Artsinformasjon

Billene er med sine 300 000 arter den mest artsrike av alle insektordenene. I Norge er det registrert ca. 3500 arter. De fleste av disse lever på land, men mange finnes også i vann eller på fuktige stedeter.

Kjennetegn: Størrelsen varierer fra 0.5mm til over 10cm, og de varierer mye i form og farge. Forvingene er omdannet til tykke dekkvinger som beskytter de sammenfoldede membranøse flygevingene. Billene har vanligvis kraftige kjever og er planteetere eller rovdyr.

Buksvømmerne har relativt flat rygg uten kjøl. De svømmer normalt med buken ned, men kan også ta seg en flygetur i luften hvis været er varmt. De fleste artene er plantespisere. Hannen “synger” paringssang ved å gni forbena mot riller på siden av hodet.

Kjennetegn: Døgnfluene er lett kjennelige på de tre haletrådene. De kan bare forveksles med nymfer av øyenstikkere, som også kan ha tre utvekster bak. Men øyenstikkere har bladformete gjeller, det er bare døgnfluelarvene som har tre tråder.

Døgnfluenes voksne liv er kort, og de tar ikke til seg føde etter at de har forlatt vannet. Noen arter lever mindre enn et døgn, andre kan leve opptil en uke. De er dårlige flygere og finner partnere i nærheten av der de har klekket. All tiden som voksen går med til å finne partner, parre seg og legge egg før de dør.

Kjennetegn: Edderkopper har åtte bein og en todelt kropp. Hodet og forkroppen er sammenvokst til ett stykke, og henger sammen med bakkroppen via et smalt stykke midt på dyret. Edderkopper har også to par grzipekjever som den fanger byttet med, og vanligvis åtte små øyne som står i to rader.

Nesten alle edderkopper har gift, kombinasjonen av edderkoppenes bruk av silke og tilstedeværelse av gift gjør dem til en meget effektiv gruppe av jegere. Mange bruker silken til å fange byttet med; mens andre jakter ved hjelp av syn eller bruk av bakholdsangrep. Edderkoppene er den mest artsrike rovdyrgruppen. Det er beskrevet over 40.000 arter, og det finnes kanskje så mange som 100.000 i hele verden. Edderkoppene finnes overalt, med unntak av sydpolen. Fra strandsonen til ca. 5000 m.o.h i Himalaya.
I Norge kjenner vi til 563 naturlig forekommende edderkopparter.

Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø.

Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”.

Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke.

Kjennetegn: Hoppekrepsene har fått navn etter svømmemåten. Når de slår med antennene spretter de framover i byks som kan være flere ganger kroppslengden. De er fra 0.5 til 5 mm store, og er vanlige innslag både blant plankton og i bunndyrprøver.

De lever av å filtrere partikler fra vannet; alger, detritus, rotatorier og mindre dyr. Noen er også utpregede rovdyr. Hoppekreps fins både i saltvann og i stillestående vann/innsjøer.

Kjennetegn: Iglene er leddede og har en rund sugeskål bakerst på kroppen, mange har også en sugeskål rundt munnen. De kan ligne tykke marker, men har en mer avflatet kropp enn markene. De kan også likne flimmermakk, men det er bare iglene som har sugekopper. Lett å kjenne igjen dersom du lar den “vandre” bortover ved hjelp av sugekoppene.

De fleste artene er rovdyr på andre bunndyr som insekter (for eksempel eks. fjærmygglarver) og snegler. Noen er parasitter på fisk og fugl, og en art er istand til å suge blod av pattedyr.

Mange igler er ømfindlig for surt vann og kan derfor brukes som indikatorar på at vannet ikke er forsuret. Iglene tåler imidlertid overgjødsling nokså bra og det er gjerne svært mange av de i litt overgjødsla eller næringsrike innsjøar, elvar og bekker.

Lungesneglene har en kappehule som er modifisert til å kunne puste i luft. De aller fleste artene er terrestre (landlevende) eller ferskvannsarter. Lugesneglene er hermafroditter der det nyklekkete avkommet ser ut som små voksne individer. Det finnes både arter med og uten skall. De fleste har skall, men mangler skallokk (operkulum).

Midd er en spennende dyregruppe som lever i stort antall på de mest utrolige steder. Du har millioner av dem i senga di, og noen reagerer allergisk avføringen fra husmidd. Også skabb og flått er midd, så det er kanskje ikke rart at mange synes de er “ekle” små dyr. Men de over 800 artene vi har i Norge lever på mange ulike vis, det er mengder av dem i jorda, de lever på planter og noen er rovdyr som lever av å spise andre dyr. Rovmidd blir brukt i bekjempelse av skadedyr f. eks. på frukttrær. På verdensbasis er det beskrevet over 45.000 arter av midd, men vi regner med at det er bare en liten brøkdel av artene som er beskrevet ennå.

