Vårblomster
Her er et utvalg arter som stort sett er vanlige over det meste av landet. Det er også tatt med noen arter som bare finnes i enkelte landsdeler. Eksempler på det er blåveis, som er vanlig på Østlandet og i Trøndelag, og kusymre, som finnes langs kysten fra Agder til Nordland.
Selv om det i utgangspunktet bare er viltvoksende arter som skal registreres, kan du likevel ta med hageblomster som krokus og snøklokke.
Vis: kun bilder / artsomtaler
 | Bakkesoleie (Ranunculus acris) Engsoleie er en av våre vanligste planter og du finner den i de fleste vegetasjonstyper, også i fjellet. Spesielt godt trives den på litt fuktige enger og gjerne litt næringsrikt. Da er den et plagsomt ugras for bonden som bruker enga til beite og/eller fôrhøsting. Dyrene unngår å spise den. Som de andre soleiene er planten giftig, det meste av giften forsvinner når planten tørker, slik at tørt høy ikke skader dyrene. Engsoleie kan likne krypsoleie, men du skiller dem på bladene. Hos engsoleie er alle bladene omtrent like og de er 3-5 delte ikke helt ned til grunnen. Krypsoleiens blad har tredelte blad som sitter på hvert sitt tydelige skaft. Blomstringen skjer fra juni – september. Planten har blitt brukt i folkemedisin |
 | Ballblom blir også kalt knappsoleie. Det er bare ballblom som har en slik kuleforma gul blomst, og kan ikke forveksles med noen andre norske planter. Planten er flerårig og kan bli nesten en meter høy. Ballblom blir i likhet med de andre i soleiefamilien ikke beitet på grunn av giftinnholdet. Ballblom vokser på enger (høystadeenger) og i fuktig skog til opp i snaufjellet. Den er vanlig på Østlandet sør til Aust Agder og fra indre Trøndelag til Øst-Finnmark. Mest vanlig er den nordpå. Den er sjelden på Sørlandet og vestpå. Ballblom er kåret til fylkesblomst for Troms. |
  | Soleihov (bekkeblom) har store gule blomster som blomster om våren og tidlig forsommer. Planten kan minne om vårkål, men soleihov er kraftigere og har bare 5 blomsterblad, vårkål har mange (7-12). De gulgrønne bladene er glatte, hele og hjerteforma. Soleihov er vanlig i hele landet opp til 1500 m. Den vokser i fuktge enger og beitemarker, i sumpskog og langs bekker og vannkanter. Det fins to underarter; vanlig soleihov (ssp. palustris) og fjellsoleihov (ssp. minor. Planten er giftig og har blitt brukt i folkemedisin. |
   | Blåbærlyng er svært vanlig i det meste av landet. Den hører hjemme i lyngskog, både barskog og løvskog, myrer, heier og på lesider i fjellet opp til 1700 m høyde. Blåbærheiene i fjellet finner du i skråninger mellom de mest forblåste rabbene på toppen og snøleiene i bunn. På næringsfattig jord der det ikke er for vått og ikke for tørt, kan blåbærlyngen danne store tette forekomster. Kjennetegn: Stenglene er kantete og grønne, og ikke så vedaktige som f.eks. hos blokkebær. De lysegrønne, tynne bladene er sagtannet og felles om høsten. De krukkeforma blomstene er rødlige, av og til grønnhvite. Blåbær har vært brukt i folkemedisin, fremdeles blir tørket blåbær brukt som mageregulerende middel. |
 | Blåveis er et sikkert vårtegn spesielt på Østlandet og i Trøndelag. Planten er nokså kravfull til voksestedet. Du finner den i rik løv- og barskog i lavlandet. Der du finner blåveis er det som regel kalkrik jord. Den liker også et godt lag med snø om vinteren som beskytter blad og knopper for vinterfrost. For at frøene skal modne om sommeren må middeltemeraturen være relativt høy. Det er på Østlandet og i indre Trøndelag utbredelsen er størst, den fins også i Ryfylke , Hardanger og ved Bodø. Kjennetegn: Bladene hos blåveis er grønne hele vinteren og knoppene er dannet om høsten, slik at planten kan starte vekst og blomstring så snart snøen er borte. De karakteristiske leverforma bladene visner ned og nye blad dannes utover sommeren. Planten blomstrer i april-mai, og kan bli omtrent 10 cm høy. Frøene spres med maur, blomsterstilken bøyer seg ned mot bakken når frøene er modne og maur tiltrekkes av et lite, saftfullt vedheng på frøet. Blåveis har blitt brukt som medisinplante. Når fargestoffene i blåveis (anthocyaniner) blandes med syrer fra jorden kan blåveisen av og til få rød-rosa kronblad. Urtidsplante: Blåveis tilhører soleiefamilien, en gruppe planter som oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon. Allerede for 125 millioner år siden fantes en slektning av blåveis, Leefructus. |
