Artsinformasjon

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Kjennetegn: Låvesvala har helsvart overside og hvit underside som blir brutt av et svart bryst og en rustrød strupe. De voksne fuglene har to forlengete stjertfjær som gjør utseendet meget karakteristisk i flukt. Ungfuglene har kortere stjertfjær.

Utbredelse: Arten er nært knyttet til mennesker. De finnes stort sett overalt i det norske kulturlandskapet, sør for Polarsirkelen. I Troms og Finnmark er arten mer fåtallig. Som mange andre arter i kulturlandskapet har låvesvalebestanden gått tilbake de siste tiåra. Det finnes flere årsaker til dette, bla. omlegging og effektivisering av det norske jordbruket, og problemer på overvintringsplassene.

Forflytning: Låvesvalene samler seg etter hekkesesongen på felles overnattingsplasser. I løpet av august og september har de fleste forlatt landet, men noen holder seg godt inn i oktober måned. Vinteren tilbringes i det trropiske Afrika, og det har blitt gjort flere gjenfunn av ringmerkete norske fugler blant annet i Sør-Afrika. De første returtrekkerne kommer til Norge i midten av april, men de aller fleste kommer ikke før i mai.

Hekkebiologi: Reiret legges ofte innomhus, eller under brygger o.l. Rundt fem egg ruges i drøye 14 dager før de klekkes. Ungene forlater reiret etter tre uker. Ofte har låvesvalene to kull i løpet av en hektisk sommersesong.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.