Artsinformasjon

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Leveområde: Sildemåken er i all hovedsak knyttet til kyststrøk, og hekker ofte på holmer og skjær langt ute i havgapet. Under hekkesesongen finner man den som regel i kolonier. Det er også funnet reir noen få ganger i innlandet. Majoriteten av den norske bestanden finnes i Sør-Norge.

Forflytning: Sildemåken er en trekkfugl, og svært få individer tilbringer vinteren i Norge. De fleste drar til Sørvest-Europa og Marokko, og tildels innover mot Middelhavet og Svartehavet. De trekker ut av landet fra august til oktober, og kommer tilbake fra vinterkvarterene i mars-april.

Habitat: Skjærpiplerka er den eneste av våre piplerker som er fullstendig knyttet til kysten.

Utbredelse: Den er klart vanligst utbredt i Sør-Norge nord til og med Nord-Trøndelag. Men finnes som hekkefugl så langt nord som til Finnmark. Ingen gode bestandsestimat foreligger, men det er anslått at mellom 50 000 – 200 000 par hekker hos oss.

Forflytninger: De aller fleste fuglene trekker ut fra landet om høsten, i september til oktober. Overvintringsområdene er i Nederland, på de Britiske øyer, og i Spania og Frankrike. I mars – april kommer de tilbake til Norge.

Næring: Insektlarver og snegler, kombinert med frø fra strandplanter, utgjør kosten. Matsøket foregår langs bakken, enten i langgrunne fjæreområder, eller på svaberg.

Hekkebiologi: Skjærpiplerka hekker i bergsprekker helt ute mot sjøen. I sydligere strøk lagger de to kull, men ikke i Norge.