 | Engkarse (Cardamine pratensis) Engkarsens lyselilla blomster er blant de første engvekstene som blomstrer om våren. Allerede i april kan du se lyselilla tepper i hager, veikanter på enger og åpne plasser. Spesielt på Vestlandet kan engkarse dominere i vide tepper. På Østlandet dominerer den ikke på samme måte. Der er den mest knyttet til fuktige enger og sig langs bekker og vannkanter. Den lyselilla blomsten gjør at du ikke kan forveksle den med andre karser. Engkarse deles inn i tre underarter. |
 | Fjellfiol er den eneste fiolen med gule blomster. De svarte tegningene på blomsten leder insekter inn til nektaren. Planten liker å vokse litt fuktig og står ofte langs bekker og i fuktige snøleier. Den er vanlig i hele fjellnorge. |
 | En lysende fargeklatt på den mørke skogbunnen. Den hvite blomsten kan minne om hvitveis, mens de skarpgrønne bladene minner om kløverblader. Bladene og blomstene folder seg sammen når det er sterkt sollys, når det begynner å mørkne eller når uvær er på vei, og i gamle dager ble plantens bevegelser brukt til å spå været. |
 | Kjennetegn: Hestehoven er en av de første plantene som blomstrer om våren. Den er flerårig og har kraftig og skjellkledd stengel. Om våren har planten en enkelt gul blomsterstand, som er kjent for de fleste. Når blomstene forsvinner utvikler planten etterhvert store grønne blader som ofte dominerer vegetasjonen der de vokser. Rotsystemet er omfattende og dyptgående. På snøfrie og varme lokaliteter kan de gule blomstene titte fram allerede i desember og januar, men normalt er blomstringstiden i mars og april i Norge. Arten finnes nokså vanlig i det meste av landet. Den er en klimatisk hardfør plante som kan vokse helt opp mot høyfjellet. |
 | |
 | Kjennetegn: Hvitveis er en av våre mest karakteristiske vårplanter. Den sprer seg med horisontale jordstengler slik at det kan dannes tepper av hvitveis i skogen. Bladene står enkeltvis opp fra den underjodiske stengelen. De tre stengelbladene sitter på lange skaft og er dypt trefliket eller tredelte. Kjennetegn: hvitveis kan bli 7-20 cm høy, og har normalt en blomst per skudd. Blomsterbladene er som regel hvite eller svakt rosa, og antallet varierer som regel fra 6-8. Blomstene blir som regel mer rosa etter hvert som de blir eldre. Hvitveis blomster fra april til juni. Voksested: Hvitveis vokser i åpen løv- og barskog, litt næringskrevende. På kysten finner du den også i åpen lyngheivegetasjon. Den finnes også opp i fjellet til omkring 1000 m. Utbredelse: Den er vanlig i det meste av landet nord til Nordland. Den er sjelden eller mangler på det øvre Østlandet og i indre fjord- og dalstrøk på Vestlandet. Merk: Planten er giftig og har blitt brukt utvortes som medisinplante. Den kan gi blemmer og åpne sår. Urtidsplante: Hvitveis tilhører soleiefamilien, en gruppe planter som oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon. Allerede for 125 millioner år siden fantes en slektning av hvitveis, Leefructus. |
 | |
 | Kjennetegn: Kusymre er en flerårig urt på rundt 10 cm. Blomsten er svovelgul. Leveområde: Kusymre trives i løs, kalkrik jord i skog. Ytterst i skjærgården kan den også vokse i åpen lynghei og i ganske myrete drag. Utbredelse: Kusymra er en utpreget kystplante som finnes fra Aust-Agder til Nordland, men det er bare på ytre Vestlandet og stedvis i Trondheim at den er vanlig. I disse traktene er den et typisk vårtegn. Kusymra er valgt til fylkesblomst for Hordaland. Navnet: Historisk sett markerte blomstringen av kusymra at det var slutt på vinterforingen av kyrne og at de kunne sendes på beite. |
 | |
 | Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger. Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien. |
 | Maiblom (Maianthemum bifolium) Maiblom finnes i hele landet, og trives best i løv- og barskog. Den tilhører liljefamilien og blomsten har god lukt for å kunne tiltrekker seg pollinerende insekter. Om høsten får planten saftige, røde bær med frø, men disse må ikke spises for hele planten er giftig! |
