Artsinformasjon

Kjennetegn: Dompaphannen er lett kjennelig med sitt røde bryst, grå rygg, hvite vingebånd og svarte hode. Hunnen har tilsvarende tegninger bortsatt fra at rødfargen er erstattet med en mindre iøyenfallende brunfarge.

Lyd: Sangen er lavmælt med gnissende toner ispedd myke fløytelåter.

Utbredelse: Den trives best som hekkefugl i barskog og er mest tallrik på Østlandet og i Trøndelagsfylkene, men er også relativt vanlig på Vestlandet. I Nord-Norge kan dompapen hekke i bjørkeskog. Om vinteren kan dompap finnes nær sagt over alt, og besøker gjerne bebyggelse og fuglebrett.

Forflytninger: Dompapen er overveiende standfugl, men visse år kan vi få besøk av østlige fugler på vandring etter næring.

Næring: Dietten består av frø, knopper, bær og frukter. En vanlig gjest på fuglebrettet.

Hekkebiologi: Reiret plasseres typisk et par meter over bakken i tette granfelt eller i einerbusker og er vanskelig å finne. Eggene legges i tidsrommet slutten av april til begynnelsen av juni og ruges av hunnen i omlag 13 døgn. Begge foreldrene mater ungene i reiret rundt 16-18 dager med frø og insekter som gulpes opp fra kro og svelg.

Kjennetegn: Granmeisa kjennes på den svarte hetta, svarte strupeflekken, lyse kinnene, lysgrå underside, grå rygg og lyse felt på vingene. Den er lett å forveksle med løvmeisa, men løvmeisa har en mer glinsende svart hette, brunere ryggside, mindre strupeflekk og mangler så utpregede lyse felter på vingene.

Lyd: Granmeisen har en karakteristisk nasal og grov “tææh tææh”-lyd, men også tynne “ti-ti” – eller “siu-siu-siu-siu”-lyder.

Forflytninger: Granmeis er en standfugl.

Utbredelse: Den finnes over hele landet i bar- og blandingsskog, og den går opp i fjellet til fjellbjørkeskogen.

Næring: Dietten består av insekter, frø og bær. Granmeisene er stort sett en standfugl, og på ettersommeren hamstrer den store mengder frø, en del insekter og edderkoppdyr. Dette utgjør en stor del av vinterføden. De overvintrer i små flokker med sosiale dominanshierarki der hanner dominerer over hunner og voksne over ungfugl.

Hekkebiologi: I mars-april starter søket etter en passende morken stubbe hvor de hakker ut reirhull 1-2 m over bakken. Reiret består av basttrevler, hår og enkelte fjær, og mangler til forskjell fra andre meiser mose. I mai legges 7-8 egg som ruges av hunnen i 14-15 døgn. Hannen mater maken under denne perioden. Ungende forlater reiret 17-19 dager etter klekking, men mates ytterligere i et par uker før de trekker ut av territoriet.

Kjennetegn: En 30 cm. stor grønn hakkespett. Kjønnene er ganske like, men hannens svarte skjeggstripe har i motsetning til hunnen rødt fyll. Overgumpen er mer gulgrønn enn resten av fuglen, og skiller seg tydelig ut når den flyr. Issen er helrød. Lydmessig ligner den på gråspetten, men “kly-kly-kly”-lydene daler ikke i intensitet på samme måte som hos denne.

Habitat: Grønnspetten foretrekker løv- eller blandingskog.

Forflytninger: Dette er ingen utpreget trekkfugl. Den blir med rette karakterisert som en stand- og streiffugl, og kun mindre bevegelser har blitt registrert i Norge.

Næring: Mye av maten blir funnet på bakken, og grønnspetten er en spesialist på maur. Vinterstid kan de grave seg gjennom mer enn en halv meter snø for å nå ned til maurtuer. I tillegg finner de mat i råtne trær, der larver av ymse treborende insekter er favoritten.

Hekkebiologi: Reirhullet blir hakket ut av begge kjønn høyt i et løvtre. Grønnspetten kan bruke gamle reir som den “pusser opp”. I mai legges rundt fem (oppptil ni) egg som ruges ut i løpet av 15 til 17 døgn. Etter at ungene har blitt foret med maur og maurpupper i tre ukers tid, er de klare for å hoppe ut av reiret. Foreldrene mater ungene et par uker etter at de har forlatt reirhullet.