Artsinformasjon

Sneglene i denne familien er i likhet med skilpaddesneglene pyramideformet og lever på hardt underlag hvor de suger seg fast. Tre arter i to slekter er vanlige langs norskekysten.

Billene er med sine 300 000 arter den mest artsrike av alle insektordenene. I Norge er det registrert ca. 3500 arter. De fleste av disse lever på land, men mange finnes også i vann eller på fuktige stedeter.

Kjennetegn: Størrelsen varierer fra 0.5mm til over 10cm, og de varierer mye i form og farge. Forvingene er omdannet til tykke dekkvinger som beskytter de sammenfoldede membranøse flygevingene. Billene har vanligvis kraftige kjever og er planteetere eller rovdyr.

Familiene Nemouridea og Taeniopterygidae har nymfer med korte, hårete kropper. Dataene i denne samlegruppen kommer fra det tidligere prosjektet Bekkis.

Buksvømmerne har relativt flat rygg uten kjøl. De svømmer normalt med buken ned, men kan også ta seg en flygetur i luften hvis været er varmt. De fleste artene er plantespisere. Hannen “synger” paringssang ved å gni forbena mot riller på siden av hodet.

Kjennetegn: Døgnfluene er lett kjennelige på de tre haletrådene. De kan bare forveksles med nymfer av øyenstikkere, som også kan ha tre utvekster bak. Men øyenstikkere har bladformete gjeller, det er bare døgnfluelarvene som har tre tråder.

Døgnfluenes voksne liv er kort, og de tar ikke til seg føde etter at de har forlatt vannet. Noen arter lever mindre enn et døgn, andre kan leve opptil en uke. De er dårlige flygere og finner partnere i nærheten av der de har klekket. All tiden som voksen går med til å finne partner, parre seg og legge egg før de dør.

Det er 17 arter i Norge. De er svært vanskeige å artsbestemme. Enkelte av artene er relativt tolerante for forsuring og lavt kalkinnhold, og kan derfor finnes selv om forholdene er umulige for vannsnegl.

Data i denne gruppen omfatter flate nymfer registrert på det tidligere Bekkisprogrammet.

Kjennetegn: Et skrukketroll (tanglus) som lever i ferskvann. Kroppen har mange ledd, og et beinpar på hvert ledd. Ett par lange antenner, og ett par kortere antenner.

I Norge har dette karakteristiske ferskvannskrepsdyret sin hovedutbredelse på Østlandet. Den forekommer ellers i Finnmark og enkelte steder på Vestlandet. Arten er en bunnform, som kan opptre i svært høye tettheter, særlig i næringsrike innsjøer med mye vannplanter. Den tolererer lavt oksygen-innhold, og finnes derfor også i kraftig forurensede vann. Forsuring er den derimot mindre tolerant overfor, og ser ut til å forsvinne ved pH under 5,0. Den kan være et viktig byttedyr for mange fiskearter.

Lengde: Inntil 25 mm.

Hode: Klart avsatt fra forkroppen. Fremkanten danner en jevn, konkav bue.

Antenner: 2 synlige par. Det lengste paret er minst halvparten så lange som eller nesten like lange som kroppen. Hannene har lengre antenner enn hunnene. Flagellum er lang og tilnærmet trådformet. Det korteste paret er lett synlig fra dyrets ryggside, litt lengre enn hodet.

Øyne: Små, hvert består av en samling av tre småøyne.

Bakkroppens ryggside: De to første leddene er synlige, de resterende leddene og telson er dekket av en skjoldlignende plate som er avspisset bakentil.

Bakkroppens bukside: De to første benparene er små, det andre paret er ovale og utstyrt med svømmehår. Det tredje benparet er avflatet og danner et lokk over de resterende benparene.

Uropoder: Klart synlige fra oversiden. Yttergrenene er like lange som innergrenene.

Kroppsfarge: Lyst gulgrå til gulhvit.

Levesett: Lever i innsjøer og mindre vannansamilnger, gjerne slike som lett dekkes av nedfallsløv. Kan også finnes i brakkvann (Østersjøen). Lever i strandvegetasjonen. Spiser smådyr og vegetasjon i forråtnelse. Er Norges eneste ferskvannslevende art.

Denne arten lever av evertebrater og rumpetroll, og tross navnet klarer den ikke å trenge gjennom skinnet til større virveldyr. Finnes i alle typer ferskvann i Europa, og antakeligvis i hele Norge selv om den ikke tidligere er registrert på Sørlandet eller Vestlandet.

I Norge er denn arten knyttet til barskogområdene på Østlandet og i Trøndelag. Den kan også gå opp i bjørkebeltet, men er ikke funnet i høyfjellet. Lenger sør i Europa kan den derimot finnes over 2000 moh. Vi kjenner bare ett funn fra Vestlandet (Sogn), og få fra Nord-Norge til Lofoten. Synes ofte knyttet til humøse vann.

Kjennetegn: Iglene er leddede og har en rund sugeskål bakerst på kroppen, mange har også en sugeskål rundt munnen. De kan ligne tykke marker, men har en mer avflatet kropp enn markene. De kan også likne flimmermakk, men det er bare iglene som har sugekopper. Lett å kjenne igjen dersom du lar den “vandre” bortover ved hjelp av sugekoppene.

De fleste artene er rovdyr på andre bunndyr som insekter (for eksempel eks. fjærmygglarver) og snegler. Noen er parasitter på fisk og fugl, og en art er istand til å suge blod av pattedyr.