Maigull (Chrysosplenium alternifolium) Maigull er en vårplante som vokser på fuktig moldjord i skog, på enger, i grøfter og kilder. Den blomstrer før det blir løv på trærene, slik at den får utnyttet sollyset. Den er vanlig i Sør- Norge hvor den kan gå helt opp i snaufjellet, den fins også spredt opp til Nordland. Planten kjennes igjen på den krypende vokseformen som kan danne store bestander, og de små nyreforma bladene som sitter på lange stilker. Blomstene er også karakteristiske med sine små, gulgrønne blomsterblad. | |
 | Marianøkleblom (Primula veris) Marianøkleblom er en tidig vårplante som lyser opp mellom vissent løvverk på bakken. Arten er vanligst på Østlandet og i Trøndelag på kalkrike enger og bakker. Bladene minner om de vi finner hos slektningen kusymre, men blomstene hos de to artene er veldig forskjellig. Marianøkleblom har mange små blomster samlet på toppen av en lang stilk, mens kusymre har store blomster på korte stilker. |
 | |
 | |
 | |
 | Rød jonsokblom (Silene dioica) Kjennetegn: Flerårig plante som har hann- og hunnblomster på hvert sitt individ. Hos hannplantene er ikke begeret oppblåst som en pose. De rosa blomstene blomstrer oftest rundt St. Hanstider. Stengelen er ofte rødfarget øverst og litt dunhåret. Leveområde: Rød jonsokblom vokser først og fremst på næringsrike steder med mye nitrogen og fosfor. Du finner den derfor i gjødslete enger, åkerkanter og beitemarker, på områder med mye organsik materiale som hogstflater, avfallsplasser og strandkanter. Den kan forekomme i store bestander i fuglefjell. Utbredelse: Planten er vanlig i hele landet til opp i fjellet. |
 | Rødkløver (Trifolium pratense) Finnes ved skogkanter og veikanter. Vanlig i hele landet opp til skoggrensen. Dyrket som fôrplante over store deler av jorden. Kan forveksles med Skogkløver. |
 | Rødsildre (Saxifraga oppositifolia) Rødsildre er en fjellplante og blomstrer allerede en knapp uke etter at snøen er borte. Vi finner den i Norge fra Lista og gjennom hele fjellheimen til Varanger i Finnmark. På Vestlandet og i Nord-Norge finner vi den også i lavlandet. Rødsildra er også et vanlig vårtegn på Svalbard. Rødsildra er valgt til Nordlands fylkesblomst. Kjennetegn: Rødsildra vokser i tette tuer og matter, helst på kalkholdig jord eller i bergsprekker med tilsig av mineraler i sigevann. Blomstene er rødfiolette og den har fem kronblad og klokkeformet blomst. En kraftig pelerot forankrer den godt til bergsprekker og åpen mark. Rødsildra tåler dermed godt å vokse på utsatte steder med eksponering for mye vær og vind. |
 | |
 | Skogstjerne (Trientalis europaea) Skogstjerne Skogstjerne er en liten søt plante som finnes i hele Norge. Som navnet tilsier, trives den godt inne i skogen, men man finner den også på fjellet, myrer, enger og heier. Den stjerneformede hvite blomsten, lyser opp på den ellers mørke skogbunnen, og gjør det lettere for bestøvende insekter å få øye på den. Bladene er ganske store og sitter høyt oppe på stilken for å få mest mulig lys. |
 | |
 | På latin heter stemorsblomst Viola tricolor. Tricolor betyr tre-farger og henviser til blomstens tre farger som er gul, hvit og lilla. Det går mørke streker inn mot midten av blomsten for å lede insekter til nektaren, slik at planten kan bli pollinert. Spredning skjer ved hjelp av maur som drar med seg frøene mot maurtuen, for å spise det næringsrike vedhenget på frøet. Fioler har blant annet blitt brukt til parfyme og til medisin. |
 | Kjennetegn: Flerårig urt som er lett å skille fra de andre soleiene med sine hjerteforma, hele blad som sitter på lange stilker. Blomstene er store og blomstrer allerede i mars-april. Vårkål vokser i leirete enger, edelløvskog, leirete oreskog og ved bekkekanter. Formering: Planten setter ikke frø hos oss, men formerer seg med yngleknopper som sitter i bladhjørnene. Utbredelse: Vanlig på Østlandet inn til Oppland og i kyst og fjordstrøk nord til Trøndelag. |
 | Vårpengeurt (Noccaea caerulescens) Utbredelse: Vårpengeurt ble innført til landet på 1870-tallet fra Mellom- og Søreuropa hvor den er en fjellplante. Planten er vanlig i hele landet nord til Troms. Leveområde: Tørre enger, på berg og i åpen tørr skog helt opp til snaufjellet. Kjenntetegn: Vårpengeurt er flerårig og har blad på lange skaft i en rosett ved basis som kan overvintre. De hvite eller lyselilla blomstene blomstrer allerede i april. Fruktene (skulpene) er hjerteforma med små vingekanter. Pengeurt som den kan likne på, har større og breiere vingekanter på fruktene. |