Artsinformasjon

Billene er med sine 300 000 arter den mest artsrike av alle insektordenene. I Norge er det registrert ca. 3500 arter. De fleste av disse lever på land, men mange finnes også i vann eller på fuktige stedeter.

Kjennetegn: Størrelsen varierer fra 0.5mm til over 10cm, og de varierer mye i form og farge. Forvingene er omdannet til tykke dekkvinger som beskytter de sammenfoldede membranøse flygevingene. Billene har vanligvis kraftige kjever og er planteetere eller rovdyr.

Kjennetegn: Døgnfluene er lett kjennelige på de tre haletrådene. De kan bare forveksles med nymfer av øyenstikkere, som også kan ha tre utvekster bak. Men øyenstikkere har bladformete gjeller, det er bare døgnfluelarvene som har tre tråder.

Døgnfluenes voksne liv er kort, og de tar ikke til seg føde etter at de har forlatt vannet. Noen arter lever mindre enn et døgn, andre kan leve opptil en uke. De er dårlige flygere og finner partnere i nærheten av der de har klekket. All tiden som voksen går med til å finne partner, parre seg og legge egg før de dør.

Edderkoppdyrene er nesten alle landlevende. I Norge har vi bare to vannlevende edderkopper, men det finnes endel vannlevende midd. Andre dyr i denne gruppen som finnes i Norge er vevkjerringer og pseudoskorpioner.
Edderkoppdyrene kjennetegnes ved at de vanligvis har fire par gangbein og to til åtte par øyer.

Kan være spesielt tallrike i næringsrike vann. De har kroppen besatt av flimmerhår som fører dyret fremover i en glidende bevegelse. Flimmerormene finnes som regel blant råtnende plantemateriale eller på undersiden av flyteblader som f.eks. vannliljer. De fleste artene er rovdyr som lever av de minste krepsdyrene eller små insektlarver. Det er også noen som spiser planter og dødt organisk materiale.

Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der.

Kjennetegn: Et skrukketroll (tanglus) som lever i ferskvann. Kroppen har mange ledd, og et beinpar på hvert ledd. Ett par lange antenner, og ett par kortere antenner.

I Norge har dette karakteristiske ferskvannskrepsdyret sin hovedutbredelse på Østlandet. Den forekommer ellers i Finnmark og enkelte steder på Vestlandet. Arten er en bunnform, som kan opptre i svært høye tettheter, særlig i næringsrike innsjøer med mye vannplanter. Den tolererer lavt oksygen-innhold, og finnes derfor også i kraftig forurensede vann. Forsuring er den derimot mindre tolerant overfor, og ser ut til å forsvinne ved pH under 5,0. Den kan være et viktig byttedyr for mange fiskearter.

Lengde: Inntil 25 mm.

Hode: Klart avsatt fra forkroppen. Fremkanten danner en jevn, konkav bue.

Antenner: 2 synlige par. Det lengste paret er minst halvparten så lange som eller nesten like lange som kroppen. Hannene har lengre antenner enn hunnene. Flagellum er lang og tilnærmet trådformet. Det korteste paret er lett synlig fra dyrets ryggside, litt lengre enn hodet.

Øyne: Små, hvert består av en samling av tre småøyne.

Bakkroppens ryggside: De to første leddene er synlige, de resterende leddene og telson er dekket av en skjoldlignende plate som er avspisset bakentil.

Bakkroppens bukside: De to første benparene er små, det andre paret er ovale og utstyrt med svømmehår. Det tredje benparet er avflatet og danner et lokk over de resterende benparene.

Uropoder: Klart synlige fra oversiden. Yttergrenene er like lange som innergrenene.

Kroppsfarge: Lyst gulgrå til gulhvit.

Levesett: Lever i innsjøer og mindre vannansamilnger, gjerne slike som lett dekkes av nedfallsløv. Kan også finnes i brakkvann (Østersjøen). Lever i strandvegetasjonen. Spiser smådyr og vegetasjon i forråtnelse. Er Norges eneste ferskvannslevende art.

