Artsinformasjon

Kjennetegn: Fiskeørna, som er i en egen familie, har lange, slanke vinger. Den flyr ofte med tydelig knekk i håndleddet. Fiskeørna har mye hvitt på undersiden, og tydelig mørke vingeknoker slik våkene ofte har.

Utbredelse og trekkforhold: Fiskeørna er en ekte kosmopolitt, som kan påtreffes omtrent over hele kloden. Den hekker i et bredt belte over store deler av Eurasia, Nord-Amerika og Australia. Den er langdistansetrekker, og overvintrer i tropiske områder. Norske og vesteuropeiske fugler overvintrer i Afrika sør for Sahara. I Norge hekker fiskeørnen fra Vest-Agder og østover, den er særlig tallrik fra Aust-Agder til Hedmark og områdene inn mot svenskegrensa. Tynnere bestander finnes i østlige deler av Trøndelag og i Finnmark. Den mangler helt som hekkefugl på Vestlandet og i Nordland og Troms. Fiskeørna var en gang mye mer tallrik enn den er i dag, men forfølgelse fra mennesker gjorde at den minsket katastrofalt i antall. Etter fredningen i Sverige og Norge på 50- og 60-tallet har bestanden tatt seg noe opp igjen, men den har ikke klart å hente seg inn i forhold til forekomsten i forrige århundre. Trolig er sur nedbør og forurensing begrensende faktorer mange steder i våre dager. Den ankommer hekkeplassene i april-mai, og forlater landet i august-september.

Næring: Fiskeørna lever utelukkende av fisk, og utbredelsen henger nøye sammen med utbredelsen til gjedde, abbor og karpefisker, som er de viktigste på matseddelen.

Kjennetegn: Den største gåsa som finnes i Norge. Arten har svart hals og hode, men med hvite kinn. Ryggen og deler av undersiden er brun, mens bryst og undergumå er hvit.

Kanadagåsa, som navnet tilsier, hører opprinnelig hjemme i Nord-Amerika, hvor den hekker over store deler av nordlige USA og Canada. Siden tidlig på 1900-tallet har kanadagåsa blitt satt ut over store deler av Europa, særlig i de nordiske landene. De største bestandene finnes på sentrale Østlandet, i Agderfylkene, Sunnfjord, Nordmøre og Trøndelag. Trolig teller den norske hekkebestanden 1500-2000 par, pluss et betydelig antall ikke-hekkende individer. De fleste hekker ved vann i barskogsområder med innslag av dyrket mark, beite eller annen gressmark. Reirene plasseres ofte på holmer og øyer, men når det gjelder valg av reirplass er kanadagåsa svært fleksibel. Om vinteren trekker de fleste til saltvann, primært er de ute etter åpent vann. Ofte samler de seg sammen med svaner og ender på plasser der de blir fôret av mennesker. Enkelte trekker et godt stykke sørover, norske fugler er gjenfunnet bl.a. i Danmark og Skottland. Ringmerking har også vist at en populasjon fra Meråker i Trøndelag trekker til kysten av Telemark i oktober og tilbake i april.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.