overalt i Norge unntatt på høyfjellet og langs den mest eksponerte delen av kysten vår. Den foretrekker løvskog framfor barskog, men finnes i begge skogstypene såfremt det finnes tilgjengelige reirhull. Forflytninger: Mot slutten av april dukker de første vårfuglene opp etter å ha tilbragt vinteren i Vest-Afrika. Etter fullendt hekking drar de tilbake til vinterområdene i september. Næring: Animalsk. Larver av insekter og andre småkryp, samt voksne insekter og edderkopper. Hekkebiologi: Den svarthvite fluesnapperen er en hullruger som mer enn gjerne tar i bruk fuglekasser. De legger 5-7 ensfargete blå egg i mai, og ruger på disse i ca. 14 dager. |
 | Kjennetegn: Svartmeisa er en liten meis med grå rygg, beige underside og svart hette med en hvit flekk/stripe opp i nakken. Sangen kan minne om kjøttmeisas, men er tynnere og med en annen klang. Habitat: Dette er en typisk barskogsfugl som trivest best i granskog, selv om den kan hekke i furu og blandingsskog, og unntaksvis i løvskog. Den trenger ikke store sammenhengende skogsområder men klarer seg med skogholt og mindre treklynger. Utbredelse: Den er utbredt over mesteparten av landet nord til Tromsø der den kan finne barskogsområder. Forflytninger: Svartmeisa er overveiende standfugl, men når tilgangen på favorittmaten granfrø er lav kan den om høsten forflytte seg vest- og sørover. Næring: Om sommeren foretrekker de insekter og edderkopper. Svartmeisa har det tynneste nebbet av alle meisene, og de spiser dermed de minste næringsemnene. De kan i likhet med bladsangere (Phylloscopus sp.) og fuglekonger spise mye bladlus og insektegg. Utenfor hekkesesonger inntar de mye frø fra bartrær, og i første rekke fra gran. Hekkebiologi: Egglegging starter i siste halvdel av april, og to kull er relativt vanlig. Rugetiden er ca. 14 dager. Reiret plasseres i naturlige hulrom, i fuglekasser, på bakken under røtter og steiner eller i bergsprekker. Ungene blir fostret opp på insekter. |
 | Toppmeis (Lophophanes cristatus) Kjennetegn: Toppmeisa er lett kjennelig med svart-hvite og spraglete hodetegninger, sin fjærtopp og en ensfarget, gråbrun ryggside. Lyden er et karakteristisk rullende “prululull” eller “prulululi’t”. Habitat: Den er en utpreget barskogsfugl og foretrekker skog med gammel gran og furu i Sør-Norge opp til Nord-Trøndelag. Forflytninger: Toppmeisen er standfugl og meget stasjonær. Ungfugler kan streife en del på ettersommeren og høsten. Næring: Føden består av edderkopper, insekter og ulike frø, særlig granfrø. Hekkebiologi: Hekkingen begynner tidlig på våren i hulrom i morkne trær eller i fuglekasser med egglegging fra starten av april. Kullstørrelsen på rundt 4-6 egg er mindre enn det man finner hos de andre meisene. Rugetiden er ca. 14 dager. Hekkere i kyststrøk av Sør-Norge kan ha to kull i sesongen. |
 | Kjennetegn: Vendehalsen er en slank fugl på 18 cm. som minner mer om en spurvefugl enn en hakkespett. Den er en distinkt ensartet kamuflasjefarget brunspettet fugl med korte vinger og lang stjert. Sangen er ganske lik dvergspettens “ty-ty-ty-ty-ty…”. Habitat: Arten foretrekker løvskog, men påtreffes også hekkende i blandingskog. På trekket kan den også opptre i treløse kystområder. Forflytninger: Dette er en langdistansetrekker som overvintrer i Afrika. Høsttrekket går av stabelen i august og september. Den returnerer til hekkeplassene i Norge i april og mai. Hekkebiologi: Den eneste hakkespetten som ikke hakker ut sine egne reirhull er vendehalsen. Spurvefuglene liker ikke vendehalsen, da den gjerne hiver ut både reir, egg eller unger om den finner et passende sted å legge eggene sine. I områder der det finnes mange hullrom som passer for vendehalsen, så okkuperer den gjerne flere hull for å tilby sin kommende make. Normalt er stærkasser glimrende for vendehalsen, men mindre typer kan også fungere bra om innflygingshullet er stort nok. Man finner arten sparsomt i blandingskog over det meste av Norge, med med avtagende tettheter i de nordligste fylkene. Vendehalsen legger rundt ti hvite egg som ruges i 14 dager. Ungene er flygedyktige etter godt og vel 20 dager. På samme måte som tårnseileren så bygger ikke vendehalsen noe reir. Legg derfor helst litt sagflis eller barkeflak i bunnen av kassa slik at eggene ikke er så utsatt for å briste mot kassebunnen. |
Arter i store fuglekasser
  | |
