Artsinformasjon

Amfibier er dyr som stort sett er delvis tilknyttet livet i vann. Ordet “amphibios” er gresk og betyr “to liv” – et i vann og et på land. Navnet er imidlertid ikke 100% riktig, for det finnes arter som lever hele sitt liv i vann eller på land. Amfibiene er ikke like artsrike på verdensbasis som mange andre virveldyr (ca 4000 beskrevne arter), men de viser enormt stor variasjon i form og farge. Amfibiene i Norge omfatter frosker, padder og salamandere. Alle artene har minst ungdomsstadiet i vann.

Utbredelse: Fuglene, med sin flygeevne, har av mange blitt omtalt som den mest suksessrike klassen blant vertebratene. De har hatt en formidabel spredning og finnes i dag over hele kloden, til og med på de mest avsidesliggende øyer i Stillehavet og i isødet i Arktis og Antarktis.

Arter: Det finnes i overkant av 10 000 arter på verdensbasis, som i sin tur er delt inn i mer enn 20 ordener. Spurvefuglene (Passeriformes) er den mest artsrike ordenen, med over 50 prosent av artene. I Norge har det blitt påvist i overkant av 480 arter per 2010, og rundt 250 av disse har blitt funnet hekkende. De aller fleste av artene er trekkfugler som trekker ut av landet vinterstid.

Karakteristika: Til tross for at fuglene nedstammer fra dinosaurene, har de utviklet betydelige tilpasninger for å fly: hule men sterke bein, et skjelett som består av beinstrukturer som har smeltet sammen (i forhold til andre vertebrater), velutviklet brystmuskulatur og sist men ikke minst de karakteristiske fjærene. Ved siden av pattedyrene er fuglene den eneste klassen av varmblodige vertebrater. Dette gjør at de kan overleve i mer ekstremt klima enn andre grupper, som for eksempel amfibier og reptiler.

Ansvarsarter: Det finnes en rekke arter som har sin europeiske hovedutbredelse i Norge. Dette arter som vi har et spesielt ansvar for. Blant de viktigste er havørn, jaktfalk, skjærpiplerke og bergirisk.

I Norge har det blitt påvist mer enn 2200 sommerfuglarter. De fargerike dagaktive insektene som folk flest kjenner som sommerfugler kalles dagsommerfugler. Denne gruppa består av mindre enn 100 arter i Norge. Hovedmengden av arter er såkalte nattsommerfugler. De aller fleste av disse artene er aktive i skumringen eller om natten, men noen er også dagaktive. Nattsommerfuglene er delt inn i to hovedgrupper, nemlig mikro- (de aller minste) og makro-sommerfugler. De meste tallrike familiene er viklere, nattflyene og målerne (alle med mer enn 300 arter i Norge).

Sommerfuglenes livssyklus er delt i fire: egg, larve, puppe og image (se bilde). Levetiden i hvert stadium varierer fra art til art.

Typisk for voksne (imago) sommerfugler er at kropp og vinger er dekket av små skjell. Det er fargevariasjoner i disse skjellene som gir sommerfuglene de ulike fargemønstrene. Munndelene er omdannet til en sugesnabel som kan kveiles opp. Larvene er sylinderformete med tre par vorteføtter foran på kroppen og fem par lengre bak. Nesten alle sommerfugllarver er planteetere.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.