Artsinformasjon

Utbredelse: Enkeltbekkasinen finnes i alle de norske fylkene, både i kyststrøk og opp mot fjellet.

Leveområde: Den hekker gjerne i åpne myrområder med rik vegetasjon.

Næring: Diverse insekter, mark og snegler er foretrukne næringsemner, lite plantekost.

Migrasjon: Under trekket finner man enkeltbekkasinen i alle former for fuktige mudderområder. Noen ganger kan man faktisk se store flokker furasjere helt åpent på dyrket mark. Våre fugler forlater landet i august-oktober, og drar nedover mot Frankrike og Portugal. Det hender at noen fugler overvintrer, om det er mildt, i sørvestlige deler av Norge. Vårtrekket foregår hovedsaklig i mars.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Kjennetegn: Låvesvala har helsvart overside og hvit underside som blir brutt av et svart bryst og en rustrød strupe. De voksne fuglene har to forlengete stjertfjær som gjør utseendet meget karakteristisk i flukt. Ungfuglene har kortere stjertfjær.

Utbredelse: Arten er nært knyttet til mennesker. De finnes stort sett overalt i det norske kulturlandskapet, sør for Polarsirkelen. I Troms og Finnmark er arten mer fåtallig. Som mange andre arter i kulturlandskapet har låvesvalebestanden gått tilbake de siste tiåra. Det finnes flere årsaker til dette, bla. omlegging og effektivisering av det norske jordbruket, og problemer på overvintringsplassene.

Forflytning: Låvesvalene samler seg etter hekkesesongen på felles overnattingsplasser. I løpet av august og september har de fleste forlatt landet, men noen holder seg godt inn i oktober måned. Vinteren tilbringes i det trropiske Afrika, og det har blitt gjort flere gjenfunn av ringmerkete norske fugler blant annet i Sør-Afrika. De første returtrekkerne kommer til Norge i midten av april, men de aller fleste kommer ikke før i mai.

Hekkebiologi: Reiret legges ofte innomhus, eller under brygger o.l. Rundt fem egg ruges i drøye 14 dager før de klekkes. Ungene forlater reiret etter tre uker. Ofte har låvesvalene to kull i løpet av en hektisk sommersesong.

Kjennetegn: Hun og han er ulike men begge har gult nebb og i deler av året et blått parti på vingene. Hannen har grønt hode, hvit ring rundt halsen og brunt bryst. Hunnen er brunspraglet.

Utbredelse: Stokkanda er den mest tallrike av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

Leveområde: Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid. I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle- og starrvegetasjon. Utenom hekketiden finnes stokkanda ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann.

Forflytninger: En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnene er lokale.