Artsinformasjon

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Utbredelse: Sivhøna er vidt utbredt i alle verdensdeler unntatt Australia. I Norge er den påvist hekkende så langt nord som på Nordmøre. De største bestandene finnes rundt Oslofjorden i innsjøer med mye tilsig fra jordbruket. En klassisk lokalitet for både sivhøne og sothøne er Østensjøvannet ikke langt fra sentrum av Oslo, som i tillegg har store bestander av andre arter med lignende habitatkrav, som hettemåke og toppdykker. Den finnes ellers spredt langs kysten vestover, med en god bestand også i Rogaland.

Habitat: I likhet med sin større slektning sothøna stiller den strenge habitatkrav, og trives kun i svært næringsrike vann med tett vegetasjon av takrør, dunkjevle og lignende.

Forflytninger: Sivhøna er delvis trekkfugl, men en del overvintrer langs kysten både i ferskvann og saltvann. Det er riktignok uvisst om disse vinterfuglene er norske eller kommer lenger østfra. Mange trekker trolig til Storbritannia, gjenfunn av ringmerkede fugler fra Fennoskandia viser at de kan overvintre så langs sør som Sør-Europa og Nord-Afrika. I løpet av april vender de tilbake til hekkeplassene.

Kjennetegn: Svarte med hvitt nebb. Voksne sothøner har også hvit panne.

Utbredelse: Sothøna er utbredt over mesteparten av Europa, Asia og Australia.
Utbredelsen og habitatkrav er omtrent identisk med det som er beskrevet for sivhøne. Den forekommer i næringsrike innsjøer i jordbrukslandskap, og med størstedelen av den norske bestanden rundt Oslofjorden og i Rogaland. Den finnes imidlertid lenger nord enn sivhøna, med en bestand rundt Trondheimsfjorden og hekkefunn også i Nordland.

Levesett: Sothøna lever ikke fullt så skjult som sivhøna, og svømmer mer ute på åpne vannflater.

Næring: Den dykker ofte etter føden, og sammelignet med sivhøna er det derfor mer viktig for sothøna at det finnes godt med både flyteplanter og bunnvegetasjon. Sothøna tilpasser seg lett urbane miljøer, og den finnes i parkdammer både sommer og vinter der den gjerne tar til seg av godbitene sammen med stokkendene.

Forflytning: En del individer overvinter langs de sørlige delene av norskekysten, både der det finnes åpent ferskvann og i saltvann. Mange trekker ut av landet vinterstid til Storbritannia og Mellom-Europa. De returnerer tidlig til hekkeplassene på våren, som regel er de første på plass ikke lenge etter isen har gått.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.