Artsinformasjon

Utbredelse: Berganda er mer høyarktisk enn sine slektninger toppand og taffeland, og har en sirkumpolar utbredelse som stort sett følger tundra- og høyfjellsområder. I Norge forekommer den mest i fjellstrøk fra Aust-Agder og Hardangervidda til Trøndelag, og mer spredt nordover.

Habitat: Bergand synes å foretrekke grunne, næringsrike vann med innslag av akvatiske planter langs strandbredden. Her er det god produksjon av vanninsekter, som er viktige innslag på matseddelen. De fleste norske hekkefugler finnes i høyereliggende barskogstrakter og i vierregionen. På Hardangervidda hekker berganda opp i 1200-1300 meters høyde.

Forflytingerer: Berganda overvintrer i Norge i mindre antall langs kysten, men hvorvidt dette er norske hekkefugler er uklart. Bergendene innfinner seg på hekkeplassen når isen går, dvs. i mai-juni.

Kjennetegn: Fiskeørna, som er i en egen familie, har lange, slanke vinger. Den flyr ofte med tydelig knekk i håndleddet. Fiskeørna har mye hvitt på undersiden, og tydelig mørke vingeknoker slik våkene ofte har.

Utbredelse og trekkforhold: Fiskeørna er en ekte kosmopolitt, som kan påtreffes omtrent over hele kloden. Den hekker i et bredt belte over store deler av Eurasia, Nord-Amerika og Australia. Den er langdistansetrekker, og overvintrer i tropiske områder. Norske og vesteuropeiske fugler overvintrer i Afrika sør for Sahara. I Norge hekker fiskeørnen fra Vest-Agder og østover, den er særlig tallrik fra Aust-Agder til Hedmark og områdene inn mot svenskegrensa. Tynnere bestander finnes i østlige deler av Trøndelag og i Finnmark. Den mangler helt som hekkefugl på Vestlandet og i Nordland og Troms. Fiskeørna var en gang mye mer tallrik enn den er i dag, men forfølgelse fra mennesker gjorde at den minsket katastrofalt i antall. Etter fredningen i Sverige og Norge på 50- og 60-tallet har bestanden tatt seg noe opp igjen, men den har ikke klart å hente seg inn i forhold til forekomsten i forrige århundre. Trolig er sur nedbør og forurensing begrensende faktorer mange steder i våre dager. Den ankommer hekkeplassene i april-mai, og forlater landet i august-september.

Næring: Fiskeørna lever utelukkende av fisk, og utbredelsen henger nøye sammen med utbredelsen til gjedde, abbor og karpefisker, som er de viktigste på matseddelen.

Kjennetegn: Den største gåsa som finnes i Norge. Arten har svart hals og hode, men med hvite kinn. Ryggen og deler av undersiden er brun, mens bryst og undergumå er hvit.

Kanadagåsa, som navnet tilsier, hører opprinnelig hjemme i Nord-Amerika, hvor den hekker over store deler av nordlige USA og Canada. Siden tidlig på 1900-tallet har kanadagåsa blitt satt ut over store deler av Europa, særlig i de nordiske landene. De største bestandene finnes på sentrale Østlandet, i Agderfylkene, Sunnfjord, Nordmøre og Trøndelag. Trolig teller den norske hekkebestanden 1500-2000 par, pluss et betydelig antall ikke-hekkende individer. De fleste hekker ved vann i barskogsområder med innslag av dyrket mark, beite eller annen gressmark. Reirene plasseres ofte på holmer og øyer, men når det gjelder valg av reirplass er kanadagåsa svært fleksibel. Om vinteren trekker de fleste til saltvann, primært er de ute etter åpent vann. Ofte samler de seg sammen med svaner og ender på plasser der de blir fôret av mennesker. Enkelte trekker et godt stykke sørover, norske fugler er gjenfunnet bl.a. i Danmark og Skottland. Ringmerking har også vist at en populasjon fra Meråker i Trøndelag trekker til kysten av Telemark i oktober og tilbake i april.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.

Storlommen hekker i store deler av Norge. Totalt er det angitt mellom fem og ti tusen hekkepar. Den foretrekker innlandet, store fiskerike, vegetasjonsfattige innsjøer, både i skogstrakter og høyereliggende områder. Innsjøer med jevn vannstand er foretrukket, helst med lave torvøyer som gir en ideell reirplass. Storlommen er meget sjelden om vinteren langs kysten, de fleste overvintrer i Middelhavet og Svartehavet. Den returnerer i april-mai, og kommer ofte inn på hekkeplassen så snart disse er isfrie. Dersom den ikke hekker altfor langt fra havet, pendler de voksne fuglene ofte til saltvann for å finne mat. Den er derfor ikke sjelden å se i saltvann også sommerstid, særlig i fjordstrøk i Nord-Norge. De fleste forlater landet i september-oktober, og trekker tvers over land og via Østersjøen til vinterkvarteret.

Kjennetegn: En relativt liten vadefugl med korte bein og kort nebb. Til stadighet vipper den på stjerten. Strandsnipe flyr ofte lavt over vannet med nedoverbøyde vinger som beveges støtvis. Oversiden er olivenbrun med mørkere spetter, mens undersiden er helt hvit.

Habitat: Arten er meget nært knyttet til vann, og så lenge vann ikke er noen begrensning er den lite kritisk til habitatvalget. Den unngår eksponert kyst, og foretrekker kanskje mest av alt noe steinete strandlinje med vegetasjon.

Utbredelse: Strandsnipa er vår mest tallrike vadefugl, med en bestand i Norge på anslagsvis 150 000 par. Vi finner den helt fra kysten, til langt opp i fjellheimen, spredt over stort sett hele landet.

Forflytninger: De norske fuglene er langtrekkere, og overvintrer i Afrika. Høsttrekket foregår i stor grad fra juli-september, mens vårtrekket avvikles mellom april-mai.

Næring: Bløtdyr, insekter og insektlarver.