Aldersbestemmelse

Fisk vokser hele livet, men det er forskjell på sommer- og vintervekst. Alle norske arter av ferskvannsfisk viser redusert vekst i vinterhalvåret. Årstidsvariasjoner i vekst avmerker seg som "soner" i beinstrukturer, øresteiner og skjell, og kan leses av.

Hvilke strukturer som egner seg best for aldersbestemmelse, varierer desverre både mellom arter og mellom bestander av samme art. Jeg vil derfor bare gi en beskrivelse av hvordan de forskjellige strukturene kan leses av. Det må bli opp til den enkelte skole å finne ut hvilken som er mest pålitelig. Generelt er skjell den mest brukte strukturen. Hvis dere er usikre, begynn med dem. Men driv ikke på for lenge hvis dere ikke får det til. Aldersbestemmelse kan være vanskelig!

Det er ønskelig at dere sender inn strukturene til VANDA, slik at vi kan gi en vurdering.

Skjell, bein og otolitter oppbevares i tørr tilstand, gjerne i små konvolutter merket med fiskens nummer, fangststed og -dato.

NB! Når dere sitter med fisken foran dere løsner dere strukturen og legger den til side i en merket konvolutt. Selve studiet av strukturen er det bedre å vente med til fisken er saltet og kastet.

A. Skjell

Gjørs (Stizostedion lucioperca)
Abbor (Perca fluviatilis)
Karpefisk (Cyprinidae)
Gjedde (Esox lucius)
Laksefisk (Salmonidae)
Fig. 2. De skraverte feltene (laksefisk; lyst felt) markerer hvor skjellprøvene helst skal tas fra på forskjellige arter (Opplysningene er hentet fra Steinmetz & Müller 1992 og Dahl 1917).

Skjell er den mest brukte strukturen for aldersavlesning. De er enkle å samle inn, og årssonene kan være relativt enkle å identifisere på raskt voksende fisk. På oversiden av skjellet avsettes det sirkulære forhøyninger (cirkuli eller skleritter) etterhvert som fisken vokser. Når fisken vokser raskt, om sommeren, blir sklerittene avsatt med store mellomrom. Når veksten så begynner å dabbe av mot vinteren, blir sklerittene avsatt tettere og tettere. Overgangen til et nytt år regnes til der en ny sommervekst med større avstand mellom sklerittene begynner.

I noen bestander er imidlertid veksten svært langsom. Her vil det være få eller ingen skleritter per år, og det er umulig å fastslå alderen ut fra skjellet. Det er heller ikke alle skjell fra en fisk som kan brukes. Noen skjell faller av og blir erstattet med nye. Erstatningsskjellene vokser fort for å dekke hullet etter det tapte skjellet, og begynner å anlegge skleritter på normal måte først når hullet er dekket. Årene fra før erstat- ningen er ikke synlige, det er bare et stort blankt område i midten av skjellet. Slike skjell kan ikke brukes.

Skjellprøven tas ved å skrape av noen skjell fra fisken, og ta vare på dem i en liten papirkonvolutt. På tegningen gis eksempler på hvor dere skal ta prøven fra.

Man trenger en eller annen form for forstørrelse for å se på skjell. Man kan legge dem mellom to objektglass og se på dem i mikroskop, eller man kan montere dem i en slides-ramme med glass og se på dem med et lysbildeapparat. Mikrofilmframvisere av den typen som ofte finnes på lagre og biblioteker er også godt egnet.

Skjell kan også fortelle om andre sider ved fiskens liv enn bare alderen. En plutselig sterkt øket vekst kan f. eks. markere utvandring til saltvann, eller overgang til mer næringsrikt bytte, f. eks. fra bunndyr til fisk. Se også pkt. D.

Fig. 3. Et skjell fra en 3 ½ år gammel mort (Rutilus rutilus). De svarte trekantene peker inn mot hvert avsluttet år. Det ytterste året er vrient. Målestreken til venstre repre- senterer 2 mm (fra Steinmetz & Müller 1992).

Som hos mennesket er øresteinene fiskens balanseorgan. Forskjellen er at vi har mange bittesmå mens fisken har bare tre par, hvorav et par (sagitta) blir store.