Bare i Europa er det registrert mer enn 1000 arter hjuldyr, hvorav de aller fleste lever i ferskvann. De kan finnes nesten alle steder der det forekommer fuktighet, f. eks. i takrenner på hus, eller i mose og lav. Noen arter svømmer fritt og lever som plankton, og noen er forankret til et fast underlag hele livet. Andre kan veksle mellom disse to. Hjuldyrene kan derfor finnes både som bunndyr og i planktonprøver. I bunndyrprøvene er de riktignok vanskelige å finne pga. størrelsen, men når de først er funnet er de fine å se på under forstørrelse (i levende tilstand). Alle har en krans med små hår (cilier) rundt en munnåpning som ofte er ganske stor. Hårene vifter mat ned i munnen med en bevegelse som minner om ‘bølgen’ på en idrettsstadion.

Kjennetegn: Hoppekrepsene har fått navn etter svømmemåten. Når de slår med antennene spretter de framover i byks som kan være flere ganger kroppslengden. De er fra 0.5 til 5 mm store, og er vanlige innslag både blant plankton og i bunndyrprøver.

De lever av å filtrere partikler fra vannet; alger, detritus, rotatorier og mindre dyr. Noen er også utpregede rovdyr. Hoppekreps fins både i saltvann og i stillestående vann/innsjøer.

Kjennetegn: Iglene er leddede og har en rund sugeskål bakerst på kroppen, mange har også en sugeskål rundt munnen. De kan ligne tykke marker, men har en mer avflatet kropp enn markene. De kan også likne flimmermakk, men det er bare iglene som har sugekopper. Lett å kjenne igjen dersom du lar den “vandre” bortover ved hjelp av sugekoppene.

De fleste artene er rovdyr på andre bunndyr som insekter (for eksempel eks. fjærmygglarver) og snegler. Noen er parasitter på fisk og fugl, og en art er istand til å suge blod av pattedyr.

Mange igler er ømfindlig for surt vann og kan derfor brukes som indikatorar på at vannet ikke er forsuret. Iglene tåler imidlertid overgjødsling nokså bra og det er gjerne svært mange av de i litt overgjødsla eller næringsrike innsjøar, elvar og bekker.

En tolerant art som tidligere er funnet nord til Trøndelag/Nordland. Rovdyr, hovedsaklig på insekter som klekkes fra vannet, eller som faller ned på overflaten.

Midd er en spennende dyregruppe som lever i stort antall på de mest utrolige steder. Du har millioner av dem i senga di, og noen reagerer allergisk avføringen fra husmidd. Også skabb og flått er midd, så det er kanskje ikke rart at mange synes de er “ekle” små dyr. Men de over 800 artene vi har i Norge lever på mange ulike vis, det er mengder av dem i jorda, de lever på planter og noen er rovdyr som lever av å spise andre dyr. Rovmidd blir brukt i bekjempelse av skadedyr f. eks. på frukttrær. På verdensbasis er det beskrevet over 45.000 arter av midd, men vi regner med at det er bare en liten brøkdel av artene som er beskrevet ennå.

Muslingene ernærer seg som regel som filtratorer, og man finner gjerne mange av dem i små dammer eller i utløpet av en innsjø. Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger). Ungdomsstadiene til de små muslingene er ferdig utviklet ved fødselen, og er små kopier av de voksne.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Steinfluenymfene kjennes på at de har to haletråder, i motsetning til døgnfluenymfenes tre. Enkelte billelarver og vårfluelarver kan også tilsynelatende ha to haletråder, men kan gjenkjennes på at de har kraftige rovdyrkjever, i motsetning til steinfluenes små hoder og beskjedne munndeler.

Kjennetegn: Vårfluelarvene lever i vann, der de fleste bygger seg et hus av materiale fra omgivelsene (planter, sand, småstein osv.) for å beskytte seg selv. Noen er også frittlevende, og spinner nett istedenfor å bygge hus. Ofte blir larvene oppdaget ved at elevene ser at huset begynner å vandre. De har store kjever og er skikkelige rovdyr. De voksne vårfluene er hårete.

