Artsinformasjon

Billene er med sine 300 000 arter den mest artsrike av alle insektordenene. I Norge er det registrert ca. 3500 arter. De fleste av disse lever på land, men mange finnes også i vann eller på fuktige stedeter.

Kjennetegn: Størrelsen varierer fra 0.5mm til over 10cm, og de varierer mye i form og farge. Forvingene er omdannet til tykke dekkvinger som beskytter de sammenfoldede membranøse flygevingene. Billene har vanligvis kraftige kjever og er planteetere eller rovdyr.

Buksvømmerne har relativt flat rygg uten kjøl. De svømmer normalt med buken ned, men kan også ta seg en flygetur i luften hvis været er varmt. De fleste artene er plantespisere. Hannen “synger” paringssang ved å gni forbena mot riller på siden av hodet.

Denne familien er spesielt knyttet til stilllestående vann, men noen arter finnes også i rennende vann. Skallene er som regel høyresnodd, tynnvegget, glatt, eller fint stripet. Syv arter i to slekter er registrert i Norge.

Edekreps er også kalt vanlig ferskvannskreps. Skattet som delikatesse, og fanges i teiner (fangst tillatt i august/september). Fangsten representerer salgsverdier på flere millioner kroner i året. Arten har sin hovedutbredelse på Østlandet, der den har spredd seg kraftig i løpet av dette århundret. Den finnes også i små områder i Hordaland og Sør-Trøndelag, trolig som følge av utsetting. Krepsen krever relativt varm og lang sommer, og vann med pH over 6,0. Mange utsettingsforsøk har vært mislykkede. Arten er truet av krepsepest (en sopp som heter Aphanomyces astaci). Denne har utryddet ferskvannskrepsen over store områder i Sverige, og det er hos oss innført strenge reguleringstiltak for å hindre spredning av smitten.

Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø.

Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”.

Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke.

Denne arten har en østlig utbredelse, like til Kina. Hos oss er den vanlig nord for Trøndelag. Finnes både i små vann og i større innsjøer, som f.eks. Røsvatn, og kan utgjøre en viktig del av planktonsamfunnet. Vi kjenner også til et lite område i Trysil hvor arten finnes, og den er vanlig på andre siden av svenskegrensen. Den har også dukket opp i enkelte vann like sør for Bergen, men mangler ellers i Sør-Norge. Den synes å være nokså tilpasningsdyktig, og lever både i klare, oligotrofe vann, og i forurensede (eutrofe) vann. I nordlige strøk har den gjerne en generasjon per år, gjerne avbrutt av en fase med hvileegg. Lenger sør kan vi finne flere fortløpende generasjoner uten pause imellom.

Kjennetegn: Hoppekrepsene har fått navn etter svømmemåten. Når de slår med antennene spretter de framover i byks som kan være flere ganger kroppslengden. De er fra 0.5 til 5 mm store, og er vanlige innslag både blant plankton og i bunndyrprøver.

De lever av å filtrere partikler fra vannet; alger, detritus, rotatorier og mindre dyr. Noen er også utpregede rovdyr. Hoppekreps fins både i saltvann og i stillestående vann/innsjøer.

Libellene mangler tilsynelatende de karakteristiske gjellevedhengene på bakkroppen. Dette skyldes at gjellene er helt eller delvis trukket inn i bakkroppen. Ved å suge vann inn gjennom anus, får larvene friskt vann over gjellene. Libelle-nymfene er kraftigere enn de slanke vannymfene.

En tolerant art som tidligere er funnet nord til Trøndelag/Nordland. Rovdyr, hovedsaklig på insekter som klekkes fra vannet, eller som faller ned på overflaten.

Kjennetegn: Mudderfluene har larver som lever i vann. De blir ca. 2 cm store, mens de voksne mudderfluene er mindre. Larvane har lange trådformete gjeller langs bakkroppen. De er rovdyr, og graver seg gjerne ned i bunnsubstratet. Larvene lever både på dypt og grunt vann i innsjøer, og bakevjer i elver.