Øresteinene ligger på hver side i den nedre delen av kraniet, rett over gjellene. For å få tak i dem må fisken "skalperes". Bruk en skikkelig skarp kniv, og skjær vekk toppen av kraniet slik at hjernen blottlegges. De første gangene kan det være lurt å fjerne hjernen og tørke ut med en bomullspinne eller liknende slik at dere tydelig ser hvor øresteinene er plassert i kraniet. Da går det lettere å ta dem ut etterhvert som dere får litt trening. Dere bør også ha en god pinsett for å få tak i dem.

Årringene i øresteiner kan studeres i reflektert lys mot en mørk bakgrunn, helst i binokularlupe. Vekselvis lyse og mørke soner framtrer. De lyse eller gjennomsiktige sonene er sommervekst, de mørke eller opake er vintervekst. Hvis otolittene er store eller vanskelige å lese, går det an å slipe dem. Bruk en bit finkornet smergelpapir (300-400) og et stykke kork. Legg øresteinen på papiret i en liten vanndråpe, og gni den mot papiret med korken. Hvis dere har problemer med å få steinen til å følge med korken, så prøv å legge korken i varmt vann etpar minutter. Da skulle den bli myk nok. Pass på at dere ikke sliper ned til forbi midten av øresteinen, for da kan dere miste de første leveårene som bare er avleiret i midten av steinen!

Øresteiner er pålitelige hos de aller fleste arter fordi de fortsetter å vokse etter at fisken har stagnert i vekst. Hos noen arter, f.eks. sik, er det imidletid bare visse deler av otolitten som fortsetter å vokse etter at fisken har begynt å stagnere i vekst. Da kan sliping fort pusse vekk de siste årene!

Fig. 4. Idealiserte tegninger av en otolitt. Tegnigen til venstre har to tydelige årssoner, og i tillegg mange mindre avsetninger mellom hver. De mindre avsetningene er ofte utydelige. Tegningen til høyre viser en otolitt som trenger sliping. Den reflekterer lyset slik at ingen årringer kan sees tydelig.

Hos mange arter går det an å lese alderen fra gjellelokket, skulderbeinet eller vingebeinet. Sommersonene er lyse, vintersonene er mørke. Den store fordelen ved disse strukturene er at de er så store at man ikke trenger noe teknisk hjelpemiddel for å lese dem. Derimot krever de forbehandling før de kan leses. Alle beinstrukturer må kokes for å fjerne andre typer vev fra overflaten. Sonene kommer tydeligst fram hvis beinet deretter får lov å tørke en stund.

I noen bestander er disse beina imidlertid så tykke at det ikke framtrer soner. Det kan også hende at den innerste sonen ikke er mulig å se, mens de ytterste er lette å lese. Igjen er det viktig å sammenlikne med en annen struktur, slik at man finner den beste metoden for den bestanden man jobber med.

D. Tilbakeberegnet vekst

Fiskens vekst gjennom livet avspeiles i både skjell og beinstrukturer, gjennom den relative avstanden mellom årssonene. Når dere ser på strukturen for å finne alderen, måler dere samtidig strukturens radius ved hvert avsluttet år. Med radius menes avstanden fra strukturens basis (nær midten) og ut til årsmarkeringen. Pass på at dere måler alle årene langs samme linje, ellers står ikke målene i forhold til hverandre.

Sammenhengen mellom strukturens størrelse og fiskens lengde ved en gitt alder er:

Det er ikke nødvendig å regne om målingene av strukturen til reell størrelse. Bruk de måltallene dere får ut gjennom måleinstrumentet!

Slike beregninger bygger på en antakelse:

-At forholdet mellom fiskens lengde og strukturens lengde er det samme gjennom hele fiskens liv.

Denne antakelsen er ikke alltid riktig (noen vil hevde at den aldri er det), men det gir ihvertfall en tilnærming. Det finnes også metoder for å avsløre om antakelsen holder. Blant annet vil gammel fisk få altfor liten lengde som ungfisk, og uoverens- stemmelsen øker med fiskens alder.

I tilfeller der antakelsen ikke holder, må andre formler benyttes ved tilbakeregningen. Det finnes ikke standard-alternativer, så hvert tilfelle må vurderes for seg. Hvis dere får uforkarlige eller underlige resultater, så ta kontakt med VANDA eller prøv litteraturen.