Artsinformasjon

Billene er med sine 300 000 arter den mest artsrike av alle insektordenene. I Norge er det registrert ca. 3500 arter. De fleste av disse lever på land, men mange finnes også i vann eller på fuktige stedeter.

Kjennetegn: Størrelsen varierer fra 0.5mm til over 10cm, og de varierer mye i form og farge. Forvingene er omdannet til tykke dekkvinger som beskytter de sammenfoldede membranøse flygevingene. Billene har vanligvis kraftige kjever og er planteetere eller rovdyr.

Kjennetegn: Døgnfluene er lett kjennelige på de tre haletrådene. De kan bare forveksles med nymfer av øyenstikkere, som også kan ha tre utvekster bak. Men øyenstikkere har bladformete gjeller, det er bare døgnfluelarvene som har tre tråder.

Døgnfluenes voksne liv er kort, og de tar ikke til seg føde etter at de har forlatt vannet. Noen arter lever mindre enn et døgn, andre kan leve opptil en uke. De er dårlige flygere og finner partnere i nærheten av der de har klekket. All tiden som voksen går med til å finne partner, parre seg og legge egg før de dør.

Kjennetegn: Edderkopper har åtte bein og en todelt kropp. Hodet og forkroppen er sammenvokst til ett stykke, og henger sammen med bakkroppen via et smalt stykke midt på dyret. Edderkopper har også to par grzipekjever som den fanger byttet med, og vanligvis åtte små øyne som står i to rader.

Nesten alle edderkopper har gift, kombinasjonen av edderkoppenes bruk av silke og tilstedeværelse av gift gjør dem til en meget effektiv gruppe av jegere. Mange bruker silken til å fange byttet med; mens andre jakter ved hjelp av syn eller bruk av bakholdsangrep. Edderkoppene er den mest artsrike rovdyrgruppen. Det er beskrevet over 40.000 arter, og det finnes kanskje så mange som 100.000 i hele verden. Edderkoppene finnes overalt, med unntak av sydpolen. Fra strandsonen til ca. 5000 m.o.h i Himalaya.
I Norge kjenner vi til 563 naturlig forekommende edderkopparter.

Edekreps er også kalt vanlig ferskvannskreps. Skattet som delikatesse, og fanges i teiner (fangst tillatt i august/september). Fangsten representerer salgsverdier på flere millioner kroner i året. Arten har sin hovedutbredelse på Østlandet, der den har spredd seg kraftig i løpet av dette århundret. Den finnes også i små områder i Hordaland og Sør-Trøndelag, trolig som følge av utsetting. Krepsen krever relativt varm og lang sommer, og vann med pH over 6,0. Mange utsettingsforsøk har vært mislykkede. Arten er truet av krepsepest (en sopp som heter Aphanomyces astaci). Denne har utryddet ferskvannskrepsen over store områder i Sverige, og det er hos oss innført strenge reguleringstiltak for å hindre spredning av smitten.

Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø.

Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”.

Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke.

Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der.

Bare i Europa er det registrert mer enn 1000 arter hjuldyr, hvorav de aller fleste lever i ferskvann. De kan finnes nesten alle steder der det forekommer fuktighet, f. eks. i takrenner på hus, eller i mose og lav. Noen arter svømmer fritt og lever som plankton, og noen er forankret til et fast underlag hele livet. Andre kan veksle mellom disse to. Hjuldyrene kan derfor finnes både som bunndyr og i planktonprøver. I bunndyrprøvene er de riktignok vanskelige å finne pga. størrelsen, men når de først er funnet er de fine å se på under forstørrelse (i levende tilstand). Alle har en krans med små hår (cilier) rundt en munnåpning som ofte er ganske stor. Hårene vifter mat ned i munnen med en bevegelse som minner om ‘bølgen’ på en idrettsstadion.

Midd er en spennende dyregruppe som lever i stort antall på de mest utrolige steder. Du har millioner av dem i senga di, og noen reagerer allergisk avføringen fra husmidd. Også skabb og flått er midd, så det er kanskje ikke rart at mange synes de er “ekle” små dyr. Men de over 800 artene vi har i Norge lever på mange ulike vis, det er mengder av dem i jorda, de lever på planter og noen er rovdyr som lever av å spise andre dyr. Rovmidd blir brukt i bekjempelse av skadedyr f. eks. på frukttrær. På verdensbasis er det beskrevet over 45.000 arter av midd, men vi regner med at det er bare en liten brøkdel av artene som er beskrevet ennå.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Sneglene er utsyrt med en raspetunge (radula) som de bruker til å skrape algebelegg fra stener og planter. De kan også spise rotnende plantedeler og detritus, og de fungerer også som åtselspisere på f.eks. død fisk. En kan finne snegl i ferskvann, saltvann og på land.

Steinfluenymfene kjennes på at de har to haletråder, i motsetning til døgnfluenymfenes tre. Enkelte billelarver og vårfluelarver kan også tilsynelatende ha to haletråder, men kan gjenkjennes på at de har kraftige rovdyrkjever, i motsetning til steinfluenes små hoder og beskjedne munndeler.

Tegene kan skilles fra biller ved at forvingene er delt i en hard og læraktig del, og en hinneaktig og tynnere del. Vingene blir lagt over hverandre i kors slik at de hinneaktige vingedelene dekker hverandre, og det ser ut som dyrene har en X-formet tegning på ryggen.

Kjennetegn: Vannloppene er små krepsdyr som er 0,2-10 mm lange. De har vanligvis 5-6 beinpar som sitter delvis inni skallet. De svømmer ved hjelp av et antennepar som er sterkt forgrenet.

Vannloppene fines bare i innsjøer og stillestående vann og er ein viktig del av dyreplanktonet. Artssammensetningen i et vann kan variere sterkt gjennom sesongen, ettersom de forskjellige artene har forskjellige krav til miljøet.

Mange arter finnes mellom vannplantene i strandsonen og dei kan derfor også finnes i roteprøver dersom håven er finmasket nok (< 0,5 mm maskevidde).

Øyenstikkerlarvene er store og skiller seg fra alle andre insekter ved at underleppen er omdannet til en såkalt maske, en leddelt tang som kan skytes frem foran hodet for å gripe et bytte. Alle øyenstikkerlarver er rovdyr, og de beveger seg langsomt krypende på bunnen eller på planter.