Larvene gjennomgår hele ti stadier før de er klare for forpupping. De krabber opp på land, og graver seg ned i jorden der puppestadiet foregår. De voksne dyrene er trege, og finnes ofte sittende på vegetasjon langs vannkanten.

Alle tovingene i underorden Nematocera har trådformete antenner. De fleste har også en slank kropp.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Kjennetegn: Rundmakkane er små gråhvite spindelformede eller sylindriske makkar med glatt overflate uten leddinndeling. Dyret er bredest på midten og smalner mot hode- og haleenden og er oftest nokså små (< 2 cm).

Leveområde: Rundmakk finnes i både elver, bekker og innsjøar men er vanligst i innsjøer. De lever både på og i bunnen. Rundormene finnes både som frittlevende og parasittiske arter.

Vannkalvene (Dytiscidae) er rovdyr. Både de voksne og larvene lever i vann, og kan ta bytte som er større enn dem selv. De voksne dyra har brede, hårete bakbein som brukes under svømmingen. 129 arter i 24 slekter er registrert i Norge.

Vannkjærer (Hydrophilidae) blir av mange eksperter delt opp i flere familier. Artene varierer i størrelse fra 3 til 50 mm! Som gruppe viser de ingen utpregete tilpasninger til liv i vann, og de voksne kan forlate vannet i kortere eller lengre tidsrom. Overflaten på dekkvingene er spesielt utformet slik at det legger seg en tynn hinne av luft på dem når billen dykker. Dette utgjør luftreserven som billen tar med seg ned. På grunn av dette luftlaget ser billen helt sølvaktig ut nede i vannet. Noen arter har behårete bein for å lette svømmingen, men de fleste artene er dårlige svømmere og rusler mest rundt på bunnen, på frisk eller råtnende vegetasjon.

Kjennetegn: Vannloppene er små krepsdyr som er 0,2-10 mm lange. De har vanligvis 5-6 beinpar som sitter delvis inni skallet. De svømmer ved hjelp av et antennepar som er sterkt forgrenet.

Vannloppene fines bare i innsjøer og stillestående vann og er ein viktig del av dyreplanktonet. Artssammensetningen i et vann kan variere sterkt gjennom sesongen, ettersom de forskjellige artene har forskjellige krav til miljøet.

Mange arter finnes mellom vannplantene i strandsonen og dei kan derfor også finnes i roteprøver dersom håven er finmasket nok (< 0,5 mm maskevidde).

Slanke dyr med lange bein. Tilpasset et liv på vannoverfalten. Tett vannavstøtende hårkledning over hele kroppen hindrer at dyret blir vått, og man kan se dem løpende på de fleste noenlunde stille vannforekomster. Løpingen består egentlig av å ro seg framover med det midterste beinparet, mens det bakre beinparet henger etter som styring. Forbeina brukes til å fange byttedyr.

Disse billene observeres gjerne i grupper som svømmer rundt på vannoverflaten. De har todelte fasettøyne, den ene delen er tilpasset å se i vann, den andre til å se i luft. Når farer dukker opp kan de både dykke og gjøre hopp over vannoverflaten. Virvlene er rovdyr og spiser insekter som faller ned på vannoverflaten. To slekter med tilsammen elleve arter er funnet i Norge.

Kjennetegn: Vårfluelarvene lever i vann, der de fleste bygger seg et hus av materiale fra omgivelsene (planter, sand, småstein osv.) for å beskytte seg selv. Noen er også frittlevende, og spinner nett istedenfor å bygge hus. Ofte blir larvene oppdaget ved at elevene ser at huset begynner å vandre. De har store kjever og er skikkelige rovdyr. De voksne vårfluene er hårete.

Vårfluelarvene er viktig føde for fisk og vannfugler.

Øyenstikkerlarvene er store og skiller seg fra alle andre insekter ved at underleppen er omdannet til en såkalt maske, en leddelt tang som kan skytes frem foran hodet for å gripe et bytte. Alle øyenstikkerlarver er rovdyr, og de beveger seg langsomt krypende på bunnen eller på planter.