Artsinformasjon

Kjennetegn: Fiskeørna, som er i en egen familie, har lange, slanke vinger. Den flyr ofte med tydelig knekk i håndleddet. Fiskeørna har mye hvitt på undersiden, og tydelig mørke vingeknoker slik våkene ofte har.

Utbredelse og trekkforhold: Fiskeørna er en ekte kosmopolitt, som kan påtreffes omtrent over hele kloden. Den hekker i et bredt belte over store deler av Eurasia, Nord-Amerika og Australia. Den er langdistansetrekker, og overvintrer i tropiske områder. Norske og vesteuropeiske fugler overvintrer i Afrika sør for Sahara. I Norge hekker fiskeørnen fra Vest-Agder og østover, den er særlig tallrik fra Aust-Agder til Hedmark og områdene inn mot svenskegrensa. Tynnere bestander finnes i østlige deler av Trøndelag og i Finnmark. Den mangler helt som hekkefugl på Vestlandet og i Nordland og Troms. Fiskeørna var en gang mye mer tallrik enn den er i dag, men forfølgelse fra mennesker gjorde at den minsket katastrofalt i antall. Etter fredningen i Sverige og Norge på 50- og 60-tallet har bestanden tatt seg noe opp igjen, men den har ikke klart å hente seg inn i forhold til forekomsten i forrige århundre. Trolig er sur nedbør og forurensing begrensende faktorer mange steder i våre dager. Den ankommer hekkeplassene i april-mai, og forlater landet i august-september.

Næring: Fiskeørna lever utelukkende av fisk, og utbredelsen henger nøye sammen med utbredelsen til gjedde, abbor og karpefisker, som er de viktigste på matseddelen.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegre finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den fåtallig. Utbredelsen strekker seg over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegra har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet.

Forflytninger: Til en viss grad en standfugl, men mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Kjennetegn: Denne majestetiske hvite kjempefuglen er ganske lik en sangsvane, som den er litt større enn. Knoppsvanen kan bli mer enn 10 kilo og ha et vingespenn på over 2 meter. Det gjør den til vår tyngste hekkefugl. Knoppsvane har et mørkt fjærløst felt mellom nebbet til øyet, og den har en karakteristisk knøl (knopp) i panna. Nebbets farge er rødlig, i motsetning til sangsvanens gule.

Utbredelse: Knoppsvane hekker i i Sør-Norge nord til og med Vestland fylke. Lenger nord er den påvist mer tilfeldig. I Norge ble den første gang funnet rugende i 1926 ved Sandnes i Rogaland.

Forflytninger: Om vinteren finnes en god del knoppsvaner langs kysten fra Hordaland og sørover, men noen trekker over til Danmark. Blant de som overvintrer i Norge finnes også en del svenske hekkefugler.

Leveområde: Optimale hekkeplasser for denne arten er næringsrike grunne innsjøer med velutviklet vegetasjon. Således kan man anta at økt tilsig fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanen bedre levevilkår her til lands. De fleste hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker en god del par på typiske brakkvannslokaliteter i skjermede viker og bukter.

Utbredelse: Kvinanda hekker i et bredt belte over hele Eurasia og Nord-Amerika, tett knyttet opp mot de boreale barskogsbeltene. I Norge finnes den tallrikt hekkende fra Vest-Agder gjennom alle østlandsfylkene til Trøndelag, lenger nord er den også stedvis vanlig, avhengig av forekomsten av barskog. På Vestlandet er kvinanda sjelden som hekkefugl, den mangler omtrent helt på vestsiden av en linje som strekker seg fra Eigersund sør i Rogaland og følger vannskillet over fjella nord til grensen mellom Romsdal og Nordmøre.

Hekkebiologi: Kvinanda plasserer som regel reiret i et trehull, ofte i et gammelt svartspettreir der svartspetten forekommer. Ellers hekker den ofte i holker som er hengt opp spesielt for kvinand og ugler. Noen steder er kvinanda blitt vanligere etter at man har hengt opp holker, en indikasjon på at mangel på egnede hekkeplasser mange steder begrenser utbredelsen.

Leveområde: Høyvokst, gammel skog med større og mindre vann og sakteflytende elver er kvinandas nøkkelbiotop.

Forflytinger: Vinterstid forekommer kvinanda vanlig både i ferskvann og saltvann langs kysten nordover til Nordland. Trolig trekker deler av den norske bestanden ut av landet til områdene rundt Nordsjøen, bl.a. overvintrer store mengder kvinender i de grunne havområdene rundt Danmark.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.