Artsinformasjon

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende.

Sang: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangeren, men bokfinken er kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende trillen som løvsangeren har.

Utbredelse: Den er en av norges mest tallrike arter, men er bare utbredt som en spredt hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: Om sommeren ernærer bokfinken seg på insekter og edderkopper, mens den om høsten skifter til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.

Kjennetegn: Gjerdesmetten er vår nest minste fugl og veier bare 8-10 gram. Den er rustbrun med en karakteristisk stjert som stikker nesten rett opp.

Sang: Til tross for den beskjedne kroppsstørrelsen har den en kraftig og aksellererende sang med et et raspende motiv midt i strofen. Denne sangen kan også tidvis høres om høsten og vinteren.

Habitat: Om sommeren finnes gjerdesmetten i allslags skog, ofte i områder med fuktige sig.

Utbredelse: Den er utbredt i hele Sør-Norge, og finnes mer sparsomt i indre deler av Østlandet og i Nordland og Troms.

Forflytninger: I oktober trekker deler av den norske bestanden til Vest- og Sørvest-Europa, mens andre overvintrer i vintermilde kyststrøk. Overvintrende individer kan samles i hulrom der de ligger tett sammen for å holde på varmen.

Næring: Gjerdesmetten spiser i hovedsak insekter og edderkoppdyr, men kan også fra tid til annen observeres på fuglebrettet om vinteren.

Hekkebiologi: Allerede i mars starter reirbyggingen, og byggmaterialene er mose, visne blader og tørre strå. Reiret er kulerundt med inngang fra siden. Før eggleggingen som starter i midten av mai, fores dette fores med fjær og dun. Gjerdesmetten legger rundt 8-10 egg.

Kjennetegn: En stor, grågrønn fink med kraftig nebb og gule tegninger på vingene. Gule felter på halen blir synlige i flukt.

Sang: Grønnfinken har en klangfull kanarifugllignende sang der en slags “tuit”-lyd gjentas i sekvens. Den har flere strofer der forskjellen virker å være at de enkelte “tuit”-lydene unnagjøres fortere, slik at spennet går fra strofen “tuit-tuit-tuit-tuit” via “tu-tu-tu-tu-tu” til den tettere “ryryryryyyyt”.

Utbredelse: Grønnfinken trives ved åpen kulturmark i lavlandet og langs kysten der den ernærerer seg på ulike typer frø. Finnes i det meste av landet, men er mer fåtallig som hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: For det meste vegetabilsk kost, og i mindre grad insekter. Den er en vanlig gjest på fuglebrettet.

Forflytninger: En god del grønnfinker overvintrer i Norge, mens andre trekker til Nord-Europa, England og til vestkysten av Sverige i perioden september-oktober.

Hekkebiologi: Reiret bygges gjerne et par meter over bakken i einer, gran eller i hekker, og eggleggingen tar i Sør-Norge til i april, og i mai lenger nord. I Sør-Norge er det vanlig med to kull.

Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein.

Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art.

Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge.

Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak.

Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april.

Habitat: Havørnen finnes fra den ytterste kystlinjen til innerst i fjordene, men den er mest tallrik i øyrike områder i ytre fjordstrøk. God tilgang på fisk og sjøfugl er viktig for valg av tilholdssted, reiret plasseres ofte i kupert kystskog, ofte i gammel furuskog.

Utbredelse: Havørna finnes over store deler av Øst-Europa og i et bredt belte østover gjennom Asia til Stillehavet. Den er altså ikke bare en kystbundet fugl som den er her hjemme. I store deler av utbredelsesområdet er den en innlandsfugl knyttet til våtmarksområder. Den finnes også på Island og Grønland, men ikke i Nord-Amerika. Den norske bestanden har vært grundig kartlagt de siste 20 årene gjennom Prosjekt Havørn. Fram til havørna ble fredet i 1968 var den på vikende front i Norge. Den hadde forsvunnet helt fra svenskegrensa til Hordaland, og den sørligste delen av bestanden var svært uttynnet. Fra midten av 70-tallet har bestanden ekspandert, og den er blitt mer tallrik i sørlige deler av utbredlesesområdet. Den har også spredt seg sørover igjen, og hekker nå ganske tallrik i Hordaland og sør til nordlige Rogaland. I dag har vi ca. 1500 par i Norge, tyngdepunktet av utbredelsen ligger i Nordland som har ca. 40% av bestanden.

Forflytninger: Den finnes i reirområdet året rundt, men ungfuglene kan vandre nokså langt sørover i vinterhalvåret.

Kjennetegn: Knapt 15 cm lang. Gråbrun spraglet med gråhvit buk og rødaktige bein. Nebbet er tynt og spisst. Ligner mye trepiplerke men har et annet habitat enn denne.

Utbredelse: Heipiplerka er en av våre aller vanligste fuglearter om sommeren, og sees helst i åpne landskap. Den finnes fra den ytre kysten til høyfjellet, fra Lindesnes i sør til Varanger i nord.

Trekkforhold: Heipiplerka er en utpreget trekkfugl, selv om noen få også frister tilværelsen i Norge om vinteren. De aller fleste trekker ut av landet i september, og overvintrer i Middelhavsområdet og i det sørvestlige Europa. Vårtrekket starter så smått i slutten av mars, og de fleste ankommer landet i løpet av april.

Hekkebiologi: Dette er en utpreget bakkehekker, som finner små hullrom blant gresstuer eller lignende, der den lager et reir av fine strå. 5-6 egg ruges i 14 dager før de klekkes, og ungene forlater reiret etter nye 14 dager.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.

Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Orrfuglen er en hønsefugl som lever i skog og heilandskap. Orrfuglene kan virke ganske runde i kroppen, lik de fleste andre hønsefuglene.

I tillegg har orrfuglene kraftig nebb som er velegnet til å beite planter og knopper med. Hannen er svart med noen hvite fjær under stjerten. Hunnen kalles orrhøne. Den er spraglete rødbrun. Orrhønene går lett i ett med skogbunnen, og de er vanskelige å oppdage når de sitter på bakken.

Om sommeren beiter orrfuglene på bær og lyng som de finner på skogbunnen. Når du går i skogen kan en orrfugl plutselig flakse opp. Den forsvinner raskt mellom trærne med hurtige vingeslag.

Om vinteren beiter orrfuglene på bjørkeknopper. Om våren samles de på spillplasser på myrer og islagte vann. Hannene lager en buldrende spillyd som du kan høre på langt hold. De sloss om å være i sentrum av leiken. Senterhanene er de som får parre seg med flest orrhøner.

Utbredelse: Silanda har en cirkumpolar utbredelse, og finnes i et bredt belte i nord-sør utstrekning. Den unngår kun de mest ekstremt arktiske områdene. I Norge har silanda en utbredelse hovedsakelig knyttet til kysten, men den finnes i enkelte områder med gode bestander også i innlandet. Vinterstid finnes silanda stort sett mellom holmer og skjær over alt, med størst konsentrasjoner langs kysten av Trøndelag og Nordmøre.

Habitat: Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 m.o.h. Den er mest tallrik i beskyttede saltvannsbukter, gjerne i brakkvann ved elvemunninger.

Hekkebiologi: Ofte plasseres reiret i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. Etter hekkingen samles ofte silanda i store konsentrasjoner i fiskerike områder for å myte, viktige myteområder finnes særlig på kyststrekningen Møre & Romsdal til Nordland.

Næring: Silanda lever av småfisk, og foretekker områder med klart vann siden den jakter under vann ved hjelp av synet. I motsetning til de fleste dykkende andearter, bruker de beina i tillegg til vingene for å få framdrift under vann.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i hele Europa bortsett fra på Island. Den finnes dessuten i store deler av Asia og i de veslige delene av Nord-Amerika. På verdensbasis finnes hele 13 forskjellige underarter av skjære, hvorav to i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Steinskvetten har fått navnet fordi den ofte hopper raskt og nervøst rundt i det åpne landskapet der den vanligvis holder til. Du kan gjerne se at den neier med kroppen og slår stjerten i været. Stjerten er svart og hvit, ryggen brå eller brun. Over øyet har den en hvit stripe.

Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, ca. 70 % av den norske bestanden hekker her. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell. Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker. De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter. De siste årene har den sørligere underarten, P.c.sinensis, vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner i Østfold og på Jæren. Denne er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn de nordlige populasjonene.

Utbredelse: Storspoven finnes hos oss i størst antall på østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt.

Leveområde: Storspoven finnes i mange ulike habitater under hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Alle former for dyrket mark, strandeng, lynghei, og myrer synes å være områder hvor den trives.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær.

Migrasjon: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer.

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.

Kjennetegn: Svartbak er vår aller største måkeart. Hvit med svart overside og kraftig nebb.

Utbredelse: Finnes langs hele norskekysten. Vi har 40 000 par hekkende i Norge.

Næring: Svartbaken er mer eller mindre altetende, og spiser blant annet fugleunger, avfall, egg, fisk.

Hekkebiologi: Foretrekker å hekke på holmer ute i skjærgården, der de legger sine reir som regel på bakken.

Leveområde: Holder seg alltid i nærheten av saltvann. Utenfor hekkesesongen er det ikke uvanlig å finne den på avfallsplasser.

Forflytninger: Den er ingen utpreget trekkfugl, men noen forlater landet om høsten for å overvintre så langt sør som til kysten av Frankrike.

Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner.

Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter.

Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.

Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere.

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.

Kjennetegn: Toppmeisa er lett kjennelig med svart-hvite og spraglete hodetegninger, sin fjærtopp og en ensfarget, gråbrun ryggside. Lyden er et karakteristisk rullende “prululull” eller “prulululi’t”.

Habitat: Den er en utpreget barskogsfugl og foretrekker skog med gammel gran og furu i Sør-Norge opp til Nord-Trøndelag.

Forflytninger: Toppmeisen er standfugl og meget stasjonær. Ungfugler kan streife en del på ettersommeren og høsten.

Næring: Føden består av edderkopper, insekter og ulike frø, særlig granfrø.

Hekkebiologi: Hekkingen begynner tidlig på våren i hulrom i morkne trær eller i fuglekasser med egglegging fra starten av april. Kullstørrelsen på rundt 4-6 egg er mindre enn det man finner hos de andre meisene. Rugetiden er ca. 14 dager. Hekkere i kyststrøk av Sør-Norge kan ha to kull i sesongen.

Kjennetegn: Det er sjelden man ser åkerriksa, men man kan høre den på langt hold når den roper ut sine karakteristiske raspende krekselyder om natten. Utseendemessig er det en ca. 30 cm. lang fugl med brun grunnfarge. Ryggen har mørkere flekker, mens flankene har tverrstreker.

Utbredelse: Før var åkerriksas natterop et klassisk element i mange jordbrukslandskap i Sør-Norge. I dag har dessverre arten forsvunnet fra store deler av sitt utbredelsesområde, og finnes i dag først og fremt i de sørlige delene av Østlandet og på Sørvestlandet.