Artsinformasjon

Habitat: Hønsehauken finnes som hekkefugl helst i barskog med høy bonitet, men påtreffes også i løv- og blandingsskog.

Utbredelse: Den er utbredt i hele Sør-Norge, og blir mer uvanlig jo lenger nord i landet du kommer. Arten er kategorisert som sårbar på den norske rødlista, og bestanden har gått tilbake de siste tiåra – tolig for det meste som følge av habitatødeleggelser gjennom moderne skogbruk.

Forflytninger: Hønsehauker som har blitt ringmerket som reirunger i Norge beveger seg ikke så langt, og arten er å regne som en stand- og streiffugl. Gjenfunn av ringmerkete fugler utenfor Norge stammer for det meste fra Sverige, men det er også gjort enkeltfunn i Storbritannia og Finland.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.