Mange igler er ømfindlig for surt vann og kan derfor brukes som indikatorar på at vannet ikke er forsuret. Iglene tåler imidlertid overgjødsling nokså bra og det er gjerne svært mange av de i litt overgjødsla eller næringsrike innsjøar, elvar og bekker.

Familiene Capnidae og Leuctridae har nymfer med lange, slanke bakkropper. Dataene i denne samlegruppen kommer fra det tidligere prosjektet Bekkis.

Libellene mangler tilsynelatende de karakteristiske gjellevedhengene på bakkroppen. Dette skyldes at gjellene er helt eller delvis trukket inn i bakkroppen. Ved å suge vann inn gjennom anus, får larvene friskt vann over gjellene. Libelle-nymfene er kraftigere enn de slanke vannymfene.

En tolerant art som tidligere er funnet nord til Trøndelag/Nordland. Rovdyr, hovedsaklig på insekter som klekkes fra vannet, eller som faller ned på overflaten.

Muslingene ernærer seg som regel som filtratorer, og man finner gjerne mange av dem i små dammer eller i utløpet av en innsjø. Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger). Ungdomsstadiene til de små muslingene er ferdig utviklet ved fødselen, og er små kopier av de voksne.

Sneglene er utsyrt med en raspetunge (radula) som de bruker til å skrape algebelegg fra stener og planter. De kan også spise rotnende plantedeler og detritus, og de fungerer også som åtselspisere på f.eks. død fisk. En kan finne snegl i ferskvann, saltvann og på land.

Funn som er registrert her er ferskvannsarter fra Bekkis programmet. Flate ferskvannssnegler tilhører familien Planorbidae.

Funn som er registrert her er ferskvannsarter fra Bekkis programmet. Høye ferskvannssnegler tilhører familiene Nertidae, Viviparidae, Valvatidae, Hydrobidae, Ancylidae, Physidae og Lymnaeidae.

Steinfluenymfene kjennes på at de har to haletråder, i motsetning til døgnfluenymfenes tre. Enkelte billelarver og vårfluelarver kan også tilsynelatende ha to haletråder, men kan gjenkjennes på at de har kraftige rovdyrkjever, i motsetning til steinfluenes små hoder og beskjedne munndeler.

Ikke registrert nord for Nordland. Larvene finnes ofte i små dammer, mens de voksne gjerne foretrekker større, dypere dammer og innsjøer, gjerne med høyt næringsinnhold.

Arten er en av de vanligste vannymfene i landet. Nymfene er tolerante, og finnes i de fleste typer stillestående vann med kantvegetasjon, nord til og med Trøndelag. Flygetid fra midten av juni til oktober.

Finnes i hele Norge. Dette er den eneste edderkoppen i vår del av verden som er tilpasset et liv utelukkende i vann. Ved hjelp av hårkledningen tar edderkoppen med seg luft til “dykkerklokkene” som den spinner mellom vannplantene eller i bunnsubstratet. Disse dykkerklokkene fungerer senere som lunger. Vannedderkoppen jakter i vannet, mens fortæring av byttet og hvile foregår i “dykkerklokka”. Yngle- og overvintringsklokkene er spesielt tettspunnete.
Vannedderkoppen er tolerant, og lever i alt fra smådammer på strandenger og næringsrike lavlandsjøer til dystrofe myrtjern i fjellet.

Vannkalvene (Dytiscidae) er rovdyr. Både de voksne og larvene lever i vann, og kan ta bytte som er større enn dem selv. De voksne dyra har brede, hårete bakbein som brukes under svømmingen. 129 arter i 24 slekter er registrert i Norge.

Slanke dyr med lange bein. Tilpasset et liv på vannoverfalten. Tett vannavstøtende hårkledning over hele kroppen hindrer at dyret blir vått, og man kan se dem løpende på de fleste noenlunde stille vannforekomster. Løpingen består egentlig av å ro seg framover med det midterste beinparet, mens det bakre beinparet henger etter som styring. Forbeina brukes til å fange byttedyr.

Vannmidd er en gruppe med mange navn, de blir kalt både Hydracarina, Hydrachnidia og Hydrachnellae. De er små (1-5 mm), runde edderkoppdyr som er lette å kjenne på at de har uleddet kropp og åtte bein. Vi har ca. 150 arter vannmidd i Norge, men i andre deler av verden finnes det over 5000 arter i denne gruppen. På sørligere breddegrader lever de i de fleste typer ferskvann, fra store elver til hulrom i trær. I Norge lever de fleste middlarver som parasitter på insekter, mens de voksne middene er frittlevende rovdyr som spiser både insekter og andre evertebrater. Noen arter finnes i dyreplanktonet, andre er bunndyr. Mange vannmidd har fine farger og mønstere på kroppen som er spennende å studere i stereolupa. De lever i innsjøer og bakevjer i elver og bekker.

Disse billene observeres gjerne i grupper som svømmer rundt på vannoverflaten. De har todelte fasettøyne, den ene delen er tilpasset å se i vann, den andre til å se i luft. Når farer dukker opp kan de både dykke og gjøre hopp over vannoverflaten. Virvlene er rovdyr og spiser insekter som faller ned på vannoverflaten. To slekter med tilsammen elleve arter er funnet i Norge.

Larver av de fleste familier under overfam. Limnephiloidea har hus. Dataene i denne samlegruppen er hentet fra det tidligere prosjektet Bekkis.

Larver av overfamilie Hydropsychoidea er nettspinnende, mens larver av familier som Rhyacophilida har verken hus eller er nettspinnende. Dataene i denne samlegruppen er fra det tidligere prosjektet Bekkis.