Artsinformasjon

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Kjennetegn: Fiskeørna, som er i en egen familie, har lange, slanke vinger. Den flyr ofte med tydelig knekk i håndleddet. Fiskeørna har mye hvitt på undersiden, og tydelig mørke vingeknoker slik våkene ofte har.

Utbredelse og trekkforhold: Fiskeørna er en ekte kosmopolitt, som kan påtreffes omtrent over hele kloden. Den hekker i et bredt belte over store deler av Eurasia, Nord-Amerika og Australia. Den er langdistansetrekker, og overvintrer i tropiske områder. Norske og vesteuropeiske fugler overvintrer i Afrika sør for Sahara. I Norge hekker fiskeørnen fra Vest-Agder og østover, den er særlig tallrik fra Aust-Agder til Hedmark og områdene inn mot svenskegrensa. Tynnere bestander finnes i østlige deler av Trøndelag og i Finnmark. Den mangler helt som hekkefugl på Vestlandet og i Nordland og Troms. Fiskeørna var en gang mye mer tallrik enn den er i dag, men forfølgelse fra mennesker gjorde at den minsket katastrofalt i antall. Etter fredningen i Sverige og Norge på 50- og 60-tallet har bestanden tatt seg noe opp igjen, men den har ikke klart å hente seg inn i forhold til forekomsten i forrige århundre. Trolig er sur nedbør og forurensing begrensende faktorer mange steder i våre dager. Den ankommer hekkeplassene i april-mai, og forlater landet i august-september.

Næring: Fiskeørna lever utelukkende av fisk, og utbredelsen henger nøye sammen med utbredelsen til gjedde, abbor og karpefisker, som er de viktigste på matseddelen.

Smålommen har en sirkumpolar utbredelse, og hekker svært langt mot nord, bl.a. på Svalbard og Franz Josefs Land. Fordi den er den minste av lommene har den en kortere hekkesyklus, og klarer dermed å gjennomføre hekkingen i en så kort sesong. I Norge finnes den over det meste av landet, men er svært sjelden som hekkefugl mellom Agderfylkene og Mjøsa. Gode bestandsoverslag mangler, men det er grovt anslått 2000-5000 par. Den tetteste hekkebestanden finnes langs kysten fra Møre & Romsdal og nordover. Typiske smålomvann er svært små, ofte ikke stort lenger enn hva fuglen trenger for å komme i luften.
Torvmyrer på øyer eller fjellplatå ut mot kysten virker å være nøkkelhabitat.Det er viktig med stabil vannstand i hekketiden og helst en lav torvkant for å lette ankomsten til reiret. Smålommen er vanlig langs kysten også om vinteren, oftest på langgrunne områder. Selv om mange overvintrer i Norge, er det usikkert om dette er fugler fra den norske hekkebestanden eller fugler fra andre hekkeområder (Island, Grønland, Russland.) Det foregår et betydelig vårtrekk langs vestkysten i april-mai, og mange trekker ut av landet og til nordsjøområdet i september-november .

Kjennetegn: Svarte med hvitt nebb. Voksne sothøner har også hvit panne.

Utbredelse: Sothøna er utbredt over mesteparten av Europa, Asia og Australia.
Utbredelsen og habitatkrav er omtrent identisk med det som er beskrevet for sivhøne. Den forekommer i næringsrike innsjøer i jordbrukslandskap, og med størstedelen av den norske bestanden rundt Oslofjorden og i Rogaland. Den finnes imidlertid lenger nord enn sivhøna, med en bestand rundt Trondheimsfjorden og hekkefunn også i Nordland.

Levesett: Sothøna lever ikke fullt så skjult som sivhøna, og svømmer mer ute på åpne vannflater.

Næring: Den dykker ofte etter føden, og sammelignet med sivhøna er det derfor mer viktig for sothøna at det finnes godt med både flyteplanter og bunnvegetasjon. Sothøna tilpasser seg lett urbane miljøer, og den finnes i parkdammer både sommer og vinter der den gjerne tar til seg av godbitene sammen med stokkendene.

Forflytning: En del individer overvinter langs de sørlige delene av norskekysten, både der det finnes åpent ferskvann og i saltvann. Mange trekker ut av landet vinterstid til Storbritannia og Mellom-Europa. De returnerer tidlig til hekkeplassene på våren, som regel er de første på plass ikke lenge etter isen har gått.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Det er tre forskjellioge arter av svaner i Norge: knoppsvane, sangsvane og dvergsvane. I de tilfellene der bare “Svane” er oppgitt på dataskjemaet, blir de lagt inn som Cygnus sp.