Artsinformasjon

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegre finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den fåtallig. Utbredelsen strekker seg over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegra har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet.

Forflytninger: Til en viss grad en standfugl, men mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Habitat: Skjærpiplerka er den eneste av våre piplerker som er fullstendig knyttet til kysten.

Utbredelse: Den er klart vanligst utbredt i Sør-Norge nord til og med Nord-Trøndelag. Men finnes som hekkefugl så langt nord som til Finnmark. Ingen gode bestandsestimat foreligger, men det er anslått at mellom 50 000 – 200 000 par hekker hos oss.

Forflytninger: De aller fleste fuglene trekker ut fra landet om høsten, i september til oktober. Overvintringsområdene er i Nederland, på de Britiske øyer, og i Spania og Frankrike. I mars – april kommer de tilbake til Norge.

Næring: Insektlarver og snegler, kombinert med frø fra strandplanter, utgjør kosten. Matsøket foregår langs bakken, enten i langgrunne fjæreområder, eller på svaberg.

Hekkebiologi: Skjærpiplerka hekker i bergsprekker helt ute mot sjøen. I sydligere strøk lagger de to kull, men ikke i Norge.