Vårfluelarvene er viktig føde for fisk og vannfugler.

Øyenstikkerlarvene er store og skiller seg fra alle andre insekter ved at underleppen er omdannet til en såkalt maske, en leddelt tang som kan skytes frem foran hodet for å gripe et bytte. Alle øyenstikkerlarver er rovdyr, og de beveger seg langsomt krypende på bunnen eller på planter.

Finnes i hele Norge. Larven finnes i vegetasjonsbelter i innsjøer og vann. Flygetid juni -august.

I Norge kjent nord til Trøndelag. Arten lever fortrinnsvis i oligotrofe vann med lite vegetasjon. I England rapportert fra rikere habitater med mye vegetasjon. Arten er en av få rovdyrarter innenfor familien Corixidae.

Arten er kjent fra flere steder i Sør- Norge, men er litt mer uvanlig i Nord- Norge. Lever blant friske og mer eller mindre råtne plantedeler i mange typer ferskvann.

Spredt regisrert i Norge. Larvene lever blant vegetasjon i stillestående og sakte rennende vann. Vanlig art i innsjøer. Flygetid mai – august.

Arten er kjent fra det meste av Sør-Norge, men bare sporadisk funnet på Vestlandet. Ikke registrert nord for Nordland. Nymfene lever i stillestående vann og damme. Flygetid fra midten av mai til tidlig august.

Arten er vanlig i hele landet, og finnes i alle typer vann, også i kilder og sakterennende bekker. Tåler også brakkvann.

Vanlig i hele landet. Tolerant art som lever i alle typer stillestående vann.

Ikke tidligere registrert nord for Trøndelag. Lever i små sjøer, tjern og sakterennende elver med litt vegetasjon.

Oligotrof art, tolererer lav pH, og er funnet i sterkt forsurede vann. Utbredt over det meste av landet. Sortland i Vesterålen er foreløpig nordligste lokalitet.

Funnet i stort sett hele Norge. Lever i stillestående vann, spesielt i sjøer og dammer med mye mose.

Larvene finnes på sand eller mudderbunn i innsjøer og elver. De er rovdyr, spesielt på fåbørstemark.

En meget vanlig art i hele Norge. Lever i littoralen, ofte krypende på plantedeler. Arten kan påtreffes i alle typer vann, fra svært næringsfattige til kraftig eutrofierte innsjøer og dammer.

Denne arten er en av våre vanligste småkreps, og forekommer over hele landet. Den lever i strandsonen, helst der det ikke er for mye vegetasjon. Næringen består av små partikler som filtreres fra substratet. Arten er meget typisk for uten for tett vegetasjon. I fjellet er den også vanlig i mindre dammer.

Arten er kjent fra Sørøstlandet og rundt Trondheim. Nymfene er tolerante og lever i de fleste typer vann og dammer. Krever rik flyteblads-vegetasjon som vannliljer og/eller tjønnaks. Flygetid stort sett fra mai til august.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i stillestående vann blant vegetasjon. Flygetid april – august.

Ikke tidligere registrert i nord for Møre. Larvene lever i langsomt rennende og stillestående vann. Flygetid mai – okt.

Svært vanlig i hele landet. En tolerant art som lever både i rennende og stillestående vann, og er den av døgnflueartene som tåler lavest pH.

Ikke registrert nord for Trøndelag. Larvene finnes i større næringsrike og vegetasjonsrike vann og myrer i lavlandet. Flygetid april – sept.

Antakelig utbredt i hele Norge. Lever i innsjøer og sakte rennende vann og planterike bekker. Skjuler seg for vind i le-sider i innsjøer. Eurytermisk. Flygetid mai – okt.

Vidt utbredt i Norge, men ikke tidligere registrert på Vestlandet. Larvene lever i sakterennende, små vannsystemer. Flygetid mai – sept.