  | Kjennetegn: Nebbet er kort og kraftig, mens vingene er relativt lange. Voksne fugler er gråsvarte med svarte vinger, stjert og rygg. Nakken og øredekkfjærene er lysere grå, og øynene (iris) er hvite. Ungfuglene er mer ensartet brunsvarte og har mørke øyne. Kjønnene er like, og størrelsen er som en 3/5 kråke. Habitat: Den er i stor grad knyttet til kulturmark, men finnes også vanlig i flere norske byer. Utbredelse: Arten finnes utbredt i store deler av Eurasia. Den forekommer i flere underarter fra øst til vest, og nord til sør. Forflytninger: Mange kaier overvintrer i Norge. Noen tar derimot turen sørover til Kontinentet på denne årstiden. Vårtrekket skjer i mars og april, mens høsttrekket foregår fra oktober av. Næring: Søker næring for det meste på bakken. Her finner den insekter, mark og snegler, men går heller ikke av veien for ymse frø og bær den skulle komme over. Kan også gå på åtsler. Hekkebiologi: Hekker helst i hulrom, og går i fuglekasser tilpasset dens størrelse. Reiret bygges av begge kjønn og består av gress og kvister som blir foret med hår. Normalt legger fire eller fem egg i månedskiftet mellom april og mai. Eggene ruges i 15-20 dager, og ungene forlater reiret etter en måned. |
 | Kjennetegn: Med sine svarte store øyne kan kattugla virke litt skummel. De kraftige ropene i mørket kan også virke litt nifse. Spesielt hunnfuglenes lokkeloder som er skarpe, kan få en til å skvette om natta. Kattuglene kommer i to fargevarianter, en brunspraglet og en gråspraglet. Næring: Kattuglene lever av mus og småfugler som de fanger i området rundt reirplassen sin. Kattuglene kan også fange insekter og meitemark når det er få andre dyr å finne. Hekkebiologi: På steder der det er mye mat å finne, kan uglene få 5-6 unger. Før ungene kan fly har de lys dundrakt. De klatrer gjerne rundt i trærne noen dager før de klarer å fly skikkelig. Utbredelse: I Norge er kattugla utbredt langs kystnære områder i Sør-Norge, men også tildels innover innlandet. Nord for Trondheimsfjorden er den sjelden. Den foretrekker løvskog og kulturlandskap, og er et vanlig innslag i noen av de sørnorske byene. |
 | Kvinanda hekker i et bredt belte over hele Eurasia og Nord-Amerika, tett knyttet opp mot de boreale barskogsbeltene. I Norge finnes den tallrikt hekkende fra Vest-Agder gjennom alle østlandsfylkene til Trøndelag, lenger nord er den også stedvis vanlig, avhengig av forekomsten av barskog. Kvinanda plasserer som regel reiret i et trehull, ofte i et gammelt svartspettreir der svartspetten forekommer. Ellers hekker den ofte i holker som er hengt opp spesielt for kvinand og ugler. Noen steder er kvinanda blitt vanligere etter at man har hengt opp holker, en indikasjon på at mangel på egnede hekkeplasser mange steder begrenser utbredelsen. Høyvokst, gammel skog med større og mindre vann og sakteflytende elver er kvinandas nøkkelbiotop. På Vestlandet er kvinanda sjelden som hekkefugl, den mangler omtrent helt på vestsiden av en linje som strekker seg fra Eigersund sør i Rogaland og følger vannskillet over fjella nord til grensen mellom Romsdal og Nordmøre. Vinterstid forekommer kvinanda vanlig både i ferskvann og saltvann langs kysten nordover til Nordland. Trolig trekker deler av den norske bestanden ut av landet til områdene rundt Nordsjøen, bl.a. overvintrer store mengder kvinender i de grunne havområdene rundt Danmark. |
  | Utbredelse: Laksanda kan betraktes som silandas storebror fra innlandet. På global basis har den mye den samme utbredelsen som silanda, mens den i Norge stort sett er fraværende som hekkefugl på kysten. Leveområde: Den hekker helst ved skogsjøer og sakteflytende elver i innlandet, og plasserer reiret i hule trær, andeholker eller andre passende hulrom. Forflytinng: Om vinteren foretrekker den å holde seg i ferskvann og brakkvann, men finnes også i saltvann nordover til Lofoten. Den norske vinterforekomsten er relativt beskjeden og spredt i småflokker. Næring: Laksanda lever av fisk, og foretrekker områder med klart, relativt grunt vann. Oftere enn andre ender finnes den på elvestrekninger med litt fart på vannet. |
