Artsinformasjon

Kjennetegn: Flaggspetten er broket svart og hvit på ryggsiden, hvit på buken og rød på undergumpen med meiselformet nebb. Hannen har også en firkantet rød flekk i nakken. Unge flaggspetter har rød isse. Den kan skilles fra hvitryggspetten på at den mangler mørke spetter på buksiden av kroppen, og at den har en tydelig hvit skulderstripe.

Lyd: Flaggspetten har den raskeste trommehvirvelen av spettene på rundt 10-15 slag i sekundet.

Utbredelse: Den er mest vanlig på Sør- og Østlandet, men også spredt hekkende fra Rogaland og opp til Troms.

Habitat: Den finnes i flere skogstyper og har et variert kosthold (insekter, ulike frø fra trær, egg og fugleunger, og talg) med barkonglefrø som viktigste innslag vinterstid. Om våren skifter den til insektkost som den også forer ungene opp på.

Forflytninger: Den er i utgangspunktet standfugl men kan foreta vandringer enkelte år når tilgjengeligheten av frøkongler er lav.

Hekkebiologi: Flaggspetten hekker i hulrom som den hakker ut i gamle trær, da helst osp. Eggene ruges ut på 8-9 dager.

Kjennetegn: En 30 cm. stor grønn hakkespett. Kjønnene er ganske like, men hannens svarte skjeggstripe har i motsetning til hunnen rødt fyll. Overgumpen er mer gulgrønn enn resten av fuglen, og skiller seg tydelig ut når den flyr. Issen er helrød. Lydmessig ligner den på gråspetten, men “kly-kly-kly”-lydene daler ikke i intensitet på samme måte som hos denne.

Habitat: Grønnspetten foretrekker løv- eller blandingskog.

Forflytninger: Dette er ingen utpreget trekkfugl. Den blir med rette karakterisert som en stand- og streiffugl, og kun mindre bevegelser har blitt registrert i Norge.

Næring: Mye av maten blir funnet på bakken, og grønnspetten er en spesialist på maur. Vinterstid kan de grave seg gjennom mer enn en halv meter snø for å nå ned til maurtuer. I tillegg finner de mat i råtne trær, der larver av ymse treborende insekter er favoritten.

Hekkebiologi: Reirhullet blir hakket ut av begge kjønn høyt i et løvtre. Grønnspetten kan bruke gamle reir som den “pusser opp”. I mai legges rundt fem (oppptil ni) egg som ruges ut i løpet av 15 til 17 døgn. Etter at ungene har blitt foret med maur og maurpupper i tre ukers tid, er de klare for å hoppe ut av reiret. Foreldrene mater ungene et par uker etter at de har forlatt reirhullet.

Utbredelse: Vintererla finnes hos oss vesentlig i lavereliggende strøk på østlandet. Vi finner den også spredt i resten av Sør-Norge, og meget begrenset i Nord-Norge. Den har i løpet av de siste ti åra økt betraktelig på Sør- og Vestlandet, der den tidligere var en meget sparsom hekkefugl. Den norske bestanden ble i 1994 anslått til å være 200 – 1000 par (Norsk Fugleatlas, NOF). Dette tallet vil nok bli kraftig oppjustert med tiden.

Habitat: Arten er nært knyttet til rennende vann, fra elvestrk til fosser. Reiret legges ofte på lite tilgjengelige plasser, gjerne i bratte heng ned mot elveløp.

Næring: Insekter, larver og krepsdyr som den finner nært vann danner næringen.

Bevegelser: Til tross for navnet er vintererla en uvanlig overvintringsgjest her til lands. Våre fugler trekker ut om høsten i september og oktober, og kommer tilbake om våren i mars og april. På Jærstrendene og på Lista kan man finne overvintrende fugler. Overvintringsområdene til de fleste vintererlene ligger i Sør-Europa og Nord-Afrika.