Spredt registrert i Norge. Larvene finnes i innsjøer med sandbunn eller lite bevokst littoralsone. Arten foretrekker områder med siv, og unngår vindeksponerte områder. Flygetid mai – sept.

En tolerant art som er vanlig i hele Norge. Nymfene lever fortrinnsvis i stillestående vann, men kan også finnes i sakterennende vann. Flygetid fra sent i mai til midten av august.

Arten er vanlig nord til Troms. Larvene lever i stillestående vann, eller sakterennende elver med mudderbunn, hvor de kan finnes ned til 20 meters dyp. Flygetid er fra april til juni.

Denne gruppen, eller aggregatet, inneholder 9 “sibling-arter”, dvs. nært beslektede arter som er vanskelige eller umulig å skille fra hverandre. Artene har imidlertid forskjellig økologi: 4 er beskrevet fra littoralsonen i sjøer og dammer, 2 fra profundalsonen, 1 art lever i rennende vann, 1 lever i brakkvann, og 1 er beskrevet fra små pytter i brenningssonen ved havet (rockpools).

En uvanlig art i Norge som kun tidligere er funnet i Østfold og Akershus. I næringsrike pytter og små dammer med mye vegetsjon.

Ikke tidligere registrert nord for Rogaland. Lever i stillestående vann, gjerne eutrofe forhold.

Spredt registrert over hele landet. Lever i oligotrofe sjøer og elver.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

Vanlig i hele landet. En planktonisk art som finnes i dammer, innsjøer og brakkvann. Størrelsen på dyrene varierer med temperatur og tilgang på føde.

Vanlig i hele landet. En tolerant art som finnes i alle typer stillestående vann.

Kjent fra Sør-Norge nord til Trondheim. En tolerant art som finnes i de fleste habitater unntatt større, oligotrofe sjøer.

Littoralart. Finnes også i forsurede innsjøer.

Funnet i hele Norge. En tolerant art som oftest finnes i større, klare eller dystrofe sjøer.

Inneholder 2 arter; T. mendax, og T. occultus. Begge artene er funnet i Sverige og Finland. De kan ikke skilles fra hverandre som pupper.

Lever av detritus eller alger. Foretrekker stillestående vann, men endel arter kan også finnes i rennende vann. Artsrik slekt, der flere av artene ikke kan skilles fra hverandre på larvestadiet.

Det er 5 arter i denne slekten i Norge. Individene kan ikke bestemmes videre hvis de er for unge eller hvis de mangler analgjeller.

Artene er kjent som oligotrofe til mesotrofe. Hvis slekten dominerer, anses vannet for mesotroft. Hvor korrekt dette er, er imidlertid usikkert. For tiden arbeides det med en revisjon av hele slekten ved Zoologisk Museum i Bergen. Hvilke arter dere har funnet er det derfor ikke mulig å si noe om foreløpig. Det har vært rotet en god del i de to hundre årene som har gått siden den første arten ble beskrevet.

Vanlig art i stillestående vann, oligotrof til lett mesotrof. Finnes også i forsurede sjøer.

Utbredt i Sør- Norge, men bare spredt registrering i Nord- Norge. Finnes som regel i elver med lite vegetasjon, og er også funnet i brakkvann.

En littoral, tolerant art som kan påtreffes i en rekke forskjellige miljøer. Den er registrert far alle fylkene i Norge bortsett fra Troms og Finnmark.

Tidligere registrert fra sør Norge. Larvene lever i næringsrike dammer og myrer med sigevann. Flygetid mai – okt.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i vegetasjon i stillestående eller sakterennende vann. Flygetid april – juni.

Stillestående og rennende vann. Bare funnet en gang tidligere i Norge, i et forsuret vann på Sørlandet. Arten er knyttet til humøse biotoper.

Euryøk og svært vanlig littoral-art i innsjøer og vann i Nord-Europa. Finnes også i sterkt dystrofe sjøer og sakterennende vann.