Artsinformasjon

Billene er med sine 300 000 arter den mest artsrike av alle insektordenene. I Norge er det registrert ca. 3500 arter. De fleste av disse lever på land, men mange finnes også i vann eller på fuktige stedeter.

Kjennetegn: Størrelsen varierer fra 0.5mm til over 10cm, og de varierer mye i form og farge. Forvingene er omdannet til tykke dekkvinger som beskytter de sammenfoldede membranøse flygevingene. Billene har vanligvis kraftige kjever og er planteetere eller rovdyr.

Kjennetegn: Døgnfluene er lett kjennelige på de tre haletrådene. De kan bare forveksles med nymfer av øyenstikkere, som også kan ha tre utvekster bak. Men øyenstikkere har bladformete gjeller, det er bare døgnfluelarvene som har tre tråder.

Døgnfluenes voksne liv er kort, og de tar ikke til seg føde etter at de har forlatt vannet. Noen arter lever mindre enn et døgn, andre kan leve opptil en uke. De er dårlige flygere og finner partnere i nærheten av der de har klekket. All tiden som voksen går med til å finne partner, parre seg og legge egg før de dør.

Kjennetegn: Edderkopper har åtte bein og en todelt kropp. Hodet og forkroppen er sammenvokst til ett stykke, og henger sammen med bakkroppen via et smalt stykke midt på dyret. Edderkopper har også to par grzipekjever som den fanger byttet med, og vanligvis åtte små øyne som står i to rader.

Nesten alle edderkopper har gift, kombinasjonen av edderkoppenes bruk av silke og tilstedeværelse av gift gjør dem til en meget effektiv gruppe av jegere. Mange bruker silken til å fange byttet med; mens andre jakter ved hjelp av syn eller bruk av bakholdsangrep. Edderkoppene er den mest artsrike rovdyrgruppen. Det er beskrevet over 40.000 arter, og det finnes kanskje så mange som 100.000 i hele verden. Edderkoppene finnes overalt, med unntak av sydpolen. Fra strandsonen til ca. 5000 m.o.h i Himalaya.
I Norge kjenner vi til 563 naturlig forekommende edderkopparter.

Kjennetegn: Et skrukketroll (tanglus) som lever i ferskvann. Kroppen har mange ledd, og et beinpar på hvert ledd. Ett par lange antenner, og ett par kortere antenner.

I Norge har dette karakteristiske ferskvannskrepsdyret sin hovedutbredelse på Østlandet. Den forekommer ellers i Finnmark og enkelte steder på Vestlandet. Arten er en bunnform, som kan opptre i svært høye tettheter, særlig i næringsrike innsjøer med mye vannplanter. Den tolererer lavt oksygen-innhold, og finnes derfor også i kraftig forurensede vann. Forsuring er den derimot mindre tolerant overfor, og ser ut til å forsvinne ved pH under 5,0. Den kan være et viktig byttedyr for mange fiskearter.

Lengde: Inntil 25 mm.

Hode: Klart avsatt fra forkroppen. Fremkanten danner en jevn, konkav bue.

Antenner: 2 synlige par. Det lengste paret er minst halvparten så lange som eller nesten like lange som kroppen. Hannene har lengre antenner enn hunnene. Flagellum er lang og tilnærmet trådformet. Det korteste paret er lett synlig fra dyrets ryggside, litt lengre enn hodet.

Øyne: Små, hvert består av en samling av tre småøyne.

Bakkroppens ryggside: De to første leddene er synlige, de resterende leddene og telson er dekket av en skjoldlignende plate som er avspisset bakentil.

Bakkroppens bukside: De to første benparene er små, det andre paret er ovale og utstyrt med svømmehår. Det tredje benparet er avflatet og danner et lokk over de resterende benparene.

Uropoder: Klart synlige fra oversiden. Yttergrenene er like lange som innergrenene.

Kroppsfarge: Lyst gulgrå til gulhvit.

Levesett: Lever i innsjøer og mindre vannansamilnger, gjerne slike som lett dekkes av nedfallsløv. Kan også finnes i brakkvann (Østersjøen). Lever i strandvegetasjonen. Spiser smådyr og vegetasjon i forråtnelse. Er Norges eneste ferskvannslevende art.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Steinfluenymfene kjennes på at de har to haletråder, i motsetning til døgnfluenymfenes tre. Enkelte billelarver og vårfluelarver kan også tilsynelatende ha to haletråder, men kan gjenkjennes på at de har kraftige rovdyrkjever, i motsetning til steinfluenes små hoder og beskjedne munndeler.

Kjennetegn: Vårfluelarvene lever i vann, der de fleste bygger seg et hus av materiale fra omgivelsene (planter, sand, småstein osv.) for å beskytte seg selv. Noen er også frittlevende, og spinner nett istedenfor å bygge hus. Ofte blir larvene oppdaget ved at elevene ser at huset begynner å vandre. De har store kjever og er skikkelige rovdyr. De voksne vårfluene er hårete.

Vårfluelarvene er viktig føde for fisk og vannfugler.

Øyenstikkerlarvene er store og skiller seg fra alle andre insekter ved at underleppen er omdannet til en såkalt maske, en leddelt tang som kan skytes frem foran hodet for å gripe et bytte. Alle øyenstikkerlarver er rovdyr, og de beveger seg langsomt krypende på bunnen eller på planter.