 | Lappfiskand (Mergellus albellus) Lappfiskanda har svært lignende habitatkrav som kvinanda, men finnes kun i det boreale barskogsbeltet i Eurasia. I Norge er den kun påvist hekkende i Pasvik, der bestanden trolig ikke teller mer enn 5-10 par. Den hekker som kvinanda i hule trær og opphengte holker. I Pasvik henger et stort antall andeholker ut mot Pasvikelva, og det er disse som brukes som reirplass av den lille norske populasjonen. Ellers observeres lappfiskanda hist og her over hele landet under trekket og vinterstid, men alltid kun i små antall. Kun unntaksvis er konsentrasjoner opptil 150 individer observert i trekktiden, da også i Pasvik. Drøyt 100 lappfiskender overvintrer i Norge, de fleste på strekningen Lista-Jæren, og helst i ferskvann. De skandinaviske lappfiskendene antas å overvintre i Vest-Europa, men dette er bare spekulasjoner ettersom et ikke finnes funn av ringmerkede individer. Hekkefuglene i Pasvik returnerer til hekkeområdene i midten av mai. |
 | Perleugla er den nest minste ugla i Norge. Det er sjelden å se perleugla ute i skogen. Den sitter gjerne godt gjemt inne mellom greinene i et bartre. Det er når perleugla kikker ut fra reirplassen sin at du kan studere den på kloss hold. De gule, store øynene skiller den lett fra en Det de fleste forbinder med perleugla er sanglyden til fuglen. Allerede i februar/mars kan du Når det er mye mus, kan perleugla få fram store ungekull på 7-8 unger |
 | Kjennetegn: Slagugla minner om en forvokst kattugle med lang stjert. Den har mørke øyne, og lengdestriper på undersiden (kattugla har både lengde- og tverrstreker). |
 | Spurveugle (Glaucidium passerinum) Kjennetegn: Vår minste ugle, som er på størrelse med en stær (ca. 17 cm.). Vingene er korte og avrundete, og den vipper ofte med stjerten når den sitter. Ryggen er brun med lyse runde flekker, mens undersiden er hvitaktig med mørkere lengdetreker. Spurveugla har gul iris. Sangen er en monoton støtvis fløytetone, som kan høres på lang avstand. Mange assosierer lyden med dompapens. Habitat: Arten finnes for det meste i lavereliggende bar- og blandingskog. Utbredelse: Spurveugla finnes på Østlandet og nordover til Trøndelagsfylkene. Mer spredt lenger nord. Den er nærmest fraværende på vestlandet, men en liten bestand finnes i Voss kommune i Hordaland. Forflytninger: Arten er en såkalt stand- og streiffugl. Lokale forflytninger i vinterhalvåret er mest kjent, men fugler kan nok også trekke ut av landet om høsten. Næring: Smågnagere og småfugler. Spurveugla hamstrer om vinteren, gjerne i fuglekasser. Hekkebiologi: Dette er en hullruger som bruker gamle hull etter hakkespetter. Den kan også hekke i passende fuglekasser. De legger 4-7 egg rett på bunnen av hulrommet uten å lage noen form for reir. De runde, hvite eggene ruges i omtrent fire uker, mens ungenes reirtid er på en måned. |
Arter i spesialkasser
 | Kjennetegn: Fossekallen er brunsvart over det hele bortsett fra den hvite strupen og brystet. Ungfuglenes første drakt er grålig og skjellete. Utbredelse: Norges nasjonalfugl, fossekallen, finnes utbredt i hele landet. Habitat: Arten er alltid knyttet til rennende vann, der den finner sin mat. Den er den eneste av våre spurvefugler som søker næring gjennom dykking. Tildels næringsrike elver og stryk med steiner som stikker opp, er fine fossekallhabitat. Næring: Vanninsekter som vårfluelarver, små krepsdyr og rumpetroll er god mat. Om vinteren tar de mest småfisk. Hekkebiologi: Reiret legges nært vann, ofte godt skjult under broer eller fosser. Eggene legges i mars – april. Man antar at det hekker et sted mellom 5 000 – 25 000 par i Norge. Forflyting: Om vinteren drar mange fugler ut av landet, til Sør-Sverige, Danmark og Tyskland. |
  | Gråfluesnapper (Muscicapa striata) Utbredelse: Gråfluesnapperen er vanlig i store deler av Sør-Norge. Den er noe mindre tallrik lenger nord. Man finner den i mange skogstyper; løvskog, furuskog og blandingskog. Det er også vanlig å se arten i parkanlegg. Hekkebiologi: Som regel lager de reir å greinkløfter på trær, men de kan også hekke i spesielt tilpassete fuglekasser. Forflytninger: Gråfluesnapperen overvintrer i det tropiske Afrika, og vender tilbake til Norge i mai. Høsttrekket starter i august og strekker seg ut til midten av september. |
   | Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen. Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder. Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier. Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet. Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter. Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner. |