I Norge er det funnet 5 arter i denne familien. Av dem er Sialis lutaria den eneste vanlige og vidt utbredte.

Kjennetegn: Mudderfluene har larver som lever i vann. De blir ca. 2 cm store, mens de voksne mudderfluene er mindre. Larvane har lange trådformete gjeller langs bakkroppen. De er rovdyr, og graver seg gjerne ned i bunnsubstratet. Larvene lever både på dypt og grunt vann i innsjøer, og bakevjer i elver.

Larvene gjennomgår hele ti stadier før de er klare for forpupping. De krabber opp på land, og graver seg ned i jorden der puppestadiet foregår. De voksne dyrene er trege, og finnes ofte sittende på vegetasjon langs vannkanten.

Kjennetegn: Vår største frittlevende edderkopp. Langs kroppen har den to langsgående striper som enten kan være hvite eller lysegule. Med de lange bena kan myredderkoppen gå på vannoverflaten.

Leveområde: Den ser ut til å være mer eller mindre avhengig av åpent stående vann. Delvis gjengrodde myrer er sannsynligvis den beste lokaliteten for myredderkoppen.

Næring: Jakter på byttedyr som rompetroll, småfisk og større insekter.

Steinfluenymfene kjennes på at de har to haletråder, i motsetning til døgnfluenymfenes tre. Enkelte billelarver og vårfluelarver kan også tilsynelatende ha to haletråder, men kan gjenkjennes på at de har kraftige rovdyrkjever, i motsetning til steinfluenes små hoder og beskjedne munndeler.

Tegene kan skilles fra biller ved at forvingene er delt i en hard og læraktig del, og en hinneaktig og tynnere del. Vingene blir lagt over hverandre i kors slik at de hinneaktige vingedelene dekker hverandre, og det ser ut som dyrene har en X-formet tegning på ryggen.

Trepigget stingsild er vanlig over hele landet. Den har 2-5 frie pigger på ryggen foran ryggfinnen. Kroppen mangler skjell men er i varierende grad dekt av beinplater. Den trepiggete stingsilden er meget tilpasningsdyktig og finnes både i småbekker med rik vegetasjon, i brakkvann og i åpent hav. Antakeligvis var stingsilden en av de første artene som vandret inn i landet etter istiden, og som en følge av landhevningen finnes nå stingsild i vann 50-120 meter over havet. Trepigget stingsild er rovdyr og spiser en mengde forskjellige larver, mark og dyreplankton. Fisken blir kjønnsmoden når den er 1-2 år og gyter i en eller to sesonger. Hannen vokter reiret og passer på at eggene får optimale utviklingsforhold. Stingsild blir sjelden eldre enn tre år.

Kjennetegn: Vannloppene er små krepsdyr som er 0,2-10 mm lange. De har vanligvis 5-6 beinpar som sitter delvis inni skallet. De svømmer ved hjelp av et antennepar som er sterkt forgrenet.

Vannloppene fines bare i innsjøer og stillestående vann og er ein viktig del av dyreplanktonet. Artssammensetningen i et vann kan variere sterkt gjennom sesongen, ettersom de forskjellige artene har forskjellige krav til miljøet.

Mange arter finnes mellom vannplantene i strandsonen og dei kan derfor også finnes i roteprøver dersom håven er finmasket nok (< 0,5 mm maskevidde).

Slanke dyr med lange bein. Tilpasset et liv på vannoverfalten. Tett vannavstøtende hårkledning over hele kroppen hindrer at dyret blir vått, og man kan se dem løpende på de fleste noenlunde stille vannforekomster. Løpingen består egentlig av å ro seg framover med det midterste beinparet, mens det bakre beinparet henger etter som styring. Forbeina brukes til å fange byttedyr.

Larver av de fleste familier under overfam. Limnephiloidea har hus. Dataene i denne samlegruppen er hentet fra det tidligere prosjektet Bekkis.

Øyenstikkerlarvene er store og skiller seg fra alle andre insekter ved at underleppen er omdannet til en såkalt maske, en leddelt tang som kan skytes frem foran hodet for å gripe et bytte. Alle øyenstikkerlarver er rovdyr, og de beveger seg langsomt krypende på bunnen eller på planter.

De cyclopoide hoppekrepsene har rundere kropp og kortere antenner enn de calanoide.

5 arter er kjent i Norge. Nymfene foretrekker stillestående, sure vann.