Artsinformasjon

Utbredelse: Enkeltbekkasinen finnes i alle de norske fylkene, fra ytre kyststrøk til høyfjellet. Den hekker gjerne i åpne myrområder med rik vegetasjon.

Næring: Diverse insekter, mark og snegler er foretrukne næringsemner, lite plantekost.

Migrasjon: Under trekket finner man enkeltbekkasin i alle former for fuktige mudderområder. Noen ganger kan man se store flokker på næringssøk helt åpent på dyrket mark. Norske hekkefugler forlater landet i august-oktober, og drar mot Frankrike og Portugal. Det hender at noen fugler overvintrer om det er mildt, i sørvestlige deler av Norge. Vårtrekket foregår hovedsaklig i mars.

Kjennetegn: Granmeis kjennes på sin svarte hette, svarte strupeflekk, lyse kinn, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den kan forveksles med løvmeis, men denne har en mer glinsende svart hette, brunere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene. Les mer om hvordan du skiller dem her.

Lyder: Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov «tææh tææh»-lyd, men også tynne «ti-ti» – eller «siu-siu-siu-siu»-lyder.

Utbredelse: Den globale utbredelsen til granmeis strekker seg fra Vest-Europa og østover til Stillehavet. I Norge finnes den over hele landet i bar- og blandingsskog. Den er stedvis relativt vanlig i fjellbjørkeskogen.

Forflytninger: Granmeis er en stedbunden art, men noen år kan det være store mengder på vandring. Dette er fugler fra andre steder i Fennoskandia som forflytter seg for å finne bedre levekår utenfor hekkesesongen.

Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeis er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer de store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugler.

På fõringsplassen: Solsikkefrø, nøtter og meiseboller er granmeisas favoritter på fuglebrettet. Den er sjelden tallrik når den kommer på besøk, og kommer som regel med 2-3 individer om gangen. Den er alltid i bevegelse, og flyr frem og tilbake fra frøautomater i et forrykende tempo.

Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 meter over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungene forlater reiret nærmere tre uker etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de beveger seg ut av territoriet.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegre finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den fåtallig. Utbredelsen strekker seg over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegra har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet.

Forflytninger: Til en viss grad en standfugl, men mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.