 | Kjennetegn: Dette er en stor grå ugle med gule øyne. Den har en stor hvit halvmåne på innsiden av hvert øye. Utbredelse: Lappugla er en sjelden art i Norge, og finnes som hekkefugl kun i Øst-Finnmark og på Østlandet. De er mer tallrike som hekkefugler i år med god forekomst av smågnagere. |
 | Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen. Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.). Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer. Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika. Næring: Maten består av insekter og andre småkryp. Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret. Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender. |
 | |
 | Trekryper (Certhia familiaris) Kjennetegn: Denne lille brune fuglen er ganske lett å kjenne igjen når den er på næringsøk. Da klatrer den oppover trestammer og stikker det tynne nebbet sitt under barkeflak for å finne insekter. Habitat: Trekryperen finnes i de fleste skogstyper, men er oftest å finne i tilknytning til eldre barskog. Utbredelse: Vanlig i store deler av Sør-Norge. Den avtar i antall nord for Trøndelagsfylkene, og i Finnmark finnes den knapt. Næring: Insekter, edderkopper. Om vinteren spiser den også frø og det hender at trekrypere stikker innom foringsplasser som kan tilby spekk og talg. Ved å gni matfett på en trestamme kan den lokkes til foringsplassen. Forflytning: Trekryperen er stort sett en standfugl. Hekkebiologi: Starter hekkesesongen tidlig. Allerede i mars synger hannene av full hals, og i april og mai lager de reir bak løsnete barkeflak på trestammer. Trekryperen er en art med relativt lav hekkesuksess, både som følge av dårlige reirkonstruksjoner og stor predasjon. |
 | Tårnfalken er en liten falk som du kan se over hele landet. Den er alene om å jakte ved å slå med |
 | Kjennetegn: Tidligere ble tårnseileren kalt tårnsvale, til tross for at den ikke er i slekt med svalene. I motsetning til svalene har tårnseileren en helt mørk buk. Denne brunsvarte fargen brer seg utover hele fuglens fjærdrakt, bortsett fra på strupen, der den har en lys flekk. Vingene er lange og sigdformete. De er raske flygere som kaster seg fram og tilbake på insektjakt, eller når de flyger rundt med artsfrender. Lyden er et karakteristisk skrikende og gjentatt “sriii”. Tårnseileren blir rundt 18 cm. lang og har et vingespenn på over 40 cm. Utbredelse: Arten finnes i stort sett hele Europa bortsett fra på Island, og videre østover til Baikal. Forflytninger: Om våren returnerer tårnseilerne fra sine overvintringsplasser i Sør-Afrika i mai. De vender nebbet sørover igjen fra midten av august, men mange fugler kan henge igjen også i første halvdel av september. Næring: Lever av små flygende insekter og edderkopper, såkalt luftplankton. I hekketiden samler de opp insektene i små baller på ca. 1 gram som de mater ungene med. Disse ballene som oppbevares i strupen kan enkeltvis inneholde mer enn 1000 insekter og edderkopper! Hekkebiologi: Det er kun i hekketiden tårnseilerne jevnlig får fast grunn under beina. De er normalt på vingene kontinuerlig ellers i året. Dette er fugler som både kan hekke enkeltvis eller i kolonier. Reirplassen er i hulrom i bygninger, i fuglekasser og hakkespetthull som passer arten, samt i fjellvegger. Reiret er ikke mye å skryte av, kun noen strå og kvister som eggene legges på. 2-3 hvite egg ruges i tre uker før ungene klekker. Ungenes reirtid er på 5 til 8 uker, avhengig av værforhold og tilgjengelige byttedyr. Ungene kan ligge i reiret i flere dager uten å få mat. Vektreduksjonen kan være enorm, noen ganger på nærmere 60%, noe som er en fysiologisk tilpasning til varierende næringstilgang. Umiddelbart etter at ungene har forlatt reiret er de uavhengige av foreldrene. Fuglekasse: Ønsker du å lage en fuglekasse til tårnseileren så må den spesialtilpasses. Kassen bør henge slik at fuglen kan fly fritt inn i kassen uten at vingene slår borti noe – og gjerne helt oppunder takskjegget. Den vanligste kassen er avlang, gjerne en halv meter dyp, med en krypegang inn til selve rommet der eggene skal legges. Tårnseilere hekker gjerne nært hverandre, så man kan tilby fuglene mange kasser i satt opp i rekker. Det er lurt å legge litt mykt materiale i bunnen av kassen, gress eller spon, da disse fuglene ikke bygger noe særlig til reir før de legger eggene sine. Det finnes også spesialbygde takstein som er laget for tårnseileren, og du kan også få den til å hekke i vanlige